31. desember: Makan! Leste på svensk text-tv at EU’s djurskyddskomitè sier at alle dyr skal ha åtte timer med mørke om natten for å få sammenhengende søvn. Kanskje vi får et aldri så lite påbud om å tre en svart sekk over hodet på alle beitedyr i midnattsolens land….??? Utrolig hva byråkrati kan avstedkomme. Nå var det i for seg mest myntet på kyllinghus og lignende, kanskje, men jeg synes jeg ser kontrollene av det regelverket. Jaså, lyset var på klokken tolv i kveld, jaha, jaha, da er det ulovlig å fôre før klokken åtte i morgen tidlig. Brudd straffes med store bøter eller avstenging av strømmen i en uke……Kanskje monteres tidsur på strømbryterne; strømmen kan ikke slås på før etter åtte timer av…. Vi hadde ligget litt tynt an her, må jeg si, det hender faktisk lyset er på henimot midnatt, og det er ikke uvanlig at det blir slått på igjen før klokken seks, uten at jeg har inntrykk av at noen lider under søvnmangel av den grunn….. Jamen tur vi ikke er underlagt absolutt all galskapen. Det er vel nummeret før det blir regler for hvor stor bue agurkene tillates ha… oh shit, det er vel allerede vedtatt det?

I natt kommer i alle fall lysene til å stå på i stallen til godt over tolvslaget og alle rakettene har kommet trygt ned på jorda igjen…… Ha et Godt Nytt År!!!

29. desember: I går var det jammen surt! 15 ekstra kalde, og etterhvert vind attåt. Folungene trakk inn for å spise og de voksne hestene snudde nesten med en gang de kom ut, stilte seg ved porten og ville inn. Så ingen grunn til å pine dem lengre enn nødvendig, så boksene ble rengjort i ekspressfart før hopper og hingster slapp inn i varmen igjen. I dag var det betraktelig bedre, bare 7 minus som nesten føles som mildvær selv om det fortsatt blåser litt. Merrene trodde imidlertid det gikk an å mase seg tidligere inn i dag også, og det hadde de rett i. Hestene inn på stallen, og jeg rett inn i sofakroken, med varm kakao og røkelaks på brødskiva……gottigott… Det er meldt enda kaldere vær søndag – mandag, i verste fall får de bare være inne en dag eller to. Nå på vinteren får de voksne mat kun mens de er inne, og de er vanligvis utendørs mens det er lyst, minimum 6-7 timer nå på det mørkeste. Vi bruker ikke dekken, unntatt på de store gutta og bare mens de er ute og bare når det er skikkelig kaldt. (Nødvendig med teppe for kjørehester og sjuklinger, men ellers er dekken mer til for eierne……)  Likevel er alle sammen nesten så korthårede som om sommeren….. Har funnet ut at det skyldes det gode grovfôret vi har, vi bruker hösilage, «som svensken sier». I alle fall ble vinterpelsene her påtagelig kortere da vi begynte å fôre med dette, sånn for en 10-12 år siden. Selv utegjengerne er ganske så korte i pelsen, de bare spiser mer når det blir kaldere, akkurat nå går det unna der ute….

24. desember: Sursild er muligens en av julens velsignelser, men ånden til en sursildspiser er det definitivt ikke!! Etter å forgjeves ha prøvd å bygge en dynemur for å stenge stanken ute, måtte jeg bare kapitulere og stå opp. Men så kom jeg ned på kjøkkenet der stolene sto oppe på bordet og gulvene skinte nyvasket…. Det er gutten min, det! Da jeg vaklet utslitt til sengs i går kveld, var det fortsatt et mildt kaos i første etasje, og jeg grudde meg til å ta fatt nå på morgenen. Nå er det faktisk ikke så mye igjen å gjøre før vi kan ta i mot julegjestene med god samvittighet. Det er godt å ha en mann som ikke er redd for støvsugeren, stakkars, det er vel en nødvendighet når man har ei kjerring som misliker husarbeide til de grader. Mine husmorevner stopper på kjøkkenet! Jeg vil mye heller handtere et møkkagreip enn ei vaskefille, og det får jeg full anledning til i dag. Stallen er min og bare min for noen dager, med møkk og alt. Skal shine skikkelig opp, men det spørs om ikke morgendagen blir et av de få unntakene da greipet også får fri…. De andre dagene er 1.nyttårdag og 17.mai, så det er vel ikke så farlig, vel?

Det ser ut som det har snødd i natt, det er deilig for hestene. Det blir ikke mye flying når bakken er hardfrossen, og i går mistet en av hingstene en baksko. Snøen gjør at han kan gå ute likevel uten at jeg (les: Lars) slår på skoen først, der spares det litt tid også…… Folungene er helt dustete når det er så hardt ute, de flyr som tullinger inne i liggehallen. Må finne på noe til neste vinter, kanskje lage en gang ut til et av de grasbelagte jordene når barfrosten er som verst. Det lureste hadde selvsagt vært å fôre dem 3-400 meter unna stallen og drikkekaret, da ble det litt ekstra med mosjon. Nå står de mye og henger rundt fôr-ringen rett utenfor, og har 10 meter inn for å ta en slurk vann eller en aldri så liten høneblund. En ting som er spesielt med denne gjengen, de virker å sove mye mindre enn tidligere år….? Eller de har kanskje bare andre søvnvaner? I alle fall behøver de ingen «nap» midt på dagen. Fortsatt ingen snørrunger blant dem, men du og du så mange «purke-emner»…. Her må man passe seg for ikke å få et klyp på strategisk utsatte steder, særlig Nyx er rå på den måten. Hun er kanskje ikke stor, men temperament, det har hun. De to største gutta, N’Uno og Niro (flotte, flotte!!!), er fortsatt noen svin, men de har lært å holde seg unna noen av jentene, som for eksempel Nemesis! Det er dame med tæl! Nestyngst, men likevel høyest i rang av girls’en, yngstebarnet og stesøsteren Nuskat er kjæledyret hennes…..

Nå er det på tide å gå ut for å fôre til frokost, mens den siste gullklumpen min (var ikke det søtt, vet ikke jeg…) sover litt lengre. Kampen om dyna får vi ta litt senere. GOD JUL!

21. desember: Reklame er rare greier. Mye fornøyelig og mye irriterende, kanskje mest det siste. I alle fall når det gjelder TV-reklame. Selv reagerer jeg på en spesiell måte, og siden jeg etterhvert motstrebende har måttet innse at jeg ikke er unik på noen måte, regner jeg at det er flere som gjør som jeg. Som oftest er det ikke noe stort problem, for jeg hopper over reklamene så godt det lar seg gjøre, men enkelte sniker seg likevel inn. Og ikke søren om jeg skal la meg påvirke! Men det gjør jeg selvsagt, bare ikke på den måten annonsørene vil. For eksempel var jeg begeistret for en type salte kjeks. Etter en periode med heavy reklame for favoritten, sluttet jeg helt å kjøpe den…. Egen, jeg nei? Regner med at det er flere av de som begynner å kjøpe produktene enn de som slutter….. skjønt det er en stund siden det er reklamert for akkurat den kjeksen nå…. Trygt å kjøpe igjen?

Har tenkt en stund på om det er mange som reagerer sånn også på hingsteannonsene? Det blir kanskje litt annerledes, for der leter man ofte etter hva som er tilgjengelig i stedet for å få reklamen tredd nedover hodet mens man sitter uskyldig og titter på noe annet. Vet i alle fall at enkelte annonsører irriterer meg skikkelig, og det er ikke fordi konkurrenten har et bedre produkt å slå i bordet med! Nei, noen bryter reglene og lyver så det renner….. Skal ikke påstå at jeg er feilfri, jeg heller, men de gangene det har blitt feil, er det fordi vi har vært feilinformert selv, og det er litt pinlig. Annonsene behøver riktignok ikke nødvendigvis fortelle hele sannheten, men alt som annonseres skal være sant! Er det blåøyd å tro at det kan la seg gjennomføres, også på vårt område? Uten å blande inn konkurransetilsynet og lage «hingstebørs» i VG?

Sendte ut brev til gamle og nye(?) kunder i år, ønsket dem God Jul og sånn, og har allerede fått mange julehilsener tilbake. Koselig. En kunde som har bedekket flere hopper de siste årene, alltid med samme utenlandske hingst, ble svært interessert da jeg hadde «noe nytt» å tilby. Han hadde aldri hørt om Brief Encounter eller Valley Sentry (det var de annonsene), og lurte på om det var noe jeg eide selv? Jeg måtte faktisk forklare ham at vi tok inn nye hingster med mellomrom, for stadig å ha noe nytt å tilby hoppe-eierne, noe jeg hadde lyst til å bruke selv også. Sånt noe hadde gått ham hus forbi, det er nok ikke alle som er trofaste lesere av TGN likevel…..

17. desember: For første gang på måneder kan jeg se skrivebordet og hyllene på kontoret mitt. Har sortert og kastet og arkivert (mye i søplebøtta) til den store gullmedaljen. I dag dukket de siste fire avlshoppene opp, så i dag har vi altså 17 hopper. I morgen reiser antageligvis Blæs Lina, hadde lyst til å beholde henne, egentlig, men når jeg fikk det jeg forlangte, var det liksom ingen vei utenom. Den nye eieren er ei norsk jente som er stutteriveterinær på et av Sveriges største stutterier for varmblodstravere!!!! Vi skal sjekke drektighetsstatus på nykommerne i morgen, like over nyttår får jeg anstrenge meg litt for å få ryddet plass i stallen før sesongen begynner. Det går ikke an å fylle opp bygningene med egne hester….. Lite lønnsomt, i alle fall. Vi har nå solgt elleve av unghestene som ble født i fjor, og har to igjen. Pussig nok dreier det seg om årgangens mest spektakulære, Mim, med sin glødende farge og flotte bevegelser, samt den mest stammesterke, Monroe. Må innrømme at de to ville kommet svært høyt opp på listen over de jeg ville valgt selv. For første gang har jeg ikke gjort noe for å selge  årsføllene samme år de er født. Om noen skarve uker har vi derfor tolv åringer som også skal avhendes. N’ene er den beste årgangen vår noen gang, rent stammemessig. Det skal bli spennende å se dem i banen om et par – tre år…..

14. desember: Endelig virker internett-forbindelsen min igjen. Har vært uten i tre dager, og det er nesten så man får abstinenser… Siden sist har vi gitt alle de små markekur, jeg har skrevet julebrev og julekort til den store gullmedalje og begynner å nærme meg enden av handlelisten. Julemiddagen er i hus og nå er det snart ingen vei utenom – julerengjøringen er neste punkt. Har noe kontorarbeide det må ryddes opp i først, men allerede i morgen må jeg nok til pers. Søren også!

9. desember: I forgårs hadde vi det absolutt perfekte vintervær, passe kaldt og passe mye snø. I går var det plussgrader og lett yr hele dagen. I dag er det tett tåke, og bare noen skarve isflekker her og der, sladrer om snøen som falt i fjor…. (føles nesten sånn allerede). Hestene er fortsatt blanke og trivelige etter de gjentatte snøbadene de siste dagene, men nå er vi raskt tilbake til søle og dritt igjen. Usj!!

I fjor på denne tiden hadde vi 14 egne avlshopper. Bestemte da at vi skulle slanke hoppestallen ned til 10. Vel, tre av dem er borte nå, så nå er vi «nede» i 17….!!!! Skjønner ikke helt hvordan det gikk til! Vel, egentlig vet jeg jo det… ingen av dem er handlet inn på vanlig måte, skjønt for oss er det det som er regelen. Det blir bytter og delbetalinger og dealer her og der…. har likevel fortsatt håp om at vi i alle fall er nede i 11 før sesongen begynner…..

7. desember: Årsrevyen har kommet, hestene stortrives ute i snøen, himmelen er utrolig vakker nå i soloppgangen – turkis, rosa og orange, årsrevyen har kommet, har antagelig fått gitt bort alle kattungene, er godt i gang med juleforberedelsene og årsrevyen har kommet! Vanligvis river jeg opp plasten og stuper ned over annonsene mine for å se at alt ble riktig før jeg sjekker ut alle konkurrentene. I år må jeg innrømme at prioriteringen ble litt annerledes. Har vært skrekkelig spent på å se de bildene fotografen truet seg til å ta, så det ble litt febrilsk blaing, før jeg fant reportasjen «hoppe etter Wirkola» (????)… Og jeg må faktisk med beskjedenhet (?) innrømme at to av bildene ble bra, på det tredje ser jeg omtrent ut som en krysning mellom Pippi Langstrømpe og Michelinkvinnen. Grusefullt! Lasse Jensen (fotograf og journalist) påsto at jeg var redd for fotografen, og det er ikke langt unna. Rart med det, når man ikke bruker speilet særlig mye, har man oftest en helt annen (og mye bedre) oppfatning om hvordan man ser ut. Bilder har en tendens til å være brutalt ærlige. Vel, kanskje jeg skal henge bildet av Michelinkvinnen utenpå kjøleskapet sånn nå fram mot jul?

Når det gjelder innholdet, ble det vel ikke så aller verst? Eneste som slo meg, var at det virker som om vi gir folungene melk fra flaske i dagesvis, det holder vanligvis med en gang, max to, før de har ordnet opp i sakene selv. Skjønt, det har jo hendt at det har tatt en ukes tid før folungen har vært i stand til å suge selv, og uten hjelp lever selvsagt ikke slike føll særlig lenge. Når det gjelder konkurrentene, var det ikke mange overraskelser. Tre, kanskje vi kan si fire hingster med bra avkomsprestasjoner og kanskje tre, fire som kommer i kategorien «unge og spennende». Resten misunner ikke jeg noen i alle fall. Påtagelig mange franskmenn i Norge neste år, men med et hederlig unntak ville jeg ikke byttet bort Briefen med noen av dem. (Sier ikke hvem…) Etter som jeg kunne se ved første øyekast, er det ingen som kan matche Valley Sentry og Brief Encounter på pris, ikke blant deres tilsynelatende jevnbyrdige i alle fall. Vi har fortsatt den eneste Valley Victory-hingsten som står oppstallet i Norge, og det er jeg fornøyd med. Var også ganske fornøyd med de nye bildene av de to, særlig VS utviklet seg mye i sin første avlssesong. De får kanskje en stallkamerat om ikke så lenge, vi holder på med forhandlinger om en tredje hingst…. selvsagt også han ung og spennende!

3. desember: Puh! Har jobbet på spreng for å få ferdig hingstesidene før årsrevyen kommer, og har stort sett klart det. Det mangler en del oppdatering på de «gamle», og avkomslistene og/eller statistikker får vente til etter nyttår. Nå skal jeg legge ut dette på nettet og ta en pause på noen dager for å gjøre andre ting, juleting…. Var inne og tittet på statistikkene for denne web-siden akkurat nå, synes det er litt gøy å se hvilke søkeord som brukes. Forrige uke var det «hestebilder» som var mest brukt, og det er vel ikke så galt, skjønt onde tunger vil ha det til at det er flere katter enn hester her… Denne uken var det imidlertid noen som ble lurt igjen, søkeordet var «Sidney», og da regner jeg med at de ikke var forberedt på Jennet Sidney…..

28. november: Virusbefengt e-post, en hest som ikke føler seg helt bra, dustete værmelding med mye regn, møkkete merrer, masse ugjort i stall, hus og på kontor. Har aldri hatt så mange purringer å skrive, har fortsatt usolgte åringer igjen, er slapp og trøtt og giddalaus. Og så er det snart jul igjen da. For ikke å snakke om terror og krig og krangel og bråk i resten av verden….

På den positive siden er resten av oss friske, både to og firbeinte. I Båstad er det fredelig og trygt og jeg har solgt et par hester den siste uken og Lars boltrer seg i den nye jobben, det er en mild høst og vi har nok av fôr og mangler tid til å kjede oss. I tillegg  har vi store summer utestående som forhåpentligvis kommer inn snart, billetter til Harry Potter-filmen, et utømmelig muntrasjonsforråd i de fem snart månedsgamle kattungene, og så er det jo snart jul igjen!!! Og før det kommer årsrevyen av både Travronden og Trav og galoppnytt….

P.S. Skrev det ovenstående i går kveld. Den miserable hesten er frisk som ei loppe igjen, det er fortsatt oppholdsvær, og jeg har tatt meg en fridag til å gjøre absolutt ingenting og det uten å ha dårlig samvittighet……

26. november: DUNK, DUNK, DUNK, DUNK. DUNK, DUNK, DUNK, DUNK!!!! Umulig å forsove seg her i gården. Var litt sliten etter lørdagens julebord, og våknet ikke så tidlig som jeg pleier i dag. Det gikk ikke upåtalt hen. Soverommet vender ut mot stallen, og etterhvert trengte lydene av de insisterende, regelmessige dunkene derifra gjennom tåken som lå over hjernen min der den slet med stadige repetisjoner av en spesielt anmassende drøm…

Apropos julebordet, så tror jeg at det får holde med det ene i år. BTD (for uinnvidde er det Bjerke Travbanes Damegruppe, en livat om enn etterhvert noe tilårskommen gjeng….tror heldigvis ingen av dem leser dette) inviterte til show med Øyvind Blunck og matorgie på Bristol etterpå. Gikk til showet med litt bange anelser, men selv om jeg hadde hørt alle vitsene fra før og ikke har den aller største sansen for Fritjof, var det ok. Matbordet derimot var praktfullt. Var imidlertid så uheldig å «kaste bort» plass på pinnekjøtt som var heller slintrete og surret seg solid rundt en av jekslene mine, bare for å bli med på resten av måltidet… Gikk bare litt forsinket over på koldtbordet og fråtset i fisk og skalldyr. Hadde litt problemer med å finne en tallerken som både var stor nok og kald nok til å legge alle dessertene på… Karamellpudding, sjokoladepudding, 3 sorter ostekake pluss to typer kremdesserter som jeg bare måtte la skrå over bordet til Lars….. Da var det helt stopp! Masse jeg ikke fikk prøvd! Vi avsluttet egentlig ganske tidlig, det ble så gresselig fullt og dårlig med luft for en som ikke lengre er vant til bylivet. Våknet i noe som lignet mistenkelig på bakrus, men det er helt latterlig. Drakk bare to Munkholm og omtrent to mugger isvann, så….? Kviknet imidlertid til såpass at vi rakk en lang og gedigen frokost på Continental før vi tøffet hjemover igjen. Hestene hadde vært inne i regnet, og syntes sikkert det var helt greit.

Før jeg skyndte meg ut for å fôre masekoppene i morges, klatret jeg veldig forsiktig opp på badevekta og tittet mellom fingrene med bevende hjerte….Grøss og gru! Tre kilo opp på en eneste helg! I dag blir det bare vann og gulrøtter, det er helt klart! Ekstra runder i svømmehallen i morgen og niks flere julebord! Eller…..?

23. november: Annonsene er omsider klare, har tatt en aldri så liten pause fra korrekturlesingen. Det ble «bare» syv sider i år, holder egentlig på å forhandle om ytterligere en hingst for oppstalling, men det drar litt ut. Såpass mye at han i alle fall ikke kommer med i årsrevyen. Vi får drøye til nyåret og dra fram kanonene da…. Blir det ikke noe med denne, så finnes det nok av andre der ute. Denne spesielle hadde supplert Brief Encounter og Valley Sentry fint, det er alltid dumt å ha flere hingster med samme stamme, for eksempel. På den andre siden, kan det godt hende vi dropper en tredje hingst. Har mye oppdatering som må gjøres på disse sidene, det er blant annet 6-7 nye hingster som skal presenteres. Har begynt, men den freske uttalelsen her om dagen, at jeg skulle ha det klart i løpet av forrige helg…. det var utopi. Har imidlertid mer eller mindre oppdatert de gamle hingstene, og har begynt på de nye. Det kan nok ta ennå en uke eller mer før de er klare. I mellomtiden har jeg bare hektet av hele seksjonen med «importhingster». Enkelt og greit. Så hvis du sniker deg inn bakveien, ser nok kanskje sidene litt ufullstendige ut….. Nå får jeg gå ut og ta meg av de firbeinte, både små og store. Akkurat nå er det 32 hester og altså hele 10 katter her, pluss en masse mus, men de regnes egentlig ikke med, selv om de også forsyner seg av fôret.

20. november: Harry, Harry Potter! Får statistikkene på denne websiden hver mandag, og forrige ukes «top key word» var altså Harry Potter. Noen ble nok lange i maska denne uka også, ja…. Bare fordi atte jeg altså hadde skrevet at jeg har lest bøkene og fordi atte jeg har kalt opp e’ katte (eller to)… Det er skikkelig Potter-feber om dagen, og jeg kan godt forstå det. Det er lenge siden jeg har lest bøker som til de grader fenger, og i likhet med alle andre Harry-fans gleder jeg meg stort til den neste boken kommer, om et år eller så. Hadde egentlig bestemt meg for at jeg absolutt ikke skulle se filmen siden bøkene er så bra, men Lene (dyrlegen) har fått for seg at vi skal gå på kino og gjøre en helkveld ut av det, en hel gjeng av oss, så da så….

18. november: Den ene «tenåringen», Norbert (og bare noen ganger Nikk), har funnet ut hvor han hører hjemme. I utegangsstallen, der de andre firbeinte ungene er, formelig kryr det nå plutselig også av en liten katt. Mens folungene står bundet og spiser kraftfôr, bruker Norbert (og innimellom Nikk), beina deres som rundingsbøyer i rasende slalåmsfart. Folungene bryr seg ikke, så det er fin trening for alle parter. Er imidlertid ikke like glad for hindertreningen. Mens jeg pusser unghestene, kommer det plutselig en firbeint, stripete pelsball fykende rett opp i ansiktshøyde. Noen ganger forsvinner han like fort ned igjen, andre ganger balanserer han langs kanten mens han nesten tråkker over mulene og vifter dem nonsjalant med halen. «Unna veien, hestefjes, her kommer deres herre og mester, Norbert», brauter han bortover. Klimaks kom da han overmodig prøvde seg på slakk line, nemlig det tauet Nanou var bundet med. Det skar seg, kan man trygt si. Vet ikke helt hvem som ble mest forfjamset, hesten eller katten. Ellers er det greit med noen musefangere også i utegangen, de voksne kattene synes det er mest behagelig å holde seg inne under varmere forhold. Skjønt, hvor effektive de to små er som jegere, kan vel diskuteres….. Nikk er også klart mer bedagelig anlagt enn broren, han vil helst kroe seg inntil eller oppå Mao på en høyballe. I desperasjon har Mao måttet flytte inn i en ledig hesteboks. De aller minste kattene har nå blitt tre uker gamle og er snart klare for sin første oppdagelsesferd ut av kassen. De er fortsatt litt ustødige til beins, og kryper mer enn de går. I dag skal jeg for øvrig se om jeg omsider får tatt bilder av alle pusungene før de er ute av henholdsvis babystadiet og slyngelalderen.

16. november: Fjorten godkjente og seks ikke, var vel egentlig ikke overrasket… Aavat i TGN var nesten i sjokk da han ringte meg, og syntes jeg tok det uventet rolig…. Siden bare 50 hingster skulle godkjennes til sammen, og de andre hingstene det var søkt på også holdt god kvalitet, måtte nødvendigvis noen strykes. At jeg ikke er helt enig i alle valgene, er en annen sak. Ville absolutt ha godkjent unge hingster som Armbro Trick, Comets Tail, Tap In, Trade Balance, Victory Abroad og Yankee Mustang og i stedet kastet ut seks andre som jeg ikke skal navngi her. Tre av disse er våre, men vi er likevel ganske trygge på at de skal være godkjente for norsk avl før sesongen begynner.

16. november: Er det noen som føler seg lurt? Siste ukes «top key word» for besøkende på denne websiden var «dyresex»…. kanskje vi skulle legge ut bilder av tappingen? Skjønt, jeg vet ikke akkurat hvor sexy det er. Nå begynner ting å flaske seg for neste sesong. Det zurrer rundt oppi hodet mitt av kalkyler og budsjetter og strategier. Er nesten ferdig med årsrevyannonsene, sliter bare litt med den siste. Det å stadig komme opp med nye, friske oppskrifter når ingrediensene er nøyaktig de samme, er ikke alltid lett. Tony Oaks skal stå i Sverige 2002, og vi har fått tilbud om en annen «pålle» som kan være interessant. Han er også ny, og det har etter hvert blitt en betingelse. De etablerte topphingstene, eller de nye «dyringene», får vi importere spermier fra….

I dag er det meningen vi skal få beskjed om hvilke 50 hingster som blir godkjente for import av sæd neste år. Spennende å se hvor de legger lista. Har ikke noe problem med at de skal være hardere på kravene. 17 av de 92 som har vært vurdert er «mine», pluss 4 andre hingster som vi har blitt bedt om å representere. Synes alle vi har søkt på holder mål,  om jeg skulle være kjempestreng og pirkete hadde jeg kanskje plukket bort 2 eller 3 av forskjellige grunner. En av dem har vi ikke levert sædprøve på, bare en forsikring om at sæden ser bra ut, og det er kanskje ikke tilstrekkelig… Er alt ok blir helgen ekstra travel. Da skal jeg prøve å få lagt ut sider også på de nye gutta.

12. november: Typisk, typisk! Ikke før får vi begynt å spare til en snødyne på jordene, så regner det så det spruter igjen. I går var det bare 2-3 grader og regn, så hestene fikk stå inne. I dag blåser det kattunger, men solen skinner og hestene agerer tullinger. Skulle tro det ikke var èn, men fjorten dager de hadde vært på stallen….. Har aldri likt å holde på med hester i sånn sterk vind, de er ganske så uberegnelige da. Kanskje fordi de hører så altfor godt? Forsov meg forresten i morges for første gang på det jeg kan huske, og våknet ikke før langt på dag. Klokka var nesten åtte….. Var i klærne og ute og fôret nesten før jeg hadde fått opp øynene. Gjett om det var mange bebreidende miner å se der ute, på lyden skulle man tro at det var like før de hadde sultet i hjel. Heldigvis hadde også helgehjelpen, Annette, forsovet seg. Akkurat nå holder hun på ute i stallen, mens jeg liksom holder på med annonsene mine. Ja, jeg gjør jo det også, er snart ferdig med den nest siste av dem. Vi får vite hvilke hingster som blir godkjente for importsperma neste sesong i slutten av kommende uke.

7. november: Åh, søren, jeg gruuuer meg…. Sitter og venter på den derre journalisten, han skal komme for å ta et Portrett av meg..! Til den hersens greia i årsrevyen… Hater å bli fotografert, og trodde jeg hadde sleipet meg bra ut av det sist, da han knipset meg og noen av de firbeinte ute. Det går liksom an det, da innbiller jeg meg at hesten er i fokus og jeg kan konsentrere meg om den. Men nå? Forfengelig og selvbevisst, er tydeligvis også ord som passer på meg. Må bare huske at det ikke er en dritt (unnskyld!) som kommer til å kaste mer enn et overfladisk blikk på oppsynet mitt, det er mye mer sannsynlig at de blar utålmodig forbi, for å finne noe interessant stoff! Ikke desto mindre har jeg svertet vippene bittelitt og brusjet opp håret en anelse. Kanskje jeg skulle gre meg? (Synes jeg hører Lars…) Nei, et sted får grensen gå! Pussig det der i grunnen, til jeg var sånn ca 21 kunne jeg ikke drømme om å gå ut uten maling i ansiktet. Men da brast hemningene, fjeset fikk være renskurt og puppene fikk dingle fritt… en riktig «earthmuffin» oppsto av asken, og jeg trives med det…..

5. november: Solen skinner og det drypper fra taket. Det ligger faktisk litt snø på bakken, dog bare flekkvis og bare på ert.. Ønsker meg en skikkelig snøvinter igjen, det blir så lyst og rent overalt, hestene kan ta skikkelig snøbad hver dag og er skinnende rene og blanke i pelsen. De kan base og leke og løpe, i motsetning til skarp barfrost eller nesten enda verre; søle og klin. Leire er ikke særlig trivelig når den er våt. I høst fjernet vi en del av den, blant annet i utegangene, og la et lag subbus i stedet. Det fungerer perfekt, det har blitt en jevn og fast overflate der vannet renner av. Sitter her og kommer liksom ikke i gang med det som skal gjøres. Annonsene har førsteprioritet om dagen, men siden jeg jobber best under press og ikke har fått kniven på strupen ennå, så går det tregt. Har gjort litt her og der, funnet fram bilder og sånn. Fikk presis en e-post fra Norsk Hestesenter  angående framdriften på importhingstene; fikk inntrykk av at det ble 92 godkjente hingster…??? men det var kanskje antallet som hadde søkt? Siden det ble opplyst at maks 50 ville få klarsignal, virker det litt feil… Nei! Ta Deg Sammen Og Sett I Gang!!!

1. november: Angrep er beste forsvar og Utakk er verdens lønn – de to ordspråkene er skrekkelig sanne. For tiden har vi et sjusifret beløp utestående bare i føllavgifter, og siden vi ikke akkurat vasser i penger selv og har mange egne regninger å betale, må vi prøve å være mer pågående. Synes ikke vi er så ille, vi har føllavgifter som er både 2,5 og 1,5 år gamle uten at vi har sendt dem til inkasso. Og hva er takken for at vi ikke er tøffe? Selvsagt at hoppe-eierne «handler» andre steder…… Etter å ha purret fikk vi innbetalt en regning her forleden, 3 mnd etter forfall, så jeg sendte en helt normal rentenota. Vi har jo tross alt allerede måttet legge ut tusenvis av kroner i moms som ikke hadde kommet inn, så jeg synes ikke det er mer enn rett og riktig. Akkurat dette tilfellet var litt spesielt også: Det kom 4 magre, tomme og mildt sagt ustelte hopper hit på sommeren i fjor. Eieren klaget sin nød over diverse andre hingstestasjoner, og vi gjorde en heloverhaling på samtlige av hestene. Det var ikke helt fritt at jeg følte meg litt snytt da eieren hentet sine 4 hopper seks uker og mye ikke fakturert spesialforpleining senere. Ikke så mye som et fornøyd grynt over de 4 runde, blanke, drektige hoppene, med nytrimmede høver, hele grimer og med gebisset i orden.  I løpet av vinteren hadde to av hoppene kastet, så det ble bare to føllavgifter å fakturere. Siden vi aldri fikk noen fødselsmelding, gikk fakturaene ut først seks uker etter føllingene. Det betyr seks ukers «gratis lån». Deretter fikk han altså en renteregning på 800 kr, og hva fikk jeg? Først en utskjelling om at han aldri i sine levedager som forretningsmann…. bare kjeltringer i travsporten osv, deretter opplyste han meg om at den rentenotaen ble ikke betalt!! Før slaktet han sine to føll (med mødre med 1.14-rekorder og mye innkjørt) og deretter gikk han til advokat for å få tilbakebetalt de allerede innbetalte føllavgiftene….!!!!!?????? Tenk om noen skriver kjøpekontrakt på en ny bil, betaler den og deretter blir sur på en eller annen og leverer den på f… til opphugging. Deretter går han på bilfirmaet for å få tilbake pengene han har lagt ut for bilen…. Logisk??

31. oktober: Det snøøør!!! Og regner! Og blåser! Skikkelig drittvær, for å bruke andre ord. Da jeg kom hjem ved lunsjtider var det bare å i føre seg oljehyre og begynne redningsaksjonen. Inn med alle de firbeinte i hui og hast! Søkkvåte og hutrende, men takknemlige og svææært samarbeidsvillige. Tittet innom barna etterpå, men selv om de sto fascinerte i døråpningen og tittet ut på været, mens det knaket i veggene og ulte under taket, var det ikke en eneste av dem som var det aller minste fuktig i pelsen engang. Så dumme er de ikke, nei.

27. oktober: Nå har jeg inntrykk av at jeg vasser i katter hvor jeg går, men det er bare de 4 måneder gamle Norbert og Nikk som har kommet i den rette alderen. De kommer ekstatisk i møte med meg når jeg åpner stalldøra. Begge prøver å forutsi hvor jeg skal sette beina neste gang, slik at de kan være et halvt skritt foran i tilfelle jeg kunne tenke meg en liten kosestund sånn helt plutselig hvert 10. sekund eller så. De smetter fram og tilbake foran fôrtralla, sitter oppå greipet eller oppi trillebåra når jeg måker….kort sagt : de er i veien hele tiden. Jeg må prøve å få lært dem å ha respekt for hjul, og den eneste måten er å kjøre på dem med trillebåra, fortrinnsvis når den er tom. Det er for øvrig ikke noe jeg behøver å gjøre med vilje, det skjer før eller siden i alle fall…

I går vaksinerte vi de voksne og konstaterte at alle fortsatt var drektige. De ble verket forrige uke, så nå er det bare høstens tannsjekk igjen. Det passet så fint at det ble innedag i går, for etter mye fint vær, var det ganske utrivelig med regn og vind. Folungene hadde vett nok til å bare ta korte små turer, og ellers bli stående i åpningen til stallen for å titte ut på regnet.

I dag er det lørdag, ukas offisielle snopdag. Etter 5 dager med knekkebrød og yoghurt, skal det skeies ut med kokosboller, friske dadler, sharonfrukter, seigmenn og kanskje litt brie? Får ta noen runder i bassenget først, så jeg har noe å gå på liksom….

25. oktober: Nå har vi plutselig 10 katter, 5 av dem er imidlertid ikke større enn mus og ble født i morges. Det er den stolte moren, fortsatt trinne Mim og hennes bror Mao Tung, pysete Jimmernjuliaveslepus samt de to tenåringsbrødrene Norbert og Nikk. Traktorgale Odd Ragnar ble bare (?) 17 år, han tålte dessverre ikke julingen han fikk av beileren til Mim. Vi skal beholde et par av mimungene, Beate er varslet om at hun kommer til å få en eller to i julegave, og da er det en eller to igjen som vi forhåpentligvis klarer å finne gode hjem til. Hvis ikke, er det ikke skrekkelig farlig om vi har en katt ekstra, det er godt om plass ute i stallene.

Nå skal jeg av gårde med søknadene på neste års importhingster, foreløpig 18 i tallet, en del av dem er splitter nye på det norske markedet. Vi har ytterligere et par virkelige topphingster på lur, men siden ikke avtalene med eierne er helt ferdigforhandlet ennå, får vi søke igjen til våren.

20. oktober: I dag bandt vi opp småtassene for første gang. Masse forskjellige reaksjoner, dvs de tre store gutta reagerte ikke i det hele tatt og heller ikke Bragebarnet. De var bare helt kule altså…. Etter litt forfjamselse begynte de fleste av de andre også å spise, bare Nanou og Pip holdt stand. Først helt på slutten av måltidet koblet de små hjernene inn igjen. Regner med betydelig framgang allerede i morgen! Har for øvrig endelig klart å begynne med annonsene. Eneste problemet er; hvilke hingster skal vi annonsere? Det er fortsatt ikke helt klart. Briefen og Valley Sentry skal være her også til neste år, men det er fortsatt uklart med Tony’en. For ikke å snakke om alle importhingstene, søknadsfristen går ut til uken, og nytt av året er at antallet godkjente skal begrenses. I og for seg ikke så galt, etter min ringe mening, men det gjør det unektelig litt vanskeligere å beregne på forhånd.

19. oktober: I går hadde vi en journalist på besøk. Han skulle lage litt fyllstoff til TGN’s Årsrevy (mååååå begynne på annonsene snart, helst i går…). Her var jeg forberedt på å øse ut av min uendelige visdom, og så ble det i stedet «er du født/sivilstatus/Bjørn Wirkola/osv «… Følte det nesten som om jeg var død, og  nekrologen skulle skrives. (Eller NN, 100 år…) Både intervjueren og jeg mistet interessen sånn halvveis, og gikk over til rent «skravvel» om for eksempel hvor dyktige vi hadde vært i våre respektive hengagne idrettskarrierer….. Jeg skrøt av hvor flink jeg var til å svømme, han toppet den med sine klubbrekorder i løping, og jeg glemte helt at jeg kunne slått i bordet med et norgesmesterskap i travkjøring! Hah! Det hadde stoppet ham, tenker jeg…. Burde selvfølgelig ha skrevet reportasjen selv, da skulle det virkelig kommet klart fram hvor interessant, kunnskapsrik, slagferdig, beskjeden, dyktig og dynamisk jeg er…..( ok, kanskje littegranne overdrevet). Spørs vel om Lasse oppfattet det spekteret av prisverdige egenskaper, innbilte eller ikke…. Slo dog fast at man ikke spør om en «dames alder» hvis hun er vel ute av sandkassen, og at jeg ikke ville ha noe av at han skrev: Tone (35 og noen usle måneder)… Han samtykket, men i stedet kommer det vel til å krydres med bemerkninger som..» fortsatt forbausende rynkefri», «kommer seg rundt uten stokk», «mimrer om gamle dager», osv. Hele greia endte med at jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg somlet bort sjansen til å skaffe meg relevant utdannelse (nå i ettertid ser jeg selvsagt klart at jeg burde rasket med meg veterinærhøyskolen før jeg begynte som hingsteholder, det hadde vært svæært så praktisk) og fordi jeg ikke har «tatt ansvar» og skaffet en haug med tobeinte skrikerunger også… Fikk beskjed på e-post (etter at journalisten hadde vært inne og sjekket hva jeg skrev) at selv om han ikke ble så lett fornærmet, var han kanskje aldri så lite hevngjerrig…….så kanskje dette var dumt????

17. oktober: I går hadde den yngste folungen vår, Bragebarnet, sin 4-måneders fødselsdag. Det er jammen stor forskjell på den største av folungene (N’Uno) og henne som er den minste. Førstnevnte er sikkert bortimot dobbelt så tung. Det går imidlertid fint med alle de tretten små og litt større. De spiser som de gampene de er, både kraftfôr, rundballegras og høy sklir ned på høykant og i store mengder. Vi har ikke begynt å binde dem opp ved kraftfôringen ennå, foreløpig nøyer vi oss med å holde N’Uno og Niro og lar de andre bli enige om hvor de skal spise. Det går bra helt til det nærmer seg slutten av måltidet. Da går Nitomite baklengs (med ekstra lange og harde bakbein) gjennom flokken for å sikre seg de siste restene….. Førsterekka er dermed temmelig klar; det blir de tre eldste gutta. Bragebarnet gikk i «tospann» med Nemesis de første dagene, men nå er det ikke så farlig lengre. Det er for øvrig Nemesis som er «ræv-dilteren» av de to, Ulldotten tripper foran. Sistnevnte navn passer utmerket. Alle de tolv varme folungene er mer eller mindre helt ferdige med å felle føllpelsene sine, men ikke den lille kalde. Hun ser ut som en liten og lurvete, lysegul isbjørn med et vakkert muskatfarget hode. Har ikke klart å finne på navn til henne heller, hadde tenkt på Nutmeg (=muskat), men fikk ikke lov fordi det er et engelsk ord. Er sikker på at det er masse kaldblods som har navn som betyr noe på et annet språk, selv om det uttales på norsk. Kanskje det var like bra, hun hadde vel bare blitt kalt «megga» likevel….

14. oktober: I dag slapp vi ut «Årets Avling» i utegangsstallen. For en gangs skyld har vi ikke tatt inn noen «ekstra», det er bare våre tolv og Pip. Det var utrolig så god plass det ble.

11. oktober: Det er høst! Om ikke fallende løv og konstant regnvær er påminnelse nok, er det siste og sikreste tegnet; «Musenes Inntogsmarsj» i huset. Hver eneste høst trekker de inn, og hvis vi somler med oppsett av fellene kan vi etterhvert høre travle små føtter i taket. I stallen ser vi sjelden noe til dem, for selv om kattene våre kanskje ikke er de aller ivrigste musejegerne, sørger de for å holde sitt eget bo-område fritt for de små krypene. Inne i huset, der ingen katter får sette sin pote, må vi sette opp feller…. Lars er jegermester. Med et barndomsminne som ble etset inn i hodet på meg (for ikke å si fingrene…) etter et heller ublidt møte med musefellene i potetbingen hos min bestemor, har jeg en sunn (og kanskje aldri så lite overdreven) respekt for dem. Det tar for øvrig bare et par tre uker før alle er borte, de dukker før eller senere opp på kjøkkenet der de møter giljotinen….. (nesten i alle fall) «Jeg har intet imot mus, bare ikke i mitt hus». Pysete som jeg er, liker jeg heller ikke å drepe dem, men det finnes dessverre ingen annen måte. En bekjent skaffet seg en slik felle som bare fanger. Hun fanget og fanget, gikk ut på trappa og slapp dem ut igjen, fanget flere og slapp dem ut. Det tok aldri slutt, hun hadde aldri sett så mange småkryp. Jeg er sikker på at hvis hun hadde fulgt nøye med, ville hun sett at de samme musene bare pilte rundt huset og ålte seg inn igjen, før de slentret nonsjalant inn i fellen til neste måltid. Kanskje de til og med tok med kjæresten på date og gratis mat….

5.oktober: Mørbanket og radbrukket, det er meg! Det ble til at vi tok fra folungene tirsdag morgen allerede. Onsdag fikk de løpe løse i stallen etter tur mens det ble måkt for dem, og i går tok vi dem ut for første gang på egen hånd. Og det kjenner jeg nå! Siden det er høstferie på alle skolene i distriktet, og mange av ungene tilbringer tiden i Østfoldbadet, måtte man stå opp tidlig for å unngå rushet. Først fôring av hester, deretter halte jeg Lars ut av sengen og plasserte ham i bilen med en kaffekopp i den ene hånden og ei brødskive i den andre. I et svakt øyeblikk hadde han nemlig lovt å bli med meg…. og kvart over seks var vi på vei! En deilig start på dagen! Jeg svømte 1,2 kilometer ( det går stadig bedre, lenge siden jeg holdt på å drukne nå) så fort jeg orket og tok et par omganger i boblebadet, mens Lars koste seg i velværebassenget (!) og badstua! Da var vi sånn passelig oppmykte og klare foran  «høstens slitsomste eventyr». Det gikk for øvrig forbausende bra. Skrik og skrål, hopp og sprett og røsk og riv, det er utrolig hvor sterke sånne småtasser kan være! Det kjentes i armer og skuldre nå i morges. I dag hadde jeg gleden av å ta alle ut alene…… oooohhh fryd og fred! Alle var sååå greie, selv Nagina, som dro meg med langt ut på jordet i går, trippet rundt dammen som en veloppdragen liten frøken. Og de digre kvarttonnerne N’Uno og Niro kunne vært leid i en hyssing. Skjønt de to har vært sææærs mye handtert fra før…. I morgen skal vi slippe dem ut i luftegården for første gang.

30. september: I morgen skriver vi allerede oktober.  Nå er det virkelig blitt høst. Vi har fått berget alt graset og har en overflod av prima fôr til vinteren. Akkurat nå regner det igjen, men selv om det er vått, er dråpene små og faller ikke voldsomt tett. Forhåpentligvis holder været seg sånn noenlunde noen få dager til. Har tenkt å ta inn hestene onsdag kveld, for så å slippe ut hoppene torsdag morgen mens folungene blir igjen inne…. Hvis regnværet fortsetter, får vi bare framskynde det hele.

26. september: Har fyrt i ovnen for første gang i høst. Vi har et aldeles praktfullt vær om dagen, straffen er aldri så lite nattefrost og kalde morgener. Det er helt vindstille, sola holder på å stå opp, og fra vinduet ser jeg folungene som fortsatt gnir søvnen ut av øynene. Det hadde vært perfekt om vi fikk beholde dette været i et par tre uker, eller aller helst fram til april….. Har fortsatt hoppene gående i to grupper med seks og sju føll. Siden vi for første gang bare skal ha våre egne (ja, pluss Pip, da) folunger i utegangen, hadde jeg egentlig tenkt å slippe alle sammen i en flokk nå utpå høsten, før vi skilte dem fra mødrene. Når det ikke ble sånn likevel, var det fordi vi kanskje måtte ta dem inn om nettene – det er ikke helt enkelt å organisere innmarsjen til tretten hopper og føll som ikke er så nøye med hvem de følger etter. Nei, jeg har ikke regnet feil, Bragebarnet har nok ingen egen mor, men det er også en hoppe som går uten føll.

Gamle Sostenuto har gått sammen med folamerrene de siste to somrene, om vinteren har hun vært et selvskrevet medlem av pensjonistforeningen… Hun er ikke bedekket de siste to årene. Hadde tenkt å gjøre det, hun har vært sprek nok, men tilstanden i livmora og bekkenområdet var ikke som den skulle være. Hun hadde store problemer med den siste fødselen, og det viser seg at det stikker ut en stor tagg nedover som det vil være vanskelig, for ikke å si umulig, for en ny folunge å passere…. Kan nesten virke som hun har hatt brudd i bekkenet som ikke har grodd riktig, sa veterinæren. Pussig, hun har ikke engang vært halt….. Nå har hun imidlertid hatt to gode år, og vi har vel egentlig bestemt oss for å avslutte i høst… Huff, jeg klarer ikke engang å skrive s-ordet. Hun har heldigvis (!) begynt å hangle. Får sånn dårlig samvittighet…..

Det er noe av det absolutt verste ved å ha dyr. Jeg må ta en avgjørelse, Lars kjører dem inn og er med hele veien til slutten. Jeg er glad for å kunne overlate den jobben til ham. Hadde han nektet, måtte jeg bare gjort det selv, nekter å sende dem av gårde med fremmede og risikere at de blir forvirrede og redde….. Det er viktig for oss at hestene skal være sunne og friske, at de skal ha det beste stell mens de lever, og at slutten kommer på en «ordentlig» måte. For mange år siden hadde vi ei hoppe der jeg ignorerte varslene. Hun var bare 16, og det er for de fleste hopper ingen alder å snakke om, men denne var skrøpelig… Hun bare la seg ned i luftegården en dag på vinteren og nektet å reise seg igjen. Skrekkelig! Lars måtte skyte henne der…. og det nekter han å gjøre igjen. Den neste fikk jeg ta selv, fikk jeg beskjed om.

Jeg sjekket akkurat med stamboka, og det er faktisk hele 20 år siden akkurat det hendte. Du Verden!! Tida flyr når man har det gøy…..

23. september: Det skjer ikke så forskrekkelig mye her om dagen. Alle hoppene er fortsatt ute på beite. I dag hentet vi hjem de som ikke har føll fra sommerbeitet, noen kilometer unna. De ble i stedet sluppet her hjemme på gården, i Elgedalen. I tilfelle veldig dårlig vær, kan de tas inn på et blunk…. Marius holder på å vaske stallene, og beitene skal pusses igjen hvis det bare kunne tørke opp såpass. I dag strammet jeg meg opp og gikk løs på purringene, har ikke purret en eneste faktura i hele år. Det var faktisk ikke så ille som fryktet. Bare 13 hadde en faktura som ikke var betalt, men så var det i tillegg de 9 gjengangerne da, den verste hadde 6 ubetalte, og det ble faktisk veldig mye penger. Har begynt på føllavgiftpurringene, også her har de fleste gjort opp for seg, heldigvis.

Har begynt å lade opp batteriene til neste sesong. Fant ut at jeg måtte få gjort noe med formen, den er elendig. Fikk lurt med meg Beate til Østfoldbadet, første gang for et par uker siden. Nå har jeg kjøpt halvårskort, og stuper i vannet så fort jeg har anledning. Som gammel konkurransesvømmer (for omtrent hundre år siden….) sitter fortsatt en del av teknikken, orken derimot…. Første gangen jeg i mitt overmot la inn en spurt, gjorde jeg den feilen at jeg befant meg i den dype enden av bassenget. La oss bare si at det gjør jeg ikke om igjen på en stund….. Ellers så er det mye å finne på; i tillegg til det obligatoriske svømmebassenget med stupebrett/tårn, er det to badstuer, et terapibasseng med 31 grader i vannet, boble/massasjebad med 38 grader (deilig, deilig!!!), plaskebasseng for de aller minste, pluss lekebasseng for Beate og meg med bølgemaskin og malstrøm….. I tillegg finnes det to innelukkede vannsklier, men oppi der får du  ikke meg i bevisst tilstand. Det aller beste er at det nesten ikke er folk der på formiddagene. Og formen er allerede for oppadgående! Fra å ha vært fullstendig vaskefille de første par gangene, er jeg nå faktisk i stand til å gjøre noe resten av dagen, selv etter fire økter i svømmebassenget og tre blant boblene…..

18. september: I forgårs var den aller yngste, Bragebarnet, 3 måneder gammel. Velbygd og velvokst, og flat over ryggen som en velfødd folunge skal være. Vil helst vente med å ta fra folungene til de er fire måneder, ideelt sett helst fem. Må de være inne på boks, tar vi imidlertid heller fra tidlig. Bare de er i godt hold og spiser ordentlig, er det ingen problemer rent ernæringsmessig. Nå håper vi bare på at været oppfører seg skikkelig. Foreløpig er alle folungene tørre i nesa, klarøyde og kranglevorne, mødrene er feite og blanke og beitene er fortsatt grønne og saftige. Minst to uker til, og helst flere, er det vi ønsker oss. Må slutte, skal på trening……

15. september: Det ble ingen ferie på oss i år heller. Hadde noen små forhåpninger om at vi skulle kommet oss av gårde i slutten av august, men tre av hoppe-eierne ville absolutt prøve en siste gang hvis hoppene var tomme, så da var det bare å bli hjemme sånn i tilfelle, da…. Og nå er det folungene som fortsatt går på beite. Får vi en skikkelig indian summer, kan vi kanskje prøve å snike oss i vei en helg eller så, men på denne årstiden kan det like gjerne gå motsatt vei. Med fem grader, styrtregn og kuling…. vær til å sitte inne foran ovnen og med hestene trygt og varmt i stallen. Orker ikke å reise vekk med tanken på våte, krumryggende små kropper som står med baken mot stormkastene og kaster håpefulle øyekast mot porten og stallen…. Skjønt små og små…. N’Uno, som den eldste av årets føll, er allerede en kvarttonner, tro det eller ei! Svær og kraftig, og kjempeflott. (For ikke å si bøllete…) Niro, som var så liten og sped ved fødselen, ligger ikke langt etter. To digre rusker, de to.

Den sinte pusungen er ikke fullt så sint lengre. Begynte å håndfôre ham med boksemat, så nå gjemmer han seg bare litt når jeg kommer. Og han har begynt å male når han bli klødd…. Norbert ble navnet. Den lyserøde kattungen har også fått navn, selv om det holdt på å bli post mortem. Jeg slang igjen den tunge skyvedøren mellom avdelingene i stallen, mens han stakk hodet ut…. (Nesten hodeløse) Nikk! Selv om han ikke ligner særlig på navnebroren.  Hadde bestilt Harry Potter og Ildbegeret i god tid før utgivelsen av den fjerde boka i serien, og etter lang og utålmodig venting kom den helt passelig til fødselsdagen min. Gikk og ventet på å stupe ned i den forunderlige og spennende verdenen rundt Galtvort, der det finnes hippogriffer, akromantulaer (grøss), merrafyljer (passer på hestene), og mye annet. «Vanlige» skapninger som enhjørninger, varulver, drager (Norsk Kamrygg, Kinesisk Ildkule, Ungarsk Hornsvans med flere…), kentaurer, husnisser og spøkelser kryr det selvsagt av, blant de sistnevnte er altså Nesten Hodeløse Nikk. Fantastiske bøker for alle med en liten gnist av fantasi……

12. september: Som en bok av Tom Clancy eller som den verste katastrofefilmen, der skrekkscenarioer fyller oss med fryd og spenning…. HVORDAN GÅR DET AN Å GJØRE NOE SLIKT? Det er helt uvirkelig. Alle problemer og plager man måtte ha blir bare helt latterlige. Jeg har aldri før vært så glad for å bo i et lite og ubetydelig land med så spredt befolkning. Ganske typisk, ikke sant? Etter at det første sjokket har gitt seg, tenker man på seg selv. Fikk nettopp høre at det ikke var noen NORDMENN ombord på noen av de kaprede flyene…. Hønemor samler kyllingene sine under vingene…. og vi fråtser i de skrekkelige, ubegripelige bildene fra USA. Stakkars Petersen, Bondevik og Halvorsen, deres tid i solen ble kort…..

10. september: Det merkes jammen at folungene har vokst. Måtte ta inn alle de minste med mødre i forgårs kveld, og med den voldsomme vinden i går, forble de inne helt til i dag. I morges pisset det ned, så klokken ble nesten elleve før de ble sluppet ut igjen. Og nå er det heldigvis oppholdsvær…. Vet ikke helt hvorfor, det gjør meg ikke så mye å ha hestene ute i regnvær, men jeg liker ikke å slippe dem ut mens det regner, hvis noen kan skjønne forskjellen. I alle fall, halvannet døgn inne på boksen for en drøss hopper med tre måneders (pluss pluss) gamle føll gjør ikke akkurat måkingen til noen lek, kan man trygt si.  At hestene kanskje ikke bryr seg like mye om at det regner litt, får jeg stadige bevis på. I går kveld flyttet vi de drektige men foreløpig barnløse hoppene over på et nytt beite, i duskregn og sterk vind. Brukte Demetra som ledestjerne og rakk ikke å ta av henne grimen igjen før jeg måtte slippe da de andre kom stormende. Men tror du hun ville bli tatt i etterpå? Hå nei! Hun var absolutt ikke mottagelig for noen koseprat, og det var ingen av de andre heller. De er fete og fine, mange av dem med en umiskjennelig liten kulemage allerede….. Neste helg reiser imidlertid de fleste av dem som ikke skal overvintre her.

Planla allerede i fjor å skaffe oss et par nye guttekatter og musejegere, og ansvarsbevisst som jeg er ville jeg ikke at Mim eller Jimmernjuliaveslepus skulle bli mor når det finnes så mange uønskede kattebarn der ute i den store vide verden. Meldte meg hos FOD, (Foreningen for Omplassering av Dyr, tror jeg det betyr) for snart et halvt år siden, men har jeg hørt noe derfra? Niks! Og selv om Mao (Tung) og Mim er fine puser, hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle ha noen flere halvpersere. Det løftet klarte jeg og holde også, de to jeg fikk fra Anne denne gangen er bare kvartinger, men den ene er rosa, eller ganske enkelt lyserød, og ser ikke akkurat ut som noen arbeidskatt. Den andre derimot, er stripete og barsk, men dessverre også ganske så vill. Han freser, men har heldigvis sluttet å bite meg, og han holder god avstand. Den rosa, som fortsatt ikke har fått noe navn, fyker i veien hele tiden, slik som bare kattunger kan. Tar jeg ikke helt feil, blir det flere små her etter hvert også. Mim tok saken i sine egne poter og stakk av gårde med en uansvarlig flottenfeier før vi rakk å gi henne p-sprøyten hennes…. Og nå skinner solen over Kvakstad!

30. august: I dag har vi annonse på åringene med bilder i Trav og Galoppnytt. Det er alltid veldig spennende, kommer noen til å ringe, mon tro? Nå, på kvelden første dagen, må jeg si at jeg er fullstendig overveldet allerede….. Allerede før frokost var en av dem solgt. Og selv om de andre fortsatt er igjen, har jeg fått den gode følelsen. Det bruker vanligvis å ta litt tid før avgjørelser blir tatt, og du og du, det er mange måter å kjøpe hest på. «Må få vridd noen penger ut av Svigers» var en variant som faktisk dukket opp et par ganger… Nytt av året (for meg i alle fall) er å konsultere stjernene…. I går fikk alle åringene stilt sitt horoskop, og det var ikke dårlige greier. I følge gårsdagens astrolog var det Mim som hadde størst sjanse til å havne på forsida av TGN, hun kom til å bli en vulkan!!! Morsomt å høre, forrige ukes horoskop for henne var ikke fullt så bra, en interessert potensiell kjøper likte hesten veldig godt, men sa skuffet at hun kom til å bli en pusekatt og ingen tiger i banen, så det var den handelen……. En annen ny ting for meg, var alle de etablerte trenerne som ringte, hele seks stykker bare i dag! De fleste av dem var skjønt enige om hvem de ville ha også…… (…..sier jeg ikke!!) Mange av de som ringte skulle snakke med en gjeng kamerater eller familiemedlemmer, for å gå sammen om å kjøpe hest. Det er absolutt fornuftig, hvis man tror man kan forbli venner og heste-eiere samtidig. Det krever sin mann….!!! (Eller kvinne, for den del…) Den varianten jeg likte aller best, var trønderen som bare avfeide meg da jeg prøvde å si at hun kunne ringe SO Weberg hvis hun ville ha en profesjonell treners uttalelse på en av hoppene, han har nemlig tittet grundig på henne (og var begeistret…). Nei, det behøvdes ikke, «alle» visste at hvis jeg sa det var bra, så var det bra…. Var det en bukett roser, eller hva???? (Føler meg som finske Antti, husker du ham, Lisbeth?) Neste uke blir spennende og krevende, det er mange som skal hit for å titte og forhåpentligvis handler noen også…..

28. august: Hutre meg tu, i dag var det surt! Det blåser nesten bokstavelig talt kattunger ute, og uler nesten vinterlig rundt hushjørnene. Vi forbarmet oss over de sju hoppene som har de åtte (!) minste føllene, og kjempet oss inn i stallen i motvinden. Det var voldsom entusiasme å spore, hoppene kunne nesten ikke vente på å få slengt seg ned i flisa inne i varmen. Vi skal benytte anledningen til å gi markekurer og til å sjekke de sist bedekte hoppene. Jennet Sidney har fått en fridag, satte hennes to små inn i boksen ved siden av sånn at de har kontakt med hverandre, og så får de besøk av «melkemannen» annenhver eller tredjehver time. Har fulgt med dem på monitoren, og det er helt ok for dem. I morgen er det atter en ny dag på beitet……

25. august: Hver høst blir Lars og jeg uvenner. Hestene skal fotograferes, og er ikke alltid (les: sjelden) like samarbeidsvillige. «Litt fram, står innunder seg, litt tilbake.. motsatt, skrever… litt fram…hviler…henger…litt tilbake.. fram.. tilbake.. Man kan bli sprø av mindre, er klar over det. I år har gubben beundringsverdig nok klart å beherske seg (så langt….). Det hender jeg får skryt av de fine bildene mine, men det er ikke akkurat noen heksekunst, bare mye slit og mange filmer som ligger bak. Og en (stort sett) tålmodig og dyktig medhjelper…. Feilen de fleste gjør, er å bli skuffet når ikke alle de 24 bildene på en film blir fine, mens jeg er kjempeglad om ett eneste er brukbart…. Åringer og voksne hester som kan stilles opp er forsåvidt kurante nok, men enkelte hester mister fort interessen og siger sammen som en ballong med for lite luft. Myles Hanover, for eksempel – fikk du ikke tatt noe brukbart de tre første minuttene kunne du bare glemme det – da så han ut som en hårete sekk med ved. Gallant Pro var en flott hingst, men jeg klarte ikke å få det fram på noe bilde, og det tapte han nok mange hopper på…. Andre er motsatt – Freezing Cold elsket å posere, og kunne fortsette i evigheter, han mistet aldri piffen.

Alle har vi øyeblikk som vi ser at «Å, nå skulle jeg hatt med kamera, se så flott han er….» (men da ligger fotoapparatet nesten alltid igjen hjemme). Folunger er nesten håpløse fotomodeller. Våre er verdens verste linselus. Konsentrerer jeg meg om en av dem som en sjelden gang ikke står med nesa inni apparatet, blir jeg kløpet og dratt i fra minst tre kanter samtidig av de andre bandittene, og så ender det alltid med at motivet kommer for å hjelpe til også…..

20. august: Papirer, papirer, papirer og  litt møkkamåking innimellom…. Det finnes ikke noe så kjedelig som kontorarbeide når været er fint. I dag avsluttet vi avlssesongen 2001, og nå skal det ryddes opp i alt og foretas opptelling og evaluering. Det første jeg har lovet å få ferdig, (egentlig til i morgen – men det har skåret seg allerede….) er journalene slik at vår veterinær får sendt ut resten av regningene. Jeg skjønner jo at det haster, men det er sååå kjeeeedelig, og tar sånn tiiid. Jeg somler så godt jeg kan, men må snart til pers….. Så er det frossensædlistene, der må det gjøres rede for hvert eneste strå vi har brukt, med navn og nummer. En ting som aldri slår feil, er at tallene aldri stemmer. Vi hadde så og så mange bedekningsdoser før sesongen, vi har brukt så og så mange, og har – etter opptelling – så og så mange igjen. Av en eller annen grunn stemmer aldri tallene overens…. noe som medfører nitid etterforskning…: Mysteriet med de bortkomne spermiene…!

Alle som ikke har betalt regningene sine i sommer, skal purres opp. Har hatt nok med å få ut nye etterhvert, så nå i det siste har jeg fått en del henvendelser fra skyldbetyngete kunder som ber om ytterligere henstand…. jeg som ikke hadde noen anelse om at de ikke hadde betalt, men nå må det ryddes opp. For ikke å snakke om føllavgiftene! Der er det alltid noen som ikke gjør opp for seg, har et par 3-åringer svivende rundt der ute, tre-fire 2-åringer og syv-åtte åringer, for ikke å snakke om alle årsføllene , da…. Masse skrekkelig papirarbeide…

Sa jeg at vi avsluttet sesongen i dag? Like etterpå ringte en av våre gamle kunder, han hadde ei hoppe han vurderte å bedekke i år….. Jeg sa han fikk tenke litt faderlig fort…….

14. august: Menn med mye hår har snille kjerringer….????? Den teorien ble luftet i familieselskapet til ære for tante AnnMaris 70-års dag i helgen. Vertinnen var ikke spesielt fornøyd med den uttalelsen, skal jeg hilse og si…. Før jeg tok med meg min lodne(!) bamse, Lars hjem igjen, fikk jeg testet spensten på trampolinen. Alexander (10 år +/-) gikk rundt og utfordret mer eller mindre stivbeinte mer eller mindre tilårskomne gjester til en sprett. Jeg kunne ikke stå i mot da argumentet var at «når en på 26 hadde hoppet, måtte da hvertfall jeg kunne hoppe!!!!»…… Tusen takk! (Det var faktisk ganske gøy.)

Apropos snille kjerringer…. Veterinæren vår har en mann som også er veterinær. Mistenker at han er litt av den gamle (?) skolen, som gjerne så at kona holdt seg på kjøkkenet og deromkring, og som holdt mannen som sin sol med resten av verden kretsende rundt… (Wouldn’t We All?) Han er heller ikke redd for å høylydt si sin mening, både om folk og fe. Følgende bemerkning, som dessverre ikke er spesielt flatterende for min egen del, kom tilbake til mitt øre forleden: «Han Lars er snill, han, ellers hadde det aldri gått der borte, vet du…..» !!!!!!! (??????)

I går var det siste arbeidsdagen til Siv (skal begynne på skolen igjen) og Beate (helsemessige grunner). Siden Annki fortsatt er sykemeldt etter et heller ublidt møte med et par hestehøver i sommer og Marius skal egne seg til beitepussing og rydding under våre mange mil med gjerder, er det ingen vei utenom. Stallen må jeg ta…. Det er bra det blir en myk start, sånn som i natt har vi vel bare hatt 11 hester inne, og det tar ikke lange stunden å rydde opp i. Verre er det at jeg må ta beiterundene selv også, men det kan ikke droppes. Første gang vi gjorde akkurat det var på søndag kveld – mandag morgen var typisk nok årets første føll utenfor gjerdet og hadde vært det en stund etter mammaens jur å dømme. Folungen – Nanou, kleggen min – lå imidlertid og sov da jeg kom. Hun kom bort til meg og inn på beitet igjen, der Lorne Tilly sto tålmodig og ventet, men tror du hun stupte ned i puppen som man burde forventet? Ikke hun, nei. Hun fulgte meg en runde på beitet først, med mamma Lorne diltende bak der igjen. Først da jeg gikk, forbarmet hun seg over det melkesprengte juret….

11. august: (Gosj! Nå var det lenge siden sist, gitt) Det kommer faktisk fortsatt nye hopper til bedekning, to så sent som i går… De fleste går imidlertid andre veien, nemlig hjem igjen. Heldigvis, fårn nesten si… begynner å bli ganske så sliten etterhvert. Det har blitt en del måneder uten frikvelder, tenk på alle de der ute som tar hver helg som en selvfølge – som kan sove så lenge de vil kanskje både lørdag og søndag hver eneste uke pluss enn mengde feriemorgener…feeerie….feeeriiiie… Vakkert ord som føles akk så uvant på tungen. Det blir nok ikke mye til ferie på Lars og meg i år heller. Forhåpentlig får vi i hvert fall tatt en helg på Continental i september en gang. Kino, butikker, teknisk museum (Lars!) og fråtsing på de beste restaurantene…. Kanskje. Der’ke greit når hobbyer tar overhånd, nei….

I går var det et ganske så ufyselig vær, med voldsomme regnbyger, torden og lyn. Vi forbarmet oss over de hoppene som hadde folunger og lot dem tilbringe dagen og natten til i dag, inne på stallen. Det vil si, alle utenom våre egne hopper med føll…. Vi sjekker alle beitene hver dag, hoppene med føll både morgen og kveld. Det går i «øyne, pupper, bein og lår, bein og lår» på hoppene og «øyne, navler, bein og lår» på de små. Vanligvis tar jeg en sving bortom våre egne hopper minst en gang om dagen selv, men i går delegerte jeg bort morgenturen til Siv og kveldssjekken til Lars. Da jeg entret beitet i morges, etter en natt med oppholdsvær men med veldig vått gras, fikk jeg en ganske spesiell mottagelse….. Jennet Sidney skrek rett ut og kom stormende bort til meg, tett fulgt av Bragebarnet, Nemesis pluss samtlige av de tolv andre små og store hestene på det spesielle beitet. Her kommer klagene på at de ikke ble tatt inn i går, tenkte jeg….. Men etter en grundig hilsningsrunde, spredte nesten hele flokken (ikke Nanou selvsagt, hun er min personlige klegg, umulig å riste av seg…) seg ut for å gresse igjen. Hadde de bare savnet meg i går, eller? Høres helt utrolig ut, Jennet er vanligvis verdens mest materielt anlagte vesen, og bruker ikke vise det minste tegn på at hun bryr seg annet enn når hun er ute etter fordeler, og sånn har hun vært i alle de femten årene vi har kjent hverandre….

Bragebarnet vokser og trives. Hadde det ikke vært for den typiske lodne og lyse pelsen som mange kaldblodsfolunger har, kunne man ikke skilt henne ut som annerledes i flokken. Hun er lett og edel med et vakkert lite hode, noen av blodserne er faktisk grovere bygd…. Hun er 100% akseptert, både av stemoren, stesøsteren og resten av flokken. Kaldblods fødd opp på varmblodsmelk… blir det som om en dieselbil plutselig får høyoktan bensin? Hva skjer? Skjærer motoren seg, går det styggfort eller bare smeller det?

2.august: «Litt av en hobby du har her»…… Lett nedlatende i tonefallet kom denne bemerkningen fra en av oljekundene til Lars. Mens han ventet på å bli ekspedert, hadde han gått og tittet litt rundt på stallene og alle hestene. Hobby!!! Jadda!!! Han var nok helt uforberedt på den verbale eksplosjonen som kom, men det får da være grenser!!! En smule flatere prøvde han å ro seg i land, uten at det ble så mye bedre av det…. I klare og utvetydige ordelag fikk jeg fortalt ham at vi driver en av Trøgstads største bedrifter, både hva antall ansatte og omsetning angår (bare litte bitte granne overdrevet). Til slutt måtte jeg bare le av den forfjamsete stakkaren, som vel trodde han kom med en hyggelig bemerkning. Tror ikke han gjør akkurat den feilen en gang til…. Hvorfor tror alle at driver man med hest må det være en hobby? Det er aldri noen som klapper en grisebonde på hodet og akker seg over den fine hobbyen hans, er det vel?

27. juli: Første natt med gjengen! I natt har Bragebarnet, Nemesis og Jennet Sidney tilbrakt natten ute for første gang. Var litt spent i morges, men alt var «coolt». Bragebarnet stilte opp for en aldri så liten sup, men den varte bare noen sekunder, så det var helt klart at hun ikke var sulten. Hun har etterhvert utviklet en suveren sugeteknikk, som jeg mistenker hun også har prøvd på en eller to andre hopper enn Jennet også…. Hun stiller seg opp bak hoppa og suger mellom bakbeina på dem, det går som smurt. På den måten ser ikke hoppa hvem det er som suger……

I natt var dermed natten jeg skulle sove mer enn 4 timer i strekk på mer enn fem uker, men dengang ei… For det første sovnet jeg i stolen foran TV’n etter at dyrlegen hadde vært her på kvelden, og deretter kom det snikende noen rogalendinger inn på gårdsplassen, så stille, så stille…. helt uanmeldt grytidlig på morgenen i dag, for å hente ei hoppe. Like etter kom det enda en heste-eier for å levere ei hoppe, han hadde ikke klart å velge hvilken hingst han skulle bruke – det måtte jeg gjøre…. Det hender faktisk ikke så svært sjelden. Da Lars kom tuslende ned klokken 7.30, hadde jeg allerede tre mannfolk ved frokostbordet….

22. juli: She’s Got It, My God, I Think She’s Got It… Og da tenker jeg ikke på «rain in spain», men på Bragebarnet. Nå i ettermiddag sto hun endelig og sugde fostermoren helt på egenhånd da jeg kom bort på beitet, og etter en liten pratestund snudde jeg ryggen til og gikk, mens hun fortsatte med sitt, nemlig å suge på Jennets pupp….  Den hoppa er en gullklump!!!

20. juli: Har fluer sjel? Håper ikke det, i så tilfelle ligger jeg tynt an på dommens dag, bare i går må jeg ha myrdet sånn bortimot 200 av dem, likene ligger i hauger….Nå på morgenen er det helt blå himmel, men jeg synes likevel det har vært fint vær for både hester og meg de siste dagene, 15-20 grader, overskyet og vindstille. Det har nesten ikke vært et insekt i lufta ute på beitene, ikke så rart med tanke på at de ser ut til å ha en slags festival inne på mitt kjøkken i stedet…. Skrekkens hus… de flyr inn, men ingen kommer ut – hvor blir det av ungene? Best vi flyr inn og ser….SPLATT!

Årets siste, og største, føll ble født natt til onsdag. I likhet med sin mor er han  usannsynlig stor og har naturlig nok litt problemer med å koordinere alle de ekstremt lange lemmene sine, men sprek er han. Moren virket å være usigelig glad for å slippe å bære på den kolossen lengre,  halen i været og full fart. Regner man med fostervann og det hele må det være minst 100 kilo slanket vekk på et blunk….

De to siste dagene har Bragebarnet, Jennet Sidney og Nemesis gått sammen med fem andre hopper og føll. Det var traumatisk den første dagen, kanskje spesielt for meg da, som tilbrakte timer med å redde den vesle ut av uheldige situasjoner. Stakkars, hun ble kjeppjagd og sparket da hun gjorde sine forsiktige tilnærmelser til de andre hoppene. Etter hvert så det ut til at hun forsto forskjellen på Jennet og de andre, og fant ut hvor det var trygt og hvem hun skulle holde seg unna, og i går gikk det ganske så med dem. Hun kommer imidlertid sikkert til å mislike røde hester resten av livet, med tanke på oppførselen til Min Chloe. En av oss stikker bort nesten hver time for å sjekke at hun har det bra, og hver gang vi kommer knegger hun og kommer løpende, før hun stuper ned i Jennets pupp. Problemet er å få sneket seg vekk igjen…. Heldigvis har hun skjønt vitsen med strømgjerdene, så når jeg smetter ut den veien, ser hun bare skuffet på meg før hun tusler tilbake til sin fostermor. Det er hardt å være alene i en nådeløs verden….

Hun får ikke flaske på dagtid lengre, men vi tar fortsatt trioen inn på kvelden. Den dagen hun ikke behøver vår hjelp for å finne ut at det er lov til å suge, den natten blir de gående ute. Kanskje. Ellers er den vesle frøkna (klarer ikke å finne på navn, det var en her som foreslo Nurkola, men nei….) dyktig til å ta til seg fast føde. Gras på dagtid, kraftfôr og gulrøtter (!!) og mer gras inne på boksen. Det er strengt forbudt å håndfôre unghester, man må aldri lære dem å tigge. Det eneste som er verre, er om man lærer dem å gi labb… det straffer seg på det grusomste etter hvert. Derfor gir jeg selvsagt ikke den lille gulrotbiter fra hånden, nei langt i fra…..

17. juli: Jeg blir skamløst manipulert. Synderen har et mektig våpen i sine små høver, nemlig min omsorg for henne….. Fram til for tre dager siden var alt bare fryd og gammen. Bragebarnet fikk sine litersflasker med hoppemelkserstatning ca hver annen time, og de gurglet hun ned uten noe om og men. Så ville hun plutselig ikke ha…. var hun syk? Tempen var helt normal, og aktivitetsnivået det vanlige, derfor den siste testen, Jennet. Inn i boksen med Jennet, folungen hang seg fast som en igle og slapp bare motvillig da vi gikk ut  igjen etter ti minutter. Altså, ikke noe i veien med appetittentei. Noe galt med melkeblandingen? Nei, hun ville jo ikke engang smake, så det var ikke det som var feilen….. Til neste måltid var alt som vanlig, selv om flasken ikke ble helt tømt. Neste gang, niks ikke no flaskefôr, takk. OK, hun blir vel sulten snart….

Bragebarnet, Jennet Sidney og datteren Nemesis er fortsatt inne om nettene og en del av formiddagen, siden beitet deres grenser til luftegården til en av hingstene. Vil ikke ha dem i samme boks, synes 20-årige Jennet har nok å bale med i form av sin egen digre trollunge. Det er imidlertid bare en halv vegg  mellom dem, så kontakten opprettholdes. Ute, dag og kveld, sover Nemesis tilsynelatende for det meste, mens Bragebarnet og Jennet går og beiter sammen i fred og fordragelighet. Har ikke tid til å følge med på om hun suger, men mistenker at hun innbiller seg at jeg må være med for at det skal gå bra….. Går derfor ned der annenhver time for å sjekke. Kommer hun pipende mot meg med munnen formet klar til sug, løper jeg opp for å hente flasken…. er hun mer uinteressert, holder jeg Jennet i grima mens hun drikker.

Vel inne på boksen, vet jeg imidlertid at hun ikke kan få sugd, og det er her hun bruker alle sine etterhvert store manipulerende evner. Først, hører hun meg i nærheten, kommer hun med noen sultne og forlangende hyl og lager trutmunn. Jeg inn etter en ny flaske. Vel ute i boksen, kniper hun den lille munnen trassig igjen og vrir på hodet…. inn i kjøleskapet med melken. Ute i stallen er folungen like sulten…. inn etter flasken igjen … samme trassige lille sammenbitte munn. Da er det jeg gir meg, og kaller inn kavaleriet, nemlig Jennet, akkurat som den lille rampungen visste jeg kom til å gjøre…. Hun har meg akkurat der hun vil ha meg, er det noen som snakker om lillefingeren? I morgen skal vi slippe trioen sammen med de andre hoppene, det blir spennende for den aller minste som aldri har sett en annen hest på nært hold….

I morges hadde for øvrig Fantastic Kosmos hvit melk, så nå er årets aller siste følling nær forestående. Håper alt går bra.

14. juli: Bakoversveis og flagrende ører, er det kledelig, mon tro? Vi gjør så godt vi kan, men det er ikke alltid alle er fornøyde med det….. Det er mange ting som skal klaffe og uforutsette ting hender, noen gang flere på en gang. Vi sender en god del sæd i år, siden alle våre tre gutter både leverer rikelig og av god kvalitet. I går fikk vi en bestilling til Nord-Norge, og vedkommende ville helst ha varene med et fly sånn i 12-13 tiden – SORRY – det går ikke, vi tapper ikke før på den tiden, og behøver mer enn 90 minutter på å få svømmerne på flyet.

Etter en kjede av uheldige sammentreff, krydret med noen tekniske tappeproblemer, et akutt tannlegebesøk og en enkel misforståelse, rakk ikke sjåføren vår 15.30-flyet. Det neste gikk rundt klokken 19, og ikke direkte da selvsagt, så pakken var ikke framme på mottagers flyplass før rundt klokken 23. Det var selvsagt dumt, men ingen fullstendig krise, etter vår ringe mening. Vi er etterhvert ganske så vant med å få sædpakker til alle døgnets tider hit til oss fra andre stasjoner, og siden vi har en fleksibel (for ikke å si hvor dyktig hun er…. og så så peeen…) veterinær, går det bra for bare sæden kommer fram i befruktningsdyktig tilstand og helst før hoppa har hatt eggløsning. Sædpakkene fra Sverige henter vi vanligvis ut morgenen etter, det går helt strålende.

Å si at de på mottagerstasjonen ble lite begeistret for tidspunktet for ankomsten, er å uttrykke det svært snilt….. Hun hadde planer for kvelden, og for dagen etter, vi var de eneste som ikke hadde klart å levere i tide og man kunne dermed ikke anbefale å bruke oss i framtiden og så videre… Det var selvfølgelig beklagelig at forsendelsen ble forsinket, men det var så vidt jeg klarte å la være å gjøre det enda verre ved syrlig å svare at da fikk vi bare prøøøve å klare oss likevel i framtiden uten hennes stasjon…. Etter å ha fått hårtufsene tilbake sånn noenlunde der de skulle være og ørene hadde stoppet å skjelve, fant jeg imidlertid ut at jeg ikke syntes så veeeldig synd på henne der oppe i nord. Siden midten av mai har vi bare hatt en eneste frikveld, alle de andre har vært brukt til hoppekontroller og insemineringer, uten at vi klager så innmari mye for det. Det hører med til gamet, og det gjør også en og annen skyllebøtte dessverre, berettigete eller ikke…..

11. juli: I går kveld ble den lille pjusken av en folunge brått dårligere, og vi kjørte ham og moren inn til Bjerke Dyrehospital på kvelden. Det viste seg at han hadde en liten rift i urinblæra, der det sakte lekket urin ned i bukhulen, selv om mesteparten kom ut på vanlig måte. Den zombie-oppførselen hans hadde altså en forklaring, han ble operert i dag, og operasjonen har vært vellykket, hørte jeg. Det var så vondt med den lille bedrøvelige skikkelsen, så jeg håper det ordner seg…

Bragebarnet vokser og trives, hun går på beite og får fortsatt melk fra flaske, selv om hun er observert hengende i puppen på tante Jennet også. Hun kommer nok fortsatt ganske raskt bort til porten ved fôringstid, men straks den kjempestore tåteflaska er tom og hun har blitt klødd litt på stumpen, løper hun tilbake til den nye familien sin, uten å ofre så mye som et ekstra blikk på flaskefôreren….

I går fikk vi en henvendelse fra Onkel Happy , NRK-P3. Han lurte fælt på om han kunne få lov til å komme ut hit for å lage en reportasje der han stakk hånda opp i endetarmen på en hest….!!!! Han hadde hørt at det var slik vi inseminerte hopper, og ville visstnok formidle den utvilsomt vemmelige opplevelsen det måtte være til lytterne sine…… Da jeg måtte skuffe ham med at vi overlot slikt til veterinæren, lurte han på om han kanskje kunne få prøve seg på å tappe en hingst i stedet.  Selv om det kunne vært morsomt å slippe ham løs på digre Tony Oaks, som kan være ganske så voldsom i sine amorøse tilnærmelser, måtte jeg avslå. Tilbød ham i stedet jobb som haleholder og rompevasker, men det var visst ikke ekkelt nok?

5.juli: Vakkert sommervær, heldigvis med en lett bris sånn at det er til å holde ut…. Må si jeg trives best i skyggen selv. Hestene er stort sett ute døgnet rundt, selvsagt. Unnataka er delvis avlshingstene, som må inn på boksene sine i tilfelle løshester på natten. Hadde ikke vært særlig gunstig med en eller alle tre luskende rundt her etter nattens frambrudd. Deretter tar vi inn de aller, aller minste av folungene, samt de som kanskje ikke er helt pigge. Har en folunge her som er ganske pjuskete, mammaen er blank og fet, hun har melk og folungen suger, men er likevel altfor tynn. Han er forsåvidt ganske rund over ryggen og blank i pelsen, har normal temperatur, men det er et eller annet som ikke er riktig… De hoppene som skal bedekkes med frossen sæd, og derfor både undersøkes sent om kvelden og tidlig om morgenen, må også tilbringe nettene innomhus. De hoppene som er ferdig bedekket eller allerede konstatert drektige, går på beite. Vi deler dem opp i grupper på mellom 6-10 hopper på hvert område. De som skal inn hver eller annenhver dag, går i luftegårder, som vi har uhorvelig mange av. Liker ikke å slippe fremmede hopper som har føll sammen, vi har derfor en egen luftegård for hver enkelt.  For å holde rede på hvor de skal hentes fra eller slippes, har vi navn og nummer på dem, som Kvakstadveien 1-4, Langveien, Stubben, Bakveien og Elgedalsveien….. Lars kjører fôrhøster og lemper daglig inn store mengder nyslått gress , og det går timer for å sjekke/fylle vann, morgen og kveld…….

2. juli: Massakre i hønsegården! Alle de fire jentene, Magda, Marit, Marta og Mette lå døde med hodene bitt av. Drept og lemlestet! Vi fant et ganske lite hull i nettingen, og regner med at synderen er en rømt mink eller en miniatyrulv eller et lignende beist. Nå er det slutt med ferske egg på en stund, dessverre…

27. juni: Mitt vanligste mareritt nå i sesongen, er at jeg glemmer ei hoppe. Det har foreløpig aldri hendt, men tanken er alltid der… Det er travelt hele tiden, med tusen ting å tenke på, hopper kommer, hopper blir sluppet på et av våre mange beiter og hopper går hjem, alt må skrives ned med en gang, ellers…. Min viktigste jobb som hingsteholder er å holde rede på hvem som til enhver tid skal undersøkes av veterinæren, hvem som er hvor og hvilken hingst som skal brukes på den enkelte hoppen…. Har et sinnrikt (!!?) system for å holde rede på det meste, men må stadig lese tilbake i journalen for å forsikre meg om at det ikke går en hoppe uforstyrret på et beite et eller annet sted på eiendommen som jeg trodde var hjemme… Huff! Journalen må derfor føres når det er absolutt stille i huset, som nå om morgenen, uten telefoner eller hoppe-eiere som kan gjøre at jeg mister tråden.

Bragebabyen vokser og virker ganske fornøyd med livet. De siste tre dagene har hun gått aldeles alene i luftegården sammen med stemoren Jennet Sidney og den onde stesøsteren, Nemesis. Bortsett fra en og annen sup fra juret når Jennet er opptatt med andre ting, får hun fortsatt flaskemelk nesten hver time på dagtid. Det går ca 8 minutter av hver time til fôringen, men det har blitt en rutine og går greit. Selv om det holder hardt, motstår jeg fristelsen til å svare  hver gang hun knegger gjenkjennende til meg. For å løsne bindingen som ble ganske sterk de første dagene, gir vi henne nå flasken fra utsiden av luftegården eller boksen. Meningen er at hun skal knytte seg til de to andre firbeinte, og det ser ut til å være vellykket. Om ytterligere noen dager, når vi er sikre på at Veslemor ikke vil prøve å smette ut under gjerdet igjen (!!), skal vi slippe den lille familien ut på beite, alene først – senere sammen med noen flere. Forholdet mellom de to folungene blir også stadig bedre, Nemesis har blitt mye snillere og er mer interessert i å leke enn å være slem…. Har tatt mange bilder selvsagt, men har foreløpig ikke hatt tid til å legge dem ut, kanskje når månedskiftet er overstått og jeg har fått av gårde de nesten 300 fakturaene jeg skal skrive…..

23. juni: Stadig framgang, må jeg si. Bragebarnet vokser og trives, og er kommet ut av den første sugetåka, der hun tydde til alt som rørte seg. Vi fôrer henne fortsatt hver time om dagen, annenhver om natten, selv om det strengt tatt ikke skal være nødvendig. Etter oppskriften på hoppemelkerstatningen, skal man kunne gå ned til 5-6 måltider i døgnet allerede nå. En ting er imidlertid hva som KAN gjøres, en annen er hva som er best for den vesle… Og at hun foretrekker å få mindre måltider, ofte, er helt klart. Skjønt, hun ville gjerne hatt mer hver gang, grådig frøken det der…. Noe navn har hun ikke fått ennå, bare masse kjælenavn som Nupperelle, Nissefrøken, Veslemor og så videre. Hun er foreløpig bare en baby, så navnet får vente til vi blir bedre kjent…

Stesøsteren (e Super Arnie – Jennet Sidney) har for øvrig kvalifisert seg til sitt navn, hun er et hevngjerrig lite troll med en praktfull fysikk. Hva er da riktigere enn navnet på «gjengjeldensens gudinne», Nemesis? Skjønt om gjengjeldelse og hevn er det samme, kan vel diskuteres…. Ute i luftegården er det nå frivillig kontakt mellom alle de tre medlemmene i den lille familien, selv om Nemesis blir sinna hvis den vesle hiver seg på juret mens hun selv er i gang….

I forgårs natt ble det født ytterligere en folunge, en diger, langbeint og flott hingst som nektet å suge. Fy fillern så sinna jeg ble på den dusten (Nevner ikke navn her). Lars var ute og sjekket da han var to timer gammel, han hadde ennå ikke vært på juret, og nektet plent å ta smokken på tåteflasken i sin munn. Etter å ha gitt beskjed, gikk Lars og la seg, og dumpet problemet i fanget på meg… Fulgte med på monitoren, og la merke til at han var borte ved juret stadig vekk, regnet med at alt var i orden, og sovnet. To timer senere, gikk jeg ut for å sjekke…. Juret sprikte steinhardt, og folungen glante storøyd på meg da jeg hjalp mammaen ut av den ubehagelige, for ikke å si smertefulle tilstanden. Men tror du han ville ta flasken? Nei langt ifra! Jeg måtte sette meg på den slasken, og mens jeg masserte tungen hans der han lå med smokken i munnen, kontrollerte jeg at han svelget. De glosene han fikk høre da, passer ikke for sarte barneører, det skal jeg love. Først ved andre gangs tvangsfôring skjønte han poenget, hogg tak og sugde som om det sto om livet. Det gjorde det jo forsåvidt også… Timen etterpå sto han ved juret som om han aldri hadde gjort annet, selv om det tok litt tid før han forsto at man kunne bruke begge spenene. Moralen her er selvsagt at man skal forsikre seg om at folungen virkelig drikker, og ikke bare står tilforlatelig og dytter borti puppen…

20. juni: Glede og sorg vandrer hånd i hånd, er det noe som heter, og det kan jeg skrive under på. Vi har på alle disse årene heldigvis aldri mistet noen hopper, men ettersom våren skred fram og vi fikk melding om den ene etter den andre som hadde bukket under etter føllingen, fikk jeg en ekkel følelse. Det hender jeg innbiller meg å ha forutanelser om hva som skal hende, men jeg sa til meg selv: Det er bare tull, din pessimist… Følelsen var konsentrert om pensjonistene mine, så lettelsen var stor da først Jennet Sidney og deretter Brage Texa fødte hvert sitt hoppeføll, tilsynelatende uten problemer….. Brage hadde imidlertid fått indre blødninger, og forlot oss et snaut døgn etter at datteren ble født. Hun ligger nå begravd i hagen utenfor kontorvinduet mitt, ved siden av den gamle championhingsten The Prophet. Hun var noe av en maskot på stallen, og vil bli savnet av alle. (Snufs..)

Vi har fått delt omsorg for hoppeføllet med Brages bestis Jennet… Selv om vi hadde en annen hoppe som føllet samtidig, var det aldri noe alternativ å forsøke og få henne til å ta begge to, av flere grunner. Det er ikke vi som eier henne. Det er hennes første føll, og selv om hun etterhvert har utviklet seg til å bli en riktig mønstermamma, var både hun og jeg noe tvilende til hennes moderlige instinkter…..

Jennet derimot, er kjent for å dele av sin overflod med både den ene og den andre. Problemet er hennes egne lille, sjalu og faktisk temmelig aggressive datter… som sloss mot konkurrenten bokstavelig med nebb og klør. Det går imidlertid stadig bedre. Vi har tatt vekk den øverste veggen mellom boksene deres, slik at de har kontakt med hverandre. Vi leier deretter Jennet over i boksen til Bragebarnet som stuper blindt rett ned i puppen som en varmesøkende rakett, og binder henne med hodet inne hos hennes eget føll. For ikke å stresse Jennet for mye, gir vi folungen flaskemelk annenhver gang.  Til å begynne med tømte vi melkelageret i fryseren nesten helt, og nå har vi gått over til hoppemelkserstatningen Salvana. På dagtid fôrer vi hver time, nå om natten strekker vi det litt lengre mellom hver gang. På monitoren kan jeg se den vesle, litt patetiske kroppen, ligge sovende sammenkrøpet i halmen. I den store boksen ser hun aldri så lite bortkommen ut. Jeg ser også hodet på tante Jennet som titter beskyttende over kanten….. Utfordringen nå, er å ikke skjemme bort småtten. Har i lengre tid utsatt å skrive om preging av føll, og her har vi virkelig en utfordring. Det siste jeg vil, er å ha en stadig større, krevende og bortskjemt hest løpende i hælene. Prøver å ha minst mulig kontakt med henne, og når jeg har det, prøver jeg å oppføre meg som ei merr… Noen onde tunger vil vel si at jeg har lang trening i akkurat det….??? Lars og jeg bytter på fôringspliktene, og vi bytter på å fly i luftegården (!!!) sammen med Jennet og de to folungene. Den vesle er altfor tillitsfull, og må lære at man nærmer seg andre hester litt mer forsiktig. Om ikke annet, får jeg masse flott mosjon på denne måten…..

16. juni: Lenge siden sist, men det har vært travelt, travelt… Klokken er nå 04.09 og det har vært lyst og fagert ute en god stund allerede. På monitorene har jeg bilder av to hopper som tar en velfortjent hvil, med hvert sitt sovende hoppeføll tett ved. Skjønt ikke lenge, allerede mens jeg skrev den setningen, spratt datteren til Brage Texa opp og begynte letingen etter mat. Hun tråkker nesten på hodet til moren, men Brage bare vender seg bort og er like uforstyrret. Sorry, melkebaren er ikke åpen ennå. De første timene er åpningstiden svært begrenset, så da jeg for en stund siden så at hun skulle til å reise seg, stormet jeg ut for å få melket en skvett. Hun holdt seg så vidt oppe lenge nok til at jeg fikk fylt to flasker med fet, skummende fløtehvit og livgivende væske (En rett i fryseren). Brage har digert, hårete (!!) jur, med spener som ei ku, og hun er like lettmelket som den beste av dem. Folungen tråkket meg nesten ned mens jeg holdt på, ivrig slikkende i nakken min. Hun vil ikke ha noen problemer med å finne ut av serveringsrutinene, når bare «buttiken» åpner for godt. I den andre boksen sover Lady Super News og hennes første føll, en datter det også, søtt. Ladyen er litt forsiktig avventende til den vesle, men avgjort i positiv retning. Disse to var egentlig de siste folungene vi ventet i år, men for å bruke et gammelt slitt ordtak: Hvor lenge var Tone i Paradis? (Eller no sånt…) Allerede om noen timer kommer det to nye og høydrektige donnaer, som ventes følle i løpet av noen uker….

10. juni: (Deilig med søvn… kunne nesten bli avhengig av det…) På fredag var det litt av et vær med fire grader, regn og vind. Bra vi hadde plass inne til alle hoppene med føll. Vi var heldigvis akkurat ferdige med en større pulje hopper som var sendt hjem. Har ikke samvittighet til å la sånne småtasser være ute i slikt vær. Det straffet seg selvfølgelig siden det ble ekstra mye å gjøre i går, men nå er alle ute igjen, og været er bra. Litt lummert kanskje, og masse skyer, men temperaturen er perfekt for både mennesker og dyr. Nå venter vi på den siste folungen vår. Brage Texa har termin om tre uker, men føller som oftest i god tid før den. I morges følte hun seg alt annet enn bra, pustet tungt og virket dorsk og slapp. Kan imidlertid se henne fra vinduet her jeg sitter – hun gresser og virker ikke som det er noe så veldig galt i alle fall. Tar henne inn om kvelden uansett, delvis for sikkerhets skyld, delvis fordi de hoppene hun går sammen med har så små folunger ennå at jeg har dem inne om nettene. Prøver minst å ta dem inn de første 3 ukene, og synes vi har igjen for det. Vi har sjelden hatt forkjølelse på føllene siden vi begynte med den rutinen….

Over til skriving av regninger, det går ikke an å utsette det lengre.

8. juni: Snakk om Timing!! Nesten en hel natts urolig søvn (har glemt hvordan det er å sove ordentlig..) før neste følling var på gang. Ruskevær og en fin dag for innesysler, tenkte sikkert hoppene, som dermed satte i gang. Ginny Lenson hadde hvit melk i går kveld, så Lars tok første økt mens jeg prøvde å få sove. Blir overtrett innimellom, og kommer liksom ikke i gang med prosessen. Da han vekket meg like før halv tre og fortalte at det ble et hoppeføll, skjønte jeg ikke bæret….hva var det han snakket om ??? Det tok litt tid før det sank inn, men etter hvert kom øyelokkene på plass i «oppover-stilling» sånn at Lars kunne få lagt seg.

Lille Ginny får de oootroligste føll – rene kjemper – og denne datteren etter Super Arnie var ikkeno unntak. Ikke så rart at dama er sliten og fortsatt ligger rett ut, mer enn to timer etter fødselen. Hun har bare vært oppe et par ganger, vendt på seg, for deretter å legge seg igjen. Da jeg gikk ut for å fiske fram datteren fra en noe uheldig posisjon under moren bein, så jeg at det var flere ting på gang. Min Chloe viste tydelige tegn på å være ukomfortabel, og ganske riktig, en halvtime senere var også hun blitt mor igjen. Sønnen etter Tony Oaks hadde det virkelig travelt. Han reiste seg opp nesten før han hadde kommet helt ut, og da jeg gikk inn løp han runder rundt sin mor…..

Nå er klokken kvart over fem, ingen av hoppene har sluppet etterbyrden ennå, men folungene er fornøyde og mette. Lille-Tony (ingen tvil om farskapet der, nei) suger selv og hele tiden. Ginny og datteren har omsider kommet seg på beina, og folungen har fått to flaskemåltider selv om jeg nærmest måtte ligge mellom hestebeina for å få melket siden Ginny nektet å reise seg. Det lengste hun strakk seg var til å sige helt over på siden slik at jeg skulle komme lettere til…. Terminen var egentlig ikke før om et par uker, men hun orket vel ikke bære på det svære fosteret lengre. Lurer på hvor hun hadde gjemt det forresten, hun var ikke spesielt magestor…? Apropos timingen: I går kveld vant Ginnys treåring sitt første løp – i dag kommer eieren hans (som tidligere også eide mammaen) for å hente sin (og Ginnys) åringshingst, Masterson (e Copiad) hjem til Sverige. Mon tro han kan motstå den nye og flotte, svarte folungen ?

Og mon tro jeg skal snike meg til en blund før jeg fôrer?  Jaahhhh!!!

6. juni: Tuppelura har kommet! Endelig!!! I går kveld hadde Jennet Sidney hvit melk til en forandring, og jeg har virkelig kjempet for å holde meg våken. Lars fikk utdelt en ny spenningsroman for å holde seg opplagt mens jeg tok et par timer på øyet, og da telefonen brått ringte klokken tolv, for jeg opp med bange anelser. Telefoner på den tiden kan bare bety dårlige nyheter… eller var det Lars som hadde problemer med fødselen og ringte fra stallen? Skjelvende løp jeg inn på kjøkkenet, tittet på monitoren der en avslappet hoppe sto og døste, og hørte Lars snakke i telefonen… «Hvordan er opptiningsprosedyren på Pine Chip? Det er Kristin som spør?»  Fysjom!!!  Bare til pass for henne at hun fikk et svar litt i hytt og vær… Ingen må forvente å få noe fornuftig ut av meg midt på natten.

Kvart over fire var det imidlertid dags for Jennet. Pussig det der, hun har nesten alltid føllet på morgenkvisten. ……Og der gikk etterbyrden….Må bare ut for å samle inn de sleipe greiene, vaske fruen ren for blod og fostervann og gi babyen de første dråpene med råmelk. Er snart tilbake…..

Sorry, det tok litt tid. Da jeg kom ut, reiste Super Arnie-babyen seg på de uendelig lange beina sine, men mamma hadde lagt seg, så jeg måtte bare vente… Og siden klokken var nesten seks i alle fall, fôret jeg likesågodt. Nå er imidlertid mor ren og pen, ungen sover mett og er kvitt bortimot 30 cm tarmbek, og fryseren har fått en ny porsjon råmelk. Nå brygger jeg meg en ny kopp sterk Earl Grey før jeg begynner med å gjøre klar journalen til veterinæren kommer på dagens første besøk…..

4. juni: Netta Gainer har hatt hvit melk silende fra juret i seks uker eller mer, og hun hadde egentlig ikke termin før om et par uker (11 mnd). Måtte derfor krype til korset og sette på den elektroniske føllvarsleren. Jeg får sånn hjerteklapp av alarmer, og klarer ikke å sove skikkelig hvis jeg må være redd for at det skal begynne å ule, men må man så må man… Netta var imidlertid svært hensynsfull, og føllet under morgenfôringen i morges. Det ble en svart hingst med stjerne, etter Tony Oaks. For ikke å ta noen sjanser, ga vi ham råmelk fra lageret i fryseren to ganger, før mamma fikk overta. Var usikker på om hennes melk fortsatt var «rå» nok, etter så lang tid….

Begynner for øvrig å bli ganske huløyd etter å ha fulgt med Jennet Sidney snart en uke. Hun har ikke jur, ikke hvit melk, og selv om hun har hatt høy haleføring i flere dager og har vært urolig, hadde jeg egentlig tatt det ganske med ro om det hadde vært en annen enn gromjenta mi. Hun har nemlig aldri, på 13 tidligere svangerskap, gått over tiden. Jur eller ikke, hun har alltid føllet etter 11 måneder, pluss minus en dag. Bortsett fra i fjor, da hun snek seg til å følle tre dager før… Og i år, da hun allerede har gått 5 dager over tiden… Kanskje hun og hjertevenninnen Brage Texa har inngått en pakt om å følle samtidig? Jennet holder igjen, og Brage trykker på? Sistnevnte har nemlig mye mer jur enn Jennet, selv om hun ikke har termin før om mer enn tre uker. Brage er for øvrig utstyrt som en middels melkeku mellom beina, og gjett om det synes på folungene hennes…

2. juni: Gårsdagen var litt av en dag, det er ikke hver dag vi har ambulansehelikoptere innom, heldigvis. Skjønt akkurat det var vel ikke egentlig nødvendig. Det er utrolig hva slags hester noen skaffer seg. Vi fikk inn ei hoppe med advarsel om at hun ikke var snill, men det får da være grenser for hva man skal drive med som hobby. Direkte slem, vil jeg si denne er. Selv om Ida holdt henne i hodet og Annki sto ved siden av henne igjen, greide hun å slenge seg lynraskt rundt og plante høvene et sted det gjør spesielt vondt….Bra bryllupet var forrige helg, ellers hadde det blitt stusselig, kanskje spesielt for brudgommen…. Det gikk heldigvis bra, ingen brudd, selv om Annki er lite mobil for noen dager. Det er ikke ofte noen blir sparket, og da er det som oftest ikke vondt ment, selv om det gjør like vondt for det…

1.juni: Å finne på navn er ikke enkelt. Å finne navn som både er velklingende, positivt ladet og unike, er nesten håpløst. En mulighet er å lage sine egne….. som jeg har gjort med Nitomite, for eksempel. Vi har så mange hester innom, med like navn som Speed Lady, Queen Lady, Star Queen, Candy Gwin, Cherry Candy og Cheri Hjordal, Miss Ditten, Super Datten og Bella Littavhvert, så det er lett at navnene flyter sammen. I Danmark har det alltid vært mange pussige og ikke alltid like vakre navn, gamle yndlinger er Frynsefredrik og Kollis i Ølstykke. Da jeg leste resultatene fra Charlottenlund i går kveld, fant jeg noen nye….eller hva sies om Enu Skandborghus, Doyouthinkiamsexy eller enda bedre/verre: F Røntgen-Ultralyd? Du leste riktig, stakkaren var så flau at han holdt seg i baktroppen og ble uplassert for Axel Jacobsen.

Jeg sitter her, midt på natten, for å passe på min gamle hoppe Jennet Sidney, som så helt tydelig føler seg ukomfortabel og har veer. De siste tre årene har hun ikke brydd seg med å sette jur, men bare føllet sånn helt umotivert… og i fjor lurte hun meg helt da hun i tillegg føllet tre dager før hun skulle. I motsetning til nesten alle andre hopper, har hun alltid vært til å stille klokken (eller kanskje heller kalenderen) etter. Nå er hun 20 år og venter sitt 14. føll, og selv om hun er i strålende form, blir hver fødsel ubønnhørlig tøffere for en etterhvert gammel kropp…. Vil være sikker på at hun får all den hjelpen hun kan få, så jeg har ligget med et øye åpent de to siste nettene.

Jennet, som har vært gårdens ubestridte lederhoppe i årevis, med «nestkommanderende» Brage Texa et skritt bak, måtte vike plassen for et par år siden. Fant derfor ut at hun fikk danne sin egen lille flokk med «nesten-pensjonister». For tre år siden trodde jeg imidlertid at hun var ferdig. Hun har alltid føllet i månedskiftet mai-juni, nektet å bli drektig på føllbrunsten – gått 11 måneder drektig – og har tatt seg igjen rundt 30 dager – helt til hun hadde hatt 9 strake. Da fikk hun et omløp, og lur som jeg trodde jeg var, bestemte jeg meg for å gi henne et friår for å komme bedre på tur…. Jackadandy og King of Hearts ble begge født i mars, men så skar det seg, og hun ble ikke brunstig før i juli. Den høsten var hun veldig nedslitt, og jeg trodde bestemt at hun bar sitt siste føll. Det var da hun fikk en ny og mindre flokk å holde styr på. Neste føll kom i mai-juni, og Jennet var sprek som ei unghoppe på høsten da vi skilte fra føllet og har vært det siden. Trakk derfor den brilliante slutningen at hun skal slippe belastningen med å ha føllene sine i mer enn drøyt fire måneder, og hun skal få lov til å få dem så sent at hun ikke behøver å dele boks med de krevende smårollingene lengre enn nødvendig, før hun kan slippes på beite. Jennet har alltid vært mer enn generøs med melken, og har vært noe av en reserve-melkebar for også andres ekstra grådige folunger. Hennes egne har heller aldri blitt neglisjert, det finnes ikke trinnere føll på beitet. I fjor prøvde vi på en impuls frossen sæd for første gang, og hun venter nå føll etter yndlingen Super Arnie…. Kryss fingrene……Ønsker meg et hoppeføll, men blir kjempeglad bare alt går som det skal……

28. mai: Regina var snill, hun føllet tidlig på kvelden uten for mye oppstuss på forhånd. Hadde hvit melk da hun ble tatt inn, trasket rundt på boksen en times tid og signaliserte klart hva som var på gang, la seg ned og presset ut en datter som var som snytt ut av nesen på sin far, Briefen. Dette er en av de spreke… etter at hun fikk stablet seg på beina, har hun stort sett holdt seg der, slurpende i seg melk. Allerede seks timer etter fødselen er Reginas generøse jur redusert til en permanent «slapp-hanske-tilstand».

Har egentlig en masse nye bilder som skulle vært lagt inn, men har ikke tid akkurat nå (Skal prøve senere i dag). Dette er den første dagen i vår absolutte toppsesong. Vi skal undersøke mer enn 30 hopper, og i tillegg skal vi ha en skoleklasse på besøk under seansen. Det blir nok livlig, ja…. Håper Annki har overlevd bryllupet og bryllupsnatten og har med en bit bryllupskake som vi kan styrke oss på etterpå…….

26. mai: Nå var det Pleasings tur, hun fikk en stor og kraftig datter med et praktfullt bles etter pappa Arnaqueur litt etter klokken ett i natt. Hun har vært urolig de fire siste dagene, og har oppført seg som om folungen kunne komme hvert øyeblikk, men det var først i går kveld juret var fylt av hvit melk. Har litt dårlig samvittighet, vet at eieren som bor i Asker, hadde tenkt å være med på fødselen. Hun har ringt hver kveld for å høre hvordan ståa var, utenom i går da…. Gikk for å legge meg tidlig mens Lars passet på, og glemte det simpelthen. Håper hun tilgir meg etter hvert. Ellers gikk Beate glipp av denne fødselen også, hun er fast bestemt på at hun skal overvære minst en av dem, men de to som har føllet midt i arbeidstiden har passet på å gjøre det på fridagene hennes. Vi får se om det går bedre med de to neste som står for tur, Jennet og Regina.

Ellers er dette en stor dag for den nyeste av jentene på stallen, Annki, hun skal gifte seg i dag. Hun har lovet å ta med en bit av bryllupskaken på mandag, så bryllupsreisen blir ikke lang…. (Heldigvis, sier jeg, fra et fullstendig egoistisk synspunkt). Spørs hva brudgommen sier til at bruden har fått et gratis sprang  med Tony (Loverboy) Oaks i bryllupsgave…. Sånn som Annki snakker om den hingsten, kan noen og enhver bli sjalu….

22. mai: Så sitter jeg her igjen, klokken er kvart over tre på natten, og jeg er akkurat kommet inn etter å ha hjulpet Street Play gjennom fødselen. Folungen har fått sin første flaske med melk, og restene av måltidet er satt i kjøleskapet. Skal samle litt mere etterpå før jeg putter porsjonen med råmelk i fryseren. Etterbyrden har gått og mammaen er vasket og står nå og gumler høy på harde livet, mens babyen sover tungt etter strabasene og sjokket det må være å bli født. Selv om det bare har blitt seks timer søvn til sammen de to siste nettene, flyter jeg på adrenalinkicket jeg alltid får av en fødsel, og er ikke det minste trøtt. Tror jeg skal titte litt på TV, på denne årstiden må det jeg vil se på tas opp på video. Det er imidlertid ikke alltid jeg får sett på det jeg tar opp, det er mye enklere med bøker som man kan ta fram eller legge bort ettersom det passer. Ute lysner det i horisonten, det er en vakker og vindstille morgen, men langt fra stille for det. Fuglene er tydeligvis oppe forlengst, det kvitres og skvatres fra utallige mer eller mindre fastboende små bevingede skapninger. Om et par timer begynner en ny arbeidsdag, fulgt av en hel natts søvn…..Kanskje…..

20. mai: Nå er de første hestene ute på beitet. Først ute var de hoppene som ikke har føll ved foten, som enten nylig er bedekket, eller som allerede er konstatert drektige. I tillegg har vi de magestore, for ikke å si megastore, madammene på beite dagstid. Det nærmer seg raskt følling for flere av dem, de neste 14 dagene har Jennet Sidney, Min Chloe, Pleasing, Regina Sidney og Street Play termin, med sistnevnte først. Vi har verket alle åringshoppene, resten av hingstene tas i morgen, så nå er det like før også de kommer ut på det grønne. Etter regnværet de siste dagene vokser graset med rakettfart, så det er om å gjøre å få begynt beitingen så ikke alt blir for langt…..

17. mai: De e min dag i dag, herregud for en herrli daaag… det regner og jeg kan være inne med lunk i ovnen, ingen dyrlege (nesten ikke, i hvert fall), ingen telefoner eller besøk, hestene kan stå på boksen uten at jeg behøver ha dårlig samvittighet, ingen føllinger, sjokoladeis til frokost og røkelaks til lunsj mens flagget vaier lystig i brisen…. I dag kan jeg gjøre nesten hva jeg vil…. Først tre timer på sofa’n med en godt skrevet roman uten en eneste medvirkende hest, deretter litt lettere opprydning og vanning av mine dessverre heller skrantne planter, og resten av dagen skal jeg bruke til å få orden på journalen, skrive kontrakter og begynne på føllavgiftregningene….De e min dag i dag, herregud for en herrli daaag…..

16. mai: Ikke før var hun kommet ut i luftegården på formiddagen, før hun ble geleidet inn igjen med status som nybakt mor. Lamell Sidney gående med Super Arnie-sønnen kjørende foran, standsmessig i en trillebår foret med halm. Vi tok bilder selvsagt, men det tar nok noen dager før jeg får framkalt filmen. Det eneste som finnes tilgjengelig foreløpig, er et bilde av guttebassens første måltid fra flasken. Han ble født i går, og behøvde mesteparten av dagen og kvelden før han klarte å stokke de myke beina tilstrekkelig til å reise seg opp selv. Utover natten tittet jeg bare på monitoren en gang i mellom, nok til å forsikre meg om at han klarte å kjempe seg opp, stolpre seg bort til melkemaskinen med god og velvillig hjelp fra mamma, før han deiset overende og sov videre. Det er virkelig stor forskjell på de nyfødte. Improvisers tre dager gamle sønn hadde/har knapt tid til å ta seg en blund overhodet, mens denne for det meste sover…..

15.mai: Det gikk bra, heldigvis. Improviser fikk et vakkert, svart hingsteføll på søndag klokken tre om ettermiddagen. Vi slapp henne ut i en luftegård der vi kunne ha henne under konstant oppsikt om morgenen, og tok henne inn da vi var ferdige. Da hadde hun stått ved porten en stund. Vel inne i boksen tok det ikke lang tid før hun veltet over ende. Hun ser ikke vakker ut innvendig, med fødselsveiene i filler som om noen hadde tenkt å flekke av tapeten men ombestemte seg… Blødningen ga seg imidlertid raskt, men hoppa var fullstendig utslitt, kanskje mest mentalt? Hun lå rett ut den første timen, bare med noen små rykninger i beina. Etter en kort tur opp så vi fikk vasket henne, melket og gitt folungen, kollapset hun igjen og sov som bevisstløs i nok en time, før hun reiste seg. Da hadde folungen vært oppe lenge, og med en gang mamma reiste seg, stupdykket han mot juret til hennes store bestyrtelse. Vi måtte rygge henne inn i et hjørne mens knatten lette seg fram og fikk forsynt seg, og da vi slapp henne og gikk inn, falt hun bokstavelig i koma der hun sto. Folungen sovnet og sov mer enn en time, men siden har det vært full fart der i gården. I går var de ute for første gang, og mamma Improviser riktig brisket seg med sin flotte sønn etter Comets Tail…. Neste gang er det Lamell Sidney’s tur, og det kan umulig ta mange timene slik som hun ser ut….

13. mai: Her sitter jeg, klokken er fire på natten, og jeg har bare sovet to timer. Grunnen vandrer hvileløst rundt i boksen sin, stiller seg stadig bredbeint opp for bare å trykke ut en liten skvett, og navnet er Improviser. Hun står og gnukker baken fram og tilbake mot veggen, fram og tilbake, fram og tilbake. Hester sies å ha bedre hukommelse enn selv elefanten, og Improviser husker tydeligvis forrige gang hun skulle følle og alt endte i smerte og forvirring og et grotesk blodbad. Hun er påtagelig spak og søker trøst, helt forskjellig fra sitt vanlige bråkjekke og purkete selv… Håper den innledende fasen av fødselen snart er over, sånn at vi kan få det overstått, forhåpentligvis med en sprek folunge i boksen til en likeledes sprek hoppe…..

10. mai: Nursery Rhyme! Endelig fikk jeg brukt det navnet. For flere år siden leste jeg om den hoppa som opprinnelig fikk navnet, og som etter at hun ble solgt, byttet – til Moni Maker! – Verdens etterhvert mestvinnende traver gjennom tidene. Bestemte meg da at jeg skulle kalle det første hoppeføllet i N-årgangen opp etter henne, kanskje noe av storheten smitter av……? Vår Nursery Rhyme er etter Tap In og Everything Goes.

7. mai: Så var det plutselig sommer. De fire hønene våre har inntatt sommerboligen, der det finnes en verpekasse til hver og godt med plass til å spankulere på og der de kan ta sine daglige sandbad. Siden de var kyllinger i fjor, fikk de navn på M slik som folungene, nemlig Marit, Magda, Martha og Mette… Flinke jenter som forsyner oss med våre daglige store, brune egg.

Folungene er ute store deler av dagen, men som alltid har vi problemer når endelig varmen kommer. Det er så mye som skal gjøres, helst alt på en gang, så det tar noen dager før vi får koblet til vannkarene i luftegårdene. Og det er utrolig hvor tørste de blir på kort tid… Beitene skal gjødsles, alle gjerdene skal ettersees og repareres og dem er det bokstavelig talt flere mil av, alle hestene skal verkes før beiteslipp… I tillegg til den daglige, stadig tiltagende aktiviteten i stallen.

Åringshingstene har flyttet sovesalen ut under åpen himmel. Vi har laget til en halmseng til dem ute også, og der lå de og snorket i morges da jeg kom ut for å fôre. Vi veide for øvrig to av åringshoppene i går, Monroe på 380 og Malabargina på 360 kilo er slett ingen fluevektere de heller. Og nei, Nils, det satt ingen på ryggen til disse to, heller….

Etter hvert har vi kommet godt i gang med insemineringene, og har også bedekket en håndfull hopper med frossen sæd. Nå venter vi «en haug» folunger mot slutten av mai. Alle de fem vi har fått så langt, er store, spreke og velutviklede.

4. mai: Årets andre hoppeføll kom nå i natt, så nå er kjønnsfordelingen tre – to. De fire første folungene ble født på såpass anstendig tid at de ikke forstyrret nattesøvnen nevneverdig, dette var årets første «nattugle». Heldigvis skjønte jeg tegningen tidlig, så jeg klarte å lure meg til to pluss to timer med søvn i kveldingen, før og etter dyrlegens undersøkelse av et par frossenmerrer. Dette er en riktig «pappajente», en typisk Super Arnie-lookalike. Mørkebrun, langbeint og med noen hvite hår i panna. Til Lorne Tilly å være er denne folungen påfallende stor og rund, de bruker å være ganske skranglete til å begynne med. Her jeg sitter, kan jeg se at den lille damen strever med å reise seg, det er ikke bare bare sånn til å begynne med…..

Vi veide forøvrig et par av fjorårsføllene i går. Macavety (Super Arnie – Everything Goes) på fjorten måneder veide 370 kilo (!), mens Maxwell ( Freezing Cold – Lamell Sidney) på snaue tolv veide hele 350 kilo. Han blir nok den største av de to. Utrolig å tenke seg hvilken enorm forskjell bare et eneste år gjør. Hvem er det som påstår at en voksen hest veier 400 kilo?

30. april: Årets første hoppeføll kom i går kveld. Det er flere hopper som har rimelig digre jur om dagen, og jeg vaklet litt mellom hvem vi skulle sette kameraet på. Vi har bare et, så det er kanskje på tide å skaffe flere. Valget falt på Lorne Tilly, siden hun er totalt uberegnelig når det gjelder føllingstidspunktet og aldri får ordentlige pupper som de fleste andre. Det er ingen andre som har klart å lure meg slik som henne, tror ikke jeg har vært med på mer enn halvparten av fødslene hennes, og i fjor gikk det galt. Hun bråføllet mens jeg gikk fra monitoren og ned i kjellerstallen for å gi kraftfôr, og da jeg kom opp i storstallen etter et kvarter, hadde hun allerede reist seg og hoppeføllet hadde et brukket bakbein. Skrekkelig!

Under kveldsfôringen i går ble det imidlertid veldig tydelig at kameraet måtte flyttes. Everything Goes sto omtrent med beina i kryss, og det hang store hvite dråper fra juret. Etter at fruen var pusset og stelt, slukket vi lyset på fødeavdelingen og sa god natt allerede klokken åtte. Etter to timer med vandring og halevifting, gikk endelig vannet, og Lars og jeg gikk ut for å assistere. Fødselen gikk fort og greit, og Everything var blitt mor til en stor, liten datter. Selv er hun (Everything altså) sotrød av farge, med vakkert tegnet avtegn i ansiktet. De tre første avkommene hennes ble helt kjedelig ensfargete brune. Denne unge damen er stor og kraftig, står fint på beina med sine to hvite sokker, og hun har en stor, fin stjerne i panna. Må innrømme at jeg i likhet med mange andre, synes at den røde fargen er vakker. Kjøper ikke påstanden om at røde hester skal være dummere enn andre…..

Kameraet er nå flyttet tilbake til Lorne Tilly, så får vi se hvem som vinner i år…. Og så har Lamell Sidney nesten like store jur, Improviser har gått 11 måneder, men ser ut til å ville vente enda litt til, Regina Sidney og Street Play er godt i gang med forberedelsene, og ytterligere et par hopper har så smått begynt.

27. april: I går nådde vi pussig nok nøyaktig 5000 besøkende siden nyttår. Hadde bestemt meg for å holde øye med tallene siden jeg har misset alle de andre «merkedagene». Før i går manglet det 68 besøk på jubileet, så det var litt gøy at gårsdagens besøk var på nettopp – 68! Den siste måneden har vi ligget godt over nyttårsforsettet mitt med 50 besøkende i gjennomsnitt per dag, så nå får vi kanskje heve listen…. Har vært oppe siden litt før 0400 i dag. Gikk først en runde i stallen for å sjekke at alt var i orden og der ble det snorket over en lav sko. Deretter 1,5 time med kontorarbeide, kontraktskriving, samt følgebrev til de containerne med frossen sæd vi skal sende av gårde nordover og vestover i dag. Lars var i Sverige i går for å hente årets hovedladning med strå, og den momsregningen som måtte betales ved grensepasseringen var ikke snau. Nå skal jeg kose meg med frokost i en halvtimes tid, før jeg går ut for å fôre, og så kommer veterinæren klokken åtte på sitt første besøk for dagen, og da er vi i gang igjen…..

23.april: Begynner å få dårlig tid til skriving om dagen. Stallen fylles opp, og i dag skal vi for første gang tappe alle hingstene på en gang. (Etter tur, selvsagt). 15 hopper å undersøke, der begynner å dra seg på…. Det meste vi har undersøkt på en dag er 60 hopper, og det greide vi på litt over tre timer, tro det eller ei. Da gikk det unna! Vi begynner tappedagene (mandag – onsdag – fredag) med å undersøke de hoppene der vi skal bestille fersk sæd, enten fra utlandet eller fra en av de andre avlsstasjonene i Norge. Eventuelle bestillinger blir besørget per telefon (papirarbeidet på utenlandsforsendelsene er allerede forberedt, og blir besørget via faks). Deretter er det «frossenmerrene» som skal sjekkes, og endelig er det hoppene til våre egne hingsters tur. Før klokken 10 har vi fått inn eventuelle bestillinger på sæd fra gutta våre, vi undersøker hoppene, preparerer sæden, sender avgårde det som skal avgårde, og inseminerer de hoppene vi har oppstallet her. På ettermiddagen insemineres hopper med eventuelt tilsendt «norsk sæd». På kvelden, 12 timer etter sist gang, er det frossenmerrenes tur igjen. Behøves det, legger vi inn ekstra undersøkelser innimellom, det skal helst ikke gå mer enn 8 timer fra eggløsningen før vi inseminerer med opptint frossensæd. De dagene det ikke er tappedag, begynner vi dagene med å inseminere med den «utenlandske sæden», og så er det frossenmerrer som vanlig, hver eneste dag. Innimellom alt dette, skal altså alt det vanlige gjøres, det skal fôres, hestene skal ut, det skal måkes i stallene, og i tillegg er det et betydelig kontorarbeide som må gjøres… Og samtidig med alt det andre, snakkes det kontinuerlig i telefonen. Er det noe rart at støvdottene danser lykkelig uforstyrret rundt i solskinnet som såvidt trenger inn gjennom de stripete vinduene, mens oppvasken tårner seg opp på kjøkkenbenken og mengder av nyvasket tøy aldri kommer innom hyller og skap før det havner i vaskemaskinen igjen? Når det gjelder oppvasken, så stemmer det for øvrig ikke helt. Man har da oppvaskmaskin må vite, så alt puttes inn der, ute av øye og sinn, en flott oppfinnelse…..Fritidsproblemer? Si det heller slik, Fritid?

20. april: Alt papirarbeidet gjør meg sprø. I dag sender vi sæd til Rogaland fra Alebäck og Pearsall Hanover, for første gang etter «den nye metoden» der vi står for fortolling og innmomsing slik at FK bare kan hente ut pakken. Dette er ment å bli mye billigere for hoppe-eierne. Spennende å se om det går som det skal. Vi har også bestilt årets første sending fra David Raymond. Den er til Bergen-eide Woodhill’s Fanny, men hun skal bedekkes her. Det betyr meldinger til distriktsveterinærene både der og her, tollhandlinger, telefoner og fakser og e-poster på kryss og tvers. I dag undersøkte vi årets første drektige hoppe! Det blir imidlertid et svært kort svangerskap, hun ventes å følle allerede i juni…. Brage Texa har blitt rundere og rundere, selv om hun altså var konstatert tom så sent som i oktober, men det er ikke første gang hun har lurt oss. For noen år siden kom det plutselig to folunger, sånn helt uanmeldt, og Brage greide den uvanlige jobben superfint. I forfjor fant vi ikke noe foster før etter 35 dager. Hun ble imidlertid aldri brunstig igjen etter den første bedekningen, og jeg kvidde meg for å sprøyte henne i gang, og godt var det. Plutselig var det et foster der allikevel. I fjor bedekte vi henne i 4-5 perioder, men nei. Siste gangen i slutten av juli, sjekket henne i slutten av august, ikke noe føll. For sikkerhets skyld, og med et lite håp om et nytt mirakel sjekket vi igjen da vi tok inn hoppene fra beite, men like svart så det ut. I vinter har jeg liksom hatt på følelsen… og i vår har hun da vitterlig sett drektig ut…. men hun er 20 år gammel og i godt hold, og man har lett for å se det man ønsker å se….men i går fikk jeg visshet. Brage er drektig!!! Jubelen sto høyt i taket! Hun er noe av en maskot på stallen, alle elsker Brage Texa, spesielt hennes hjertevenninne og jevnaldrende, Jennet Sidney. De to hadde helst delt boks, om de fikk velge….

18. april: Og snøen daler ned i skjul…. I går var det vår, luftegårdene var tørre og vi gikk med oppbrettede ermer. I dag laver det ned og alt er hvitt igjen. Har vært oppe siden kvart på tre (!!!) for å gjøre ferdig journalen, kontraktskrivingen og regningene jeg ikke rakk i går. Fikk ikke sove fordi alt bare kvernet rundt oppi hodet mitt. Nå er jeg helt ajour, for noen timer i alle fall, og begynner å bli klar for sengen allerede selv om klokken bare er litt over sju på morgenen. Dette blir en laaang dag. Er det noen som vedder mot at jeg legger meg tidlig i kveld?

17. april: Endelig er påsken over. Det er kanskje den mest slitsomme uken i året, siden folk ser ut til å forvente å få fri fra jobben i opptil flere dager….Det må imidlertid tillegges at vi har hatt bedre hjelp denne påsken enn noen gang før, selv om musklene mine skriker i protest etter all måkingen.

Nå begynner vi å komme ordentlig i gang med tappingen, og alle hingstene fungerer fint. Morsomt at Briefen får trønderhopper, vi har allerede sendt sæd oppover til to såpass bra damer som Playalot og Hill’s Classic (e Prakas). Ikke umulig at det skyldes en viss Anders Lindqvist, som da han holdt foredrag i Trøndelag for et par uker siden, plutselig og uoppfordret begynte å synge Brief Encounters pris som selve Hingsten å bruke for de norske hoppe-eierne. Podosis gikk «utapå» hingster som for eksempel Coktail Jet……

Nå nærmer vi oss flere føllinger etterhvert. Både Improviser, Lorne Tilly, Everything Goes og Lamell Sidney har satt ganske mye jur allerede, men det drøyer nok et par uker til. Street Playhar endelig begynt å spise ordentlig igjen, og beveger seg ganske bra. 10-måneders-dagen passeres ganske snart, og folungen ser fortsatt ut til å ha det bra. Hun har faktisk ikke gått synlig ned i vekt heller, selv med flere uker nesten uten eller med svært lite mat. Det er ikke såå lett å slanke seg for en gravid hest, heller…..

Åringene koser seg i de etterhvert nesten helt tørre luftegårdene, og har blitt noe grassat store siden i fjor. Nesten latterlig å sammenligne dem med de nye og søte, men akk så rampete små av årets avling…

12. april: Det er en veritabel snøstorm ute. Jaja, kanskje en anelse overdrevet siden det sikkert er tre meter mellom snøfnuggene og siden vinden ikke er sterkere enn høyst liten kuling i kastene (etterhvert definitivt storm….), men med 2 minusgrader er det jammen surt nok. Spesielt siden vi allerede har stilt om til vår…. Vi har kommet så vidt i gang med tappingen av hingstene, vi har sendt sæd til Trøndelag (!!!!) fra Brief Encounter og til Rogaland fra Valley Sentry, og vi har funnet ut at vi må ta av piggene på hingstene. Stakkars «Miss In Heat» (fantomet vi tapper hingstene på) ble nesten flådd i går da Valley’en gjorde noen ekstra turnøvelser ved tappingen. Han er fersk i gamet og trenger litt mer  trening for å gjennomføre «akten» med stil….

10.april: Visste jeg ikke skulle bestemt meg for navn på Nurk-nummer-en så tidlig. Det slår aldri feil, jeg ombestemmer meg etterhvert. Fant ut at Numerouno ble forferdelig tungvint, og siden vi bare kalte ham N’Uno, er det nå det han heter offisielt også. Det kostet meg imidlertid 200 i omregistreringsgebyr… Fysj! Nurk-nummer-to har også fått navn. Straks han hadde fått igjen pusten,  presenterte han seg så kjekt den første gangen vi møttes; Hei, jeg heter Niro, hva heter du? Jeg trodde han bløffet, en liten dukkepen fyr som det der måtte ha et snirklete og «vakkert» navn, men nei! Han insisterer på at han heter Niro, jeg måtte bare gi meg på det. Nurk-nummer-tre viser seg å være like «gæern» som de to første. Åpner jeg boksdøra, kommer han byksende ut, og da jeg skulle stelle litt med moren hans, tygde han iherdig på buksebaken min med gummene sine….. Det er de frekke fyrers år i år….

I går var første storinnrykk av hopper for året, det slår aldri feil når vi nærmer oss påske. Selv i disse «sæd-sendings-tider» får vi alltid en del hopper langveis fra.  I går kom det en liten frøken fra Egersund med brask og bram, og siden har ikke overvåkningsanlegget vårt virket…..Slapp av Nils, det er snart på plass igjen, bedre enn før….

9.april: I morges slapp vi ut Nurknummertre for første gang. Det regnet hele ettermiddagen i går etter at vi kom hjem fra helgens utskeielser (det gikk egentlig ganske pent for seg…) og de to dagene før det hadde han problemer med å stokke beina, så han ble hele 3 og en halv dag før han fikk se sol og sølevann. Alltid spennende første gangen, noen er mer forvirret enn andre og nekter plent å følge etter moren sin, og noen mødre er så ivrige etter å passe på sin lille at de skremmer ungen halvt fra vettet. Harmony Staro er av de mer avbalanserte, og babyen var helt med. De fikk seg en skikkelig løpetur, før småen med hivende flanker var glad for å komme seg inn til senga si. I går kveld var han helt fortvilet, mamma hadde lagt seg i hans seng, og han virret rundt og skjønte ikke hvor han skulle gjøre av seg. De første dagene har han nemlig helt konsekvent lagt seg langs den ene kortveggen, så vi har sørget for å strø opp ekstra med halm til en riktig innbydende liggeplass. Og den vil han ha for seg selv….

6.april: Heifalleri, heifallera, nå har Harmony føllet, så nå er alt bare bra… I går kveld like før klokken 23, dumpet fruen over ende og gav seg fødselen i vold. Jeg hadde snakket litt pent med henne på forhånd, og fortalt at Lars og jeg hadde planer for helgen, og kunne hun være så snill å bli ferdig med det i stedet for å gå og grue seg, for ellers måtte jeg bli hjemme, og jeg hadde lyst til å dra på jubileumsfesten til BTD, og vi hadde bestilt hotellrom som egentlig var en suite, og ordnet med masse barnevakter, og… elskelig som hun er, sa hun seg enig i å gjøre et forsøk, selv om hun ikke hadde hvit melk engang. Lars var i stallen, i rommet ved siden av fødestuen faktisk, med radioen i øreklokkene på for fullt. Da jeg vinket mot ham med bandasjen for å få oppmerksomhet, sang han bare, Nå blir det fest… Nå blir det fest… Det ble et hingsteføll, der hadde jeg rett, årets tredje av tre mulige mot totalt fire i hele fjor. Resten var ikke like riktig. Han er ikke spesielt stor, ikke grov, og bleset er en fin, rund stjerne. Men fin er han, og sprek som bare det, med en helt spesiell teknikk for å reise seg; SPJONG – og vips var han på beina….

5. april: Apropos matlyst, finnes det noe verre enn hester som ikke spiser? (Det gjør det selvsagt, så ikke kom drassende med en milelang liste, din kverulant…..) Street Play føler seg fortsatt ikke bra, og spiser nesten ikke, tross alle mulige forsøk på å friste henne: Grønt fint høy, ensilert gras, alfalfa, sukkerroer, brød, gulrøtter, epler….You name it! Vi har prøvd det! Nå slipper jeg henne på beite om morgenen, og hun tygger i seg de første grønne spirene, samt det visne gamle fjorårsgraset i noen timer. I tillegg må hun nødes til å drikke vann av bøtte, vil ikke drikke av drikkekaret. I tillegg til grastustene nipper hun forsiktig til litt av det ene og litt av det andre, såpass at det i alle fall er litt møkk i boksen om morgenen. Heldigvis var hun grovt overvektig på forhånd, så hun sykner ikke hen sånn med en gang. Men at det bare skal være en muskelskade, kan jeg ikke forstå. Ikke hvis hun har så vondt som det hun påstår, skjønt hun har hvert fall livsmot nok til å hyle og skrike og slå med frambeinet (det friske, selvsagt) etter de hoppene som går på den andre siden av gjerdet…..

Vi har også andre pjuskespisere på stallen. Pleasing, som har vært her i nesten tre år, ser like lidende ut hver gang jeg fôrer…»Nei, giid, er det mat nå igjen, uff nei, spising er bare et sååånt ork, det gjøøør jeg baaare ikke….» Tilsynelatende rører hun ikke matbiten, men mirakuløst nok er krybba og boksen blåst hver morgen….. Da er det bedre med sånne matomaner som Lady Super News, Bianca Brodda og Min Chloe: Er det overhodet spiselig – ned med det! Alt går, bare det er mye av det.

Noen av hoppene blir matleie mot slutten av svangerskapet, når folungene er tunge og besværlige, og da prøver vi å friste med forskjellige lekkerbiskener. Den mest slitsomme til dags dato var ei hoppe som kom hit  en måned før termin for å følle termin. Alt hun tok til seg var brød og gulrøtter, og så kanskje littegranne høy hvis hun fikk det opp i ansiktshøyde og slapp å bøye seg. Det var en lang måned…

Ellers så var Lars «hjemme hos» Callit i Årjäng med svenskfødte Mistletoe (u Windrose FC) for å frysemerke henne på tirsdag, og Irene, hun fikk sååå mye skryt!

2. april: I dag hadde vi vår første undersøkelsesdag. Ingen bedekte hopper foreløpig, men tre som i alle fall er i begynnende brunst. Vi har det aldri travelt med å begynne sesongen, de siste årene har vi ikke bedekket mange hopper i april heller, selv om sluttresultatet har vært svææært godt. Mye som tyder på at også årets sesong skal bli bra. I helgen hadde vi flerfoldige besøk for å titte på våre tre hingster, Briefen, Tony og Valley Sentry (sistnevnte er nyest på stallen og har liksom ikke fått noe daglignavn, ennå. De andre to ga seg i grunnen selv….) , og det resulterte i mange bestillinger.

I morges kom Improviser hit fra Voss. I fjor kom hun hit for å bedekkes med Comets Tail, men selv om hun var i bra hold var hun i veldig dårlig forfatning, sånn rent «bedekningsteknisk». Hun hadde vært uheldig med sitt første svangerskap, året før. Da folket kom i stallen om morgenen, var folungen kommet halvveis, men var død. De måtte dele den opp (grøss) inni hoppen for å få den helt ut, og alt dette hadde resultert i store skader og arrdannelser. «Denne får vi aldri drektig», sa vår stutteriveterinær Lene. «Og skulle vi få det til, kommer aldri folungen ut igjen, her er det for mye arrvev som ikke kan utvide seg. Denne burde ikke bedekkes i det hele tatt!» Vel, eieren ville nå prøve, og etter diverse livmorskyllinger og etter gjentatte og tildels forgjeves forsøk på brodering bak, ble Improviser drektig! Og er det fortsatt nå 10 måneder på vei! Men så var det føllingen, da… Den har vi fortsatt til gode. Etter en rask undersøkelse i dag der det viste seg at selv om folungen lå besynderlig plassert, var fødselsveiene i betydelig bedre forfatning enn fryktet, så nå er det bare å krysse fingrene. Hun ser ut som hun kan tenke seg å gå sine 11 måneder hva juret eller rettere mangelen på det angår.

Harmony Staro har vært sprekkeferdig i mer enn en uke nå. Liten og fet er hun fra før, men nå subber magen borti dørene på begge sider når hun går ut. Sprek som ei forvokst loppe er hun imidlertid, og spiser grådig som alle trivelige hester skal…

30. mars: I går var det vårvær, et par av luftegårdene hadde tørket opp, og vi avtalte sesongstarten til mandag førstkommende. I dag er det full vinter, det har kommet nesten 20 cm snø i løpet av natten. Hestene synes i og for seg det er fint, moro å løpe i og deilig å rulle seg i… Vi andre begynner imidlertid å se fram i mot grønne enger med gressende hopper og føll….

Nuno og Nabo’n (har ikke funnet navn til NNto ennå) vokser og trives, Nuno nesten like mye i bredden som i høyden. Han er helt flat på ryggen. Ellers er den gutten litt for gløgg for sitt eget beste. Han har allerede funnet ut at håndtakene i porten til luftegården er strømfrie, og han prøver å finne ut hvordan han åpner den….Heretter snur vi hodet hans bort når vi åpner porten, ellers varer det ikke lenge før vi har en liten (etter hvert ganske så stor) pøbel springende løs her. Nabo’n har også vokst og har lagt på seg kraftig, han er vilter og hengiven som en valp og vrir seg henrykt under kløende fingre, ikke mye skyhet å spore der i gården heller….

29. mars: Nå er Street Play endelig hjemme igjen. Betydelig mer mobil, men like selvmedlidende i uttrykket. Hun er tykk og rund og blank og strutter av sunnhet, men klarer likevel å gi inntrykk av å være et 30 år gammelt øk som har vært mishandlet i årevis…. Dakkars…. Håper bare Copiad’ern i magen hennes fortsatt har det bra.

27. mars: Snakk om å gå troll i ord! I går ettermiddag skrev jeg freidig i vei om hvem jeg ville reddet først i tilfelle brann, i morges ble jeg jagd hals over hode ut av sengen til den skremmende lyden av sirenene på brannvarslingsanlegget. Jeg vekket Lars (han kan sove gjennom et rakettangrep!), raste ned trappen mens jeg hev på meg noe uspesifisert tøy, stoppet alarmen i forbifarten mens jeg la merke til at det blinket på område 1, stormet over gårdsplassen og slo på alle lysene i storstallen før jeg så at det fortsatt blinket grønt og fredelig på måleren der. Område 1! jeg var så sikker på at det var i hovedstallen… Kanskje det var huset som var 1’ern? Jeg løp ut på gårdsplassen der jeg så at dørene til lillestallen var åpne, og at Lars imponerende raskt allerede var på plass med brannslokningsapparat parat. Heldigvis var det falsk alarm. Lillestallen er liten, varm og tett hvis man gjør en feil og skalker alle lukene. Røykdetektoren som er plassert her, kan la seg lure hvis luften for eksempel blir for fuktig. I resten av stallene har vi  aspirasjonsdetektorer som er mer følsomme. Etter å ha justert ventilasjonen, gikk Lars inn igjen, mens jeg på fortsatt skjelvende ben like godt fôret de firbeinte som ble vekket så tidlig…. Etterpå ble det en grundig og tydeligvis nødvendig gjennomgang av varslingsanlegget: Område 1 var altså Lillestallen. Område 2 seminhallen og utegangsstallene. Nr 3 Bragestallen og loftet , nr 4 Mellomrommet, Nystallen samt Kjellerstallen der både vegger, golv og tak er i betong og tvilsomt brennbare og huset var altså område 5. VELDIG greit å vite!!!!! Selv om jeg HATER alle former for alarmer og derfor ikke bruker verken vekkerklokke eller føllvarslere som lager ekle lyder, er jeg SVÆRT glad for endelig ha fått installert brannvarsling etter å ha tenkt på det i alle år.

Apropos føllvarsling og føll, nå tror jeg snart det er dags for Harmony Staro. Hvis jeg skal stikke ut haka og gjette, vil jeg tro at før helgen, så…. Det blir et stort og grovbygd hingsteføll med pappa Arnaqueur’s bles og fysikk med mammaens utrolige lynne…..

26. mars: De siste dagene har jeg vært skrekkelig bekymret, og har ikke hatt mye lyst til å skrive i dagboken. Onsdag morgen var plutselig Street Play skikkelig halt, men jeg trodde det bare var  forbigående og belaget meg på at hun fikk tilbringe noen dager i boksen. På lørdag begynte hun imidlertid å bli dårligere, beinet hovnet opp og hun fikk litt feber, og på søndag hadde hun trukket seg helt inn i seg selv. Hun ville ikke ha mat eller vann, hadde nesten 39 i temp, beinet var hovent og hun var blitt helt umulig å flytte på. Brudd! Tenkte jeg, og de veterinærene jeg snakket med… Avliving var eneste alternativ, men vi måtte få en ordentlig diagnose først. De veterinærene i distriktet som har transportable røntgenapparater ble kontaktet, men mente at hun måtte inn til byen siden det eventuelle bruddstedet satt litt for kinkig til. I går fikk hun smertestillende i to omganger, og kviknet såpass til at hun spiste littegrann, og i morges ble hun forsiktig transportert inn til Bjerke Dyrehospital etter nok en injeksjon smertestillende. Det var ikke fritt for at jeg hadde hjertebank da Arne Holm ringte nå i ettermiddag for å fortelle hva han hadde kommet fram til: Ingen brudd, men en muskelbrist/blødning etter slag i extensor carpi radialis, en muskel som strekker og fikserer framkneet samt bøyer albueleddet, derav bevegelseshemningen….. Hevelsen var sannsynligvis grunnen til den økte smerten, men burde gi seg i løpet av få dager… Lettelsen er ikke liten, skal jeg si. Hadde katastrofen vært ute og stallen hadde stått i brann, er nok Street Play uten tvil den jeg hadde reddet ut først….

Ellers er ikke dette første gang den dama har skapt drama. Hun er fryktelig pysete, og går ikke av veien for å blafre med øyenvippene eller å smiske seg inn på folk ved å opptre ekstremt kjærlig. For seks år siden hadde hun et kolikkanfall, og hun oppførte seg så avsindig at jeg var sikker på at hun minst hadde tarmslyng. Hennes to måneder gamle føll fikk si farvel til sin mor, vi turte ikke transportere ham sammen med moren og dessuten regnet vi med at det var slutten på henne i alle fall, så han kunne like gjerne bli hjemme. Vel inne på dyrehospitalet var det ikke mye i veien med Street Play, så etter grundige undersøkelser kom hun hjem igjen fem timer etter at hun reiste. Folungen tok det hele kaldt, gjespet og så på sin mor som om han spurte; «Har du vært ute, eller?»

Året etter holdt imidlertid frøkna på å drive meg fra konseptene. Åtte måneder på vei i svangerskapet, ble hun plutselig dårlig. Veldig Dårlig! OPS! Nå er det noe galt med føllet! Hun sto og skrapte og slo i døra kontinuerlig, holdt både meg og resten av hestene våkne. Ville ikke ha mat. Etter hvert fant vi ut at folungen var spesielt aktiv, og at den hoppet på blæra og tarmene hennes når de var fulle. Resultatet ble at Street Play spiste den ene dagen  og lot meg sove – før hun fastet i to dager og bråkte om nettene, deretter spiste hun igjen – og sånn holdt hun på i to hele måneder. Nettene tilbrakte jeg stort sett i stallen, med å massere magen hennes, med å gå tur, eller hvis jeg var altfor trøtt, pakket jeg henne inn til ørene i tepper og lot henne gå noen timer i luftegården. Og det tragiske blikket hun satte opp…. Dette var grunnen til at føllet fikk navnet Insomnia. Siden da har hun stort sett holdt seg på matta, og jeg håper inderlig at diagnosen er riktig. Holm skulle sjekke henne igjen i morgen tidlig, og så skal vi forhåpentlig hente henne hjem igjen…

23. mars: Det er det deilige været om dagen, selv om det ligger snø på jordene. 15. mars var luftegårdene bare, og hoppene begynte å komme inn sølete. Dagen etter snødde det kraftig, og siden har det vært kaldt om nettene (12-15 minus) og strålende sol på dagtid. Det smelter, men litt sakte…. skjønt hoppene er jo vesentlig renere da. Slipper ut de minste en kort tur om morgenen, og en lang tur på ettermiddagen. Foreløpig er en halvtime nok for minstemann, da skjelver han i beina og peser som en veldig liten hval…. det går nemlig unna når han først er ute. Nuno er mer relaxed, og kan sole seg litt innimellom, og kondisen er selvsagt mye bedre en hos nabo’n. Det er for øvrig tydelig at flere har fått vårfornemmelser. Bestillingene strømmer på, både til de hingstene vi har oppstallet her, og til importhingstene. Fikk de to første bestillingene på Rite on Line i går, ellers er det selvsagt Super Arnie, Armbro Goal og Spotlite Lobell som er mest ettertraktet. Skulle ha lagd en side også på sistnevnte, den blir vel ferdig i løpet av helgen kanskje. Har tatt mange bilder av NNto, men har ikke fått framkalt dem ennå. Etter at jeg ble kvitt influensaen, er jeg nå blitt helt nyforkjølet og nyser sånn at jeg ikke tør å kjøre bil…. Her stapper jeg innpå med tran, sanasol, frukt og grønnsaker til den store gullmedalje, men basiluskene holder standhaftig fast… Nå har vi satt Harmony Staro under overvåkning, men fødselen er ikke sånn rent umiddelbart forestående. Det går sikkert minst en uke,  men det er bare greit å ha oversikten.

20. mars: Sitter her og titter på en speedoppvisning på monitoren; Lille Sprettulf, også kalt NurkNummerto (NNto) har to ting felles med Nuno i tillegg til det åpenbare, kjønnet. Begge er like grådige og begge er av typen «Full Fart Framover!» Ellers er de som natt og dag hva utseendet angår. Spretten er mindre og spedere, med bein som foreløpig peker alle veier. Han er også veldig tynn i huden, så vi ventet helt til i dag med å slippe ham i luftegården sammen med moren. Det har vært så usigelig surt og kaldt de siste dagene, atte, selv om sola har skint fra skyfri himmel. I dag var det imidlertid dags. Full spiker ut av boksen og ut av stallen, det var tur jeg hadde leietom på’n, ellers er det ikke godt å vite hvor han hadde havnet hen. Mamma var helt uinteressant, det var han som ledet an – hun måtte bare følge etter. Han fikk seg dog et par smeller, et forskriftsmessig støt av strømgjerdet (det gjør meg like vondt hver gang, men det er jo ingen annen måte å lære det på….). Det verste var imidlertid da Bianca rullet seg… han ble veldig nysgjerrig som føll gjerne blir når moren legger seg ned ute, så han gikk litt for nær i det hun rullet helt rundt….. Han skrek til da hun landet oppå frambeina hans og ble sittende fast, men det gikk bra med ham, skal jeg dømme etter den farten han satte opp etterpå. Jeg tok noen bilder på denne første turen, men det vil ta noen dager før jeg framkaller dem, kanskje på fredag?

18. mars: YESSS! Det ble en pen og velskapt liten hingstetass. Da Bianca først hadde bestemt seg, hadde hun det travelt. Hun vandret urolig rundt i boksen et par timer etter kveldsfôringen og med et bedrøvelig oppsyn. Vannet gikk like etter klokken 21.30. Da først gikk jeg ut og ryddet som snarest opp i boksen hennes, bandasjerte halen og så, PLOPP, på en-to-tre lå det en liten og våt, men utrolig kvikk folunge der sammen med oss i boksen. Måtte sjekke tre ganger før jeg var helt sikker på at det var hingst, og hadde ellers min fulle hyre med å hindre ham i å krype framover mellom mammas bakbein. Jeg ga ham like godt en melkeskvett før jeg gikk inn igjen, og han sov tungt nesten før han hadde svelget ferdig. I bortimot fem minutter. Dette er en helt annen modell enn nabo Nuno. Han kom «ferdig montert» så og si, tykk og rund og bred. Ikke rart at Windrose jamret og bar seg verre. Bianca derimot, sa ikke et pip, hennes sønn kom «flatpakket» som de fleste føll gjør. Det tar vanligvis noen dager før de har fått brettet seg ordentlig ut. Det første døgnet ligger de for det meste helt sammenkrøket, vant som de er til å ha dårlig plass. Allerede dagen etter begynner de å breie seg med strake bein…… Denne folungen kom etter 10 og en halv måned. Harmony har gått 10 måneder og 10 dager, og har store jur allerede. Hun skal følle etter franske Arnaqueur, kanskje om en uke, kanskje det går to….. Gleder meg!

17. mars: Nå skal det endelig bli føll her! Bianca Brodda hadde knopper i morges, men jurinnholdet var fortsatt blankt og tyntflytende. Nå når jeg fôret til kvelden var det hvit melk og hun står og sparker oppunder seg med bakbeina. I natt eller i morgen kommer det et lite hoppeføll…. Vet ikke hvorfor jeg har fått det for meg at hun får hoppe, kanskje fordi jeg ønsker meg hingst etter akkurat denne hoppa? Skjønt, etter Super Arnie er hoppene like gode som hingstene, så det er helt greit om alle de fire andre Arnebarna vi venter blir hopper…… Bare alt går bra og folungen er velskapt og frisk, skal jeg være fornøyd. For en god del år siden fikk vi en som manglet både det ene og det andre, det var en skremmende opplevelse som jeg helst ikke vil ha igjen…..

16. mars: Lerka jubler høyt i sky…., vi ser stadig lavtflyvende svanepar selv om det snør som bare pokker! Det sikreste vårtegnet kom i morges; telefonen ringte, og da jeg med bange anelser om eventuelle sykemeldinger tok telefonen, hørte jeg den sonore (fint ord!) stemmen til lensmannen. «Det er en løs hest oppi Båstad»… Han regnet ikke med at den kom herfra, men kunne vi være så snille å prøve å stoppe den der den kom dundrende nedover riksveien? Det kryr av hester av alle slag i bygda, fra galopphester, ridehester, masse islandshester og selvfølgelig travere, men er det noe løstgående noe, får alltid vi en telefon…. Om sommeren er det stadig grytidlige henvendelser om hester som gresser rundt i åkrene, og kunne vi finne ut hvem sin hest det er? Hest=Kvakstad! og det er urettferdig, for det er aldri noen av våre, i alle fall ikke hittil!  Vi dro nå av gårde på hestejakt, men synderen var heldigvis allerede innfanget, tilsynelatende hel og uskadd. Det pussige var imidlertid at hesten faktisk kom herfra, selv om det er mange år siden. Jennet Sidney’s høydrektige datter Bijou var kanskje på vei hjem…..?

15. mars: Skjemmer du bort en folunge, straffer det seg. Raskt! Jeg angrer allerede, men denne er så innmari «lettskjemt». «El Nuño» og jeg leker en liten lek som han har funnet på. Han hører når jeg kommer trillende med fôrvogna og stiller seg forventningsfullt klar ved døra. Jeg prøver å komme inn med fôr, han prøver å komme ut på stallgangen, eller allerhelst helt ut av stallen. Han bryr seg aldri om mor er med eller ikke, henne tar han allerede for gitt….. Veldig morsomt, men han blir jo stadig større, da. Har begynt å gi ham og moren mat først, mens han er opptatt oppi krybba eller under puppen, men det lange fjeset han setter opp når han oppdager han er lurt…. Småtten er forøvrig nesten helt leietam og står stille i luftegården for å få på seg grimen før vi skal gå inn igjen (fin trening!), og han prøver ikke å bite meg flere ganger heller, etter at vi hadde en mindre diskusjon om det spesielle emnet… Problemet er at de andre må være to for å få fôret i den boksen, en til å holde Lille Petter Sprellemann og en til å fôre. Han kommer til å veie 150 kilo før vi får sluppet ham på beite, så jeg må begrense kontakten kraftig hvis han skal forbli handterbar. Han får heldigvis snart andre han kan leke med. (Bianca ser ut til å ha ombestemt seg, og venter litt til.)

Denne andre uka i mars hadde vi hele 78 besøk i snitt per dag, selvsagt mye grunnet de 191 på søndag. Mener forøvrig å ha funnet svaret på det plutselige storinnrykket. Synes det var litt pussig at så mange hadde vært innom bare for å styrte ut igjen, til jeg fant ut i hvilket «Chatroom» emnet Kvakstad Gård hadde kommet opp…. Det var en sexsite! Det er derfor nærliggende å tro at en eller annen har hintet frampå om «dyresex». Det forklarer også den raske tilbaketrekningen når de fant ut hva det egentlig handlet om…. Mange raringer der ute…..!!!

13. mars: Har aldri påstått at jeg er sannspådd! Nå blir jeg regelrett mobbet, fordi det ikke har kommet flere føll ennå….. Bare vent! Det kommer nok! Får i stedet sette inn flere bilder av den rabagasten vi har allerede. Tok noen bilder i formiddag, i snøen. I går var det helt bart og sølete ute, i morges var det plutselig 10 cm snø og solskinn, og nå er det nesten bar bakke igjen. Med mer snø i vente, påstås det fra metrologhold… Jojo-vær.

Var så fornøyd lørdag morgen, det hadde vært hele 86 besøkende inne på denne siden fredag, ny rekord! Begynte så smått og forberede meg på første gang over 100, da jeg nesten ble sjokkskadet i går! Ethundreognittien! 1-9-1! Det som var litt pussig var at det bare hadde vært 2607 «Total Requests» og 488 «Distinct Files Served». Det er ikke mer enn på en vanlig dag, med langt færre besøkende… Svaret fikk jeg da jeg gikk inn på oversikten over de mest besøkte sidene. Det var tydelig at adressen vår hadde kommet opp i et «chatroom» der chatterne bare hadde sveipet inn og ut igjen. I dag hadde besøket vært mer normale 65, men de hadde likevel sørget for hele 2874 «Total Requests» og 544 «Distinkt Files Served». (Hvis det ser ut som om jeg vet hva jeg snakker om, så tar du fullstendig feil…..) Nå har jeg for øvrig gjort noe som jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle gjøre, jeg har satt inn en animasjon. Synes en del av dem virker gruelig masete, men jeg fant en som var litt diskré og veldig søt…. Hvor den er? Det sier jeg ikke bort! Jeg har enda en på lur, må bare finne et passende gjemmested først…….

11. mars: Bianca ser helt sprekkeferdig ut, men tar seg likevel god tid, og vi sover fortsatt godt om natten.  Harmony har for øvrig nesten tatt henne igjen hva puppene angår, de to gedigne donnaene vralter avgårde, grasiøse som fete flodhester på slakk line…. Windrose derimot, har allerede fått tilbake en forholdsvis slank livlinje. Når vi ser på hennes ekstremt grådige sønn, er det absolutt lett forståelig. Nuno tar for seg av alt livet tilbyr med glupende appetitt, det være seg melk, fast føde eller kos. Skal noen inn i boksen, må tassen holdes på strak arm så han ikke får gjort noe ugagn. Her om dagen falt han i bakhold på Beate og tok et solid tak i hennes mest kjøttfulle muskel, tur han ikke har tenner ennå….

9. mars: Det beste med den årstiden som kommer, er de mye lengre morgenene, den fineste tiden på døgnet.  Allerede nå er det lyst klokken halv syv, og jeg kan følge rådyrene fra vinduet. Det er fem av dem i flokken nå, de gresser på de bare flekkene midt ute på jordet. Om en liten stund trekker de inn blant trærne, og i kveldingen dukker de opp igjen. I forgårs kom det gående en liten elge-åring. Han trasket målbevisst over jordet, før han kom til et område der isen var skjult under det tynne snølaget og dermed: BUMS! Helge Elg rett på rumpa. Han kom seg heldigvis fort opp igjen og fortsatte over mot det vi ikke uten grunn kaller Elge-dalen, …. I hele fjor sommer hadde vi en trane som kom innom straks det lysnet sånn midt på natten. Den satt og sov på en stein ute i dammen vår midt på gårdsplassen, og lettet når jeg måtte ut for å fôre hestene. Håper han dukker opp igjen i år. Den jeg kan unnvære, er den skrullete orrfuggeln som innimellom surret rundt oppi veien, håper den har funnet seg en make eller i alle fall et nytt sted å bo.  I går ble åringene vaksinerte for tredje gang, de fikk markekur forrige uke, og vi har tømt utegangen der jentene går, for siste gang før de skal ut på beite. Det er imidlertid en stund til. Hva som også lar vente på seg, er den neste folungen. Men det er bare å smøre seg med tålmodighet………

7. mars: « Din Manipulerende Føllskryter!» Fikk en e-post her om dagen fra en god kunde, Per Erik. Han påsto jeg var skamløs i beskrivelsen av Nurk-nummer-en, men endte med å bestille plass hos Comets Tail. Prakteksemplaret har for øvrig fått navn, han skal hete nummer en, eller for å gjøre det litt mer eksotisk sier vi det på italiensk: Numerouno, til daglig kalt Nuno.

Ellers er skrivebordet endelig tomt, alle papirer er arkivert der de skal være, enten i søppelkurven eller i sin riktige perm. Nå er alt klart for å sende ut årets bedekningsavtaler. Det blir noe utrolig med papirer av denne virksomheten. Selv om e-post har tatt over en god del av all korrespondansen, er det likevel mye som går via faks eller vanlig post. Det er bedekningsavtaler, fødselsmeldinger, bedekningsrapporter til DNT, hingsteeierne og samarbeidspartnerne våre, det er daglig journalføring, fakturering og markedsføring, samt  brev og forespørsler fra hoppe-eiere og andre hesteinteresserte. Det er korrespondanse med myndighetene av forskjellig art, for eksempel tollen, og det er massevis av papirer fra DNT og STC, for ikke å snakke om all faglitteraturen av forskjellig art, mest fra ASVT og KGB Management pluss alle stambøker, hingstekataloger, hingstebrosjyrer og stamtavler som strømmer på. Det forventes at vi skal vite det meste om de fleste hingstene, og det er ikke alltid enkelt. Her om dagen var det en som ringte, han hadde funnet den perfekte partner til sin hoppe, nemlig Etain Royal, og ville vite litt mer om stammen. Han er vallak, forsøkte jeg…. Spilte ingen rolle for den karen, han prøvde flere innfallsvinkler, og alt jeg kunne svare var at Etain Royal, joda det er en fantastisk hest, men han er nå fortsatt vallak, da …… Ikke like lett å gjøre alle fornøyde bestandig…….

5. mars: Tror ikke jeg har sovet så mye på 10 år som de siste to nettene. Må lade opp til den neste folungen, som egentlig kan komme når som helst. Bianca Brodda har gjort seg helt klar, er slakk bak og har fylt opp juret helt, men jurinnholdet er fortsatt blankt. Forrige dagen, fredag, var hun urolig og oppførte seg som hun hadde veer, men etterpå har hun vært nesten helt urørlig på boksen. Det kan ha vært folungens snuoperasjon hun merket så godt, og da føller hun antagelig først torsdag – fredag. Blir ikke overrasket hvis den kommer før, eller senere heller for den del. Det er bare å følge med, hun har bare gått 10 måneder og 2 dager så langt. Venter hun fem dager til, føller hun etter nøyaktig like langt svangerskap som i fjor. I naboboksen er det livlig!!!! Nurk-nummer-en er (Nå kommer masse hemningsløst skryt!) en av de aller flotteste folungene jeg kan huske å ha hatt! Jeg anser ikke meg selv for å være en myrsnipe, og kan godt se feil hos mine egne samt andres kvaliteter…. Men denne folungen, altså…… Han er stor og velbygd, skulle tro han var flere uker gammel allerede. Han står rett på beina, har allerede en voldsom muskulatur og er sant og si litt småfeit. Hodet som er plassert på en pent buet hals, er vakkert og våkent. Han kommer til å bli litt av en håndfull, den unge karen. På sin første tur ut i verden, kunne han ikke komme fort nok fram. Han er uredd og tar i mot alle nye inntrykk med stor selvfølgelighet. Og mamma Windrose FC er et prakteksemplar som avlshoppe. Stor, lang og bred, med et fredelig temperament. Hun er omsorgsfull, men ikke hysterisk. Når folungen kom seg på beina de første gangene, plasserte hun seg i riktig posisjon og dyttet ham forsiktig bort til juret, sånn skal det gjøres…..

3. mars: Endelig kan vi melde om årets første føll. Det ble en stor, kraftig, mørkebrun hingst etter Comets Tail og han ble født klokken 17.15. Mamma Windrose FC og den unge krabaten har det bare bra, og hviler ut etter strabasene…..

2.mars: Har tilbrakt natten mysende på monitoren, speidende etter et føll som ikke kommer før tidligst i morgen, jeg bare liker å legge inn en solid sikkerhetsmargin. Ikke så lett å holde seg våken, influensaen henger i øyelokkene og forsøker hele tiden å dra dem ned over de sviende, rennende øynene, noen sitter i halsen min og stryker vekselvis kilent med en fjær når jeg snakker eller snurper sammen spiserøret så det er vanskelig å svelge… Når i tillegg nesen eksploderer i hemningsløse nys og (obs! må bare tørke av pc-skjermen, et øyeblikk….) temperaturen stiger straks jeg prøver å gjøre noe nyttig, er det ikke rart at smil og latter er mangelvare, særlig om morgenen. Hoppene har vært lavmælte under fôringen, i dag krakset jeg fram noen morgenhilsener for første gang på dager, og fikk en masse begeistrede svar……

1. mars: Noen må ha tatt feil… Mars er den første vårmåneden, men med 15 minus og mer snø enn vi har hatt mesteparten av vinteren, ligner det ikke mye… Nå kommer det føll i løpet av 2-3 dager, forresten. Gjorde opp status for dette web-området akkurat nå. På de 3-4 månedene siden jeg begynte min karriere som «webmaster» (Er riktig kry over den betegnelsen !) har det galoppert vilt av gårde. Snaue 9 MB, med 755 filer, 660 bilder (inklusive alle autominiatyrene), 2125 hyperkoblinger hvorav 2043 interne! «Overdrivelse» er ikke mellomnavnet mitt. I februar har vi hatt 1187 besøk, det vil si daglig gjennomsnitt på mer enn 42 forskjellige datamaskiner. Nyttårsforsettet mitt med 50 i snitt per dag, nærmer seg….

28. februar: I går flyttet vi åringshingstene. Vi bandt opp alle åringene på vanlig måte, og etter at de hadde spist opp kraftfôret sitt leide vi de 10 gutta over i parallellstallen. Da de oppdaget at jentene ikke skulle være med, var oppstandelsen stor på begge sider av gjerdet. Det er bare to gjerder med en tre meters gang i mellom som skiller dem, så de kan absolutt holde kontakten. På kvelden i går stengte vi imidlertid jentene inne i sin del av utegangen. Først da jentene forsvant ut av syne, fikk gutta nok ro på seg til å innta sin nye leilighet. Og gjensynsgleden var stor i morges da jentene kom ut igjen. Den lille utegangen er som navnet sier, ikke så stor. Det er imidlertid god plass til at 10 store åringer kan strekke seg ut og sove samtidig, og det er 11 plasser for oppbinding ved kraftfôring og pussing. Det hadde imidlertid ikke gått like bra om det hadde vært hoppene som skulle kampert der. Hingstene er helt fornøyde med å stå skulder ved skulder. Jentene derimot…. der må det være mer vann mellom båtene, så og si. De 13 åringshoppene våre er stort sett vel forlikte, bare de får rom nok. Men de som i voksen alder vil bli store purker, er allerede purkete nok….

27. februar: Tre kvadratkilometer mageskinn på bare tre hopper, i alle fall føltes det sånn mens jeg pusset. Å studere en høydrektig hoppemage fra undersiden, er litt av et syn. Uendelige flater…. magen bare fortsetter og fortsetter, nesten litt hjerteformet, med stramme sener og store blodårer. Fra den vinkelen er det ikke vanskelig å tro det finnes plass til et digert firbeint, 60-kilos, svømmende vesen med sitt eget private basseng. Hoppene har sett på kalenderen og ikke gradestokken, og har bestemt seg for at det er på tide å ta fram vårgarderoben allerede. Vinterpelsen skal av i en fart, og den fine, tynne, blanke og eplemønstede drakten skal fram. Tenkte jeg fikk hjelpe de som snart skal følle, slik at folungene ikke må begynne med å spytte hår dagen lang. Og det må jeg si, det er en fordel med at nesa er tett,  hestehår og støv stopper forholdsvis langt ute…..

26.februar: Influensaen min har det fint, i motsetning til meg, som er sur og lei av å være syk. Det er på slike dager jeg skulle gitt mye for å få Lars til å ta en telefon til en arbeidsgiver for å si: «Tone kommer ikke på noen dager, hun er ikke bra, stakkars. Hun må nok tilbringe noen dager hjemme i ro og fred…..»  På mange måter er det fint å være sin egen sjef, men det passer dårlig med sykdom hvis man har dyr (eller barn, selvsagt) som forlanger sine daglige rutiner uansett. Før jeg kreker meg ut for å fôre, skal jeg imidlertid gjøre ferdig den siste annonsen til Trav og Galopp-nytt’s Laumb-nummer.

Fikk en fortvilet telefon her om dagen. Det dreide seg om ei hoppe som hadde hvit melk silende fra juret allerede, selv om hun bare var 9 måneder på vei. Det er bare å vente og håpe på det beste. Har personlig aldri hørt om hopper som har gått så mye som 4 uker med hvit melk, 10 dager er det meste jeg har vært borti, men det betyr jo ikke all verden. Om det skulle gå bra, og hoppa venter med fødselen til føllet er levedyktig, spørs det vel om melka fortsatt er rå…. Av de hoppene som har føllet her de siste 10 årene, er det bare Sostenuto som har drøyd føllingen mer enn 36 timer etter at melken har blitt skikkelig hvit. Hun går vanligvis 3-5 dager. Etter den traumatiske føllingen for to år siden har vi ikke prøvd å bedekke henne, men i år skal vi prøve å få forbausende spreke, 21-årige «Sossi» i lykkelige omstendigheter med Valley Sentry.

23. februar: Nå har jeg mobbet Lars i fjorten dager med hvor pysete han og influensaen hans har vært. Jeg trodde jeg skulle gå fri, men den gang ei. Nå sitter jeg her med verkende hals og sprukne stemmebånd, og verst av alt: Grunnet mine tidligere kommentarer, er jeg nødt til å lide meg tappert gjennom dette i stillhet….. Jeg får sutre litt her i dagboka, kanskje han leser det og synes synd på meg likevel… Hvert år blir jeg like overrumplet når sesongen starter. Det er alltid for tidlig, synes jeg, og det er en masse som skulle ha vært gjort på forhånd. Nå er det allerede flere som begynner å bli utålmodige etter å få levert hoppene sine, så nå er det på tide å få annonsert etter noen flere folk. Vi gjør et krafttak nå i helgen (Ikke jeg da, jeg må nok være inne og pleie influensaen min) for å bli ferdige med opp-pussingen av den ene stallen. April/mai før vi kan ha de fleste ute på beitet, er tøffe måneder, da er stallen full.  I mange av boksene vil det være hopper med føll – noe som krever ekstra med tid og krefter. Flere av hoppene våre begynner også å bli særs tunge, selv om jeg ikke tror det blir flere enn tre – muuuuligens fire føll i mars. Bianca Brodda ser imidlertid ut som hun kan tenke seg å følle etter 10 måneder som i fjor, og da blir det allerede om en ukes tid. Harmony har egentlig ikke termin før 8. april (11 mnd), men sånn som hun ser ut, håper jeg for hennes del at hun kommer noen uker før… Og så er det Windrose da….

21. februar: Nå er hovslageren vår ferdig med denne omgangen. Hingstene er nyskodde og alle åringene er nyverkede. Vi verker de yngste regelmessig hver 6.- 8.uke, og bruker raspa innimellom hvis det er noen som behøver ekstra korrigering. Mingen er dyktig og rask, og har et fint lag med unghestene. Han behandler dem alle forskjellig, er forsiktig og mild med de nervøse, streng og tøff med pøblene. Vi tar ikke mer enn fem om dagen, det hender fortsatt at de kan strekke vår tålmodighet aldri så lite, selv om de lærer hurtig. De første årene pleide vi å verke dem selv, men etter hvert fant vi ut at noe av verdien ved å bruke en utenfra, var at hestene vente seg også til andre folk. Ikke mye vits i å levere fra seg en mye handtert åring, hvis tryggheten er betinget av at jeg blir med dem til deres nye hjem… Verker ikke hoppene like ofte, hvis høvene holder fasongen og ikke begynner å flyte utover eller sprekke opp, er det fint om de har en «naturlig sko» som beskyttelse. Det er lett å bli sårbeint med barfrost og grusete luftegårder om vinteren.

20. februar: Denne vinteren har virkelig vært «grusefull». Vi har brukt tonnevis med grus for å gjøre luftegårdene gangbare for hestene. Akkurat nå kom det en dumper med lass inn på gårdsplassen, vi må få gjort klar også den utegangsstallen der åringshingstene skal gå. Det er meldt litt snø, og den luftegården er altfor stor til at vi orker å feie den. Det er for øvrig flere som har fått vårfornemmelser her. Veslepus trosser P-sprøyten og kryper rundt i stallgangene på jakt etter passende kavalerer. Dessverre for henne, og heldigvis for oss, har verken Mao eller Odd Ragnar det som trengs… og hun beveger seg ikke utenfor stallen om vinteren. Vi skal riktignok skaffe oss et par kattunger litt utpå våren, men jeg hadde ikke tenkt å oppdrette dem selv. Må ha noen store, stygge som egner seg til musejakt. Ikke for det, det er ikke ofte vi ser mus i stallen, men siden ingen av de fire kattene vi har nå gidder å bevege seg over i de andre bygningene for å jakte, kan jeg ikke si det samme der. To late, helfete halvpersere, en liten pysepus og en fisefin herremann som ikke nedlater seg til å få møkk på potene, er ikke det aller beste jaktlaget. Vi bruker fleipe med at de eneste musene Mao fanger, er de som blir knust i det han tilfeldigvis ramler ned på dem….

17. februar: Til Bente! Nå finner du noen Nye bilder her, omsider.

16. februar: Åringshingstene begynner å få vårfornemmelser. De siste dagene har vi hatt sol og varme, isen smelter og hestene feller pelsen. Den ivrigste av smågutta er Lille-Arne, han tror han er Guds gave til alle åringshoppene. Han har sikkert vært speider i et tidligere liv, og mottoet «alltid beredt» har han beholdt… Jentene er imidlertid fortsatt like avvisende, og takk for det. Straks en av dem begynner å flørte med høy haleføring, er det over og ut med kavalerene deres. Vi har to parallelle utegangsstaller, og vi flytter bare gutta over i nabostallen. De kan fortsatt prate med hverandre over gjerdet, men den fysiske kontakten blir det slutt på. Det er ikke få som har brent seg på at de ikke trodde åringer var kjønnsmodne. Flyttedatoen bruker å være i slutten av februar, så tidspunktet nærmer seg med stormskritt. I fjor var vi imidlertid heldige, vi behøvde ikke skille dem før i månedskiftet mars/april. Det er alltid enklere for oss å ha alle samlet, og det blir mer aktivitet og mosjonering i flokken når hoppene blir holdt på tå hev av de små kranglefantene. Skjønt små… mankehøyden på de største har passert 145 cm for en stund siden.

Nå har Una og Stine reist hjem for å lade opp batteriene etter en slitsom uke som stallkosmetologer (?). Lars foreslo at vi skulle beholde dem en dag til; Neihei!! kom det prompte, så jeg vet ikke om arbeidet ga mersmak akkurat. Var forøvrig og klippet meg i dag, og mens jeg satt i frisørstolen og beundret den mørkerøde, nye glansen i håret, smeller det en kommentar fra en av de andre kundene: «Kanskje jeg også skulle skaffe meg en slik farge, så kunne jeg gå på karneval»…..!!!!!! Og takk for den! Jeg måtte jo flire, og hun ble litt flau da jeg spurte om det var der hun mente jeg hørte hjemme…..

14. februar: I dag solgte jeg en av åringene. Pussige greier, vi selger vanligvis hovedsakelig hester på ettersommeren og høsten. I høst solgte jeg resten av L’ene samt tre av M’ene. De siste tre månedene har jeg ikke gjort noe forsøk på å selge, og det har derfor vært ganske stille på den fronten. Har imidlertid registrert at det er mange innom på disse sidene som sjekker unghestene. For halvannen uke siden ringte det imidlertid en vestfolding for å sjekke om Masterson fortsatt var tilgjengelig på markedet. Han var en av tre som funderte på å handle den samme hesten sist høst – og da kokte alt bort i kålen. Han ringte igjen etter et par dager for å holde meg underrettet om at det så ut til å gå i orden med en gjeng som skulle gå sammen om å kjøpe. Så ble det stille. I dag fikk vi besøk fra Sverige, og den samme Masterson ble solgt. Vestfoldingen hadde jo ikke forpliktet seg, så jeg er spent på om han ringer tilbake for å avslutte handelen….

Una og Stine jobber og står i. De har fått hovedansvaret for å måke 25 bokser, selv om de får hjelp med fliskjøringen. I tillegg skal hestene slippes ut og hentes inn igjen og åringene (alle 23) skal pusses. Det er to jenter som legger seg tidlig om kvelden, skal jeg si….

12. februar: «Døde hester sladrer ikke». Dick Francis har skrevet boken som jeg nettopp har lest om igjen. Jeg har ventet i evigheter på den nyeste, men det kan se ut som om jeg må kjøpe den på originalspråket. Dick Francis skriver bøker der hovedpersonene som oftest på en eller annen måte er forbundet med hestesporten, og han vet virkelig hva han skriver om. Apropos «døde hester», Eirin har startet igjen, og det er egentlig ganske godt gjort, siden hun egentlig er død….

Historien er som følger: Eirin forlot vår stall i februar/mars da hun var 2 år. En måned senere fikk vi i brevs form det triste budskap at eieren hadde funnet henne død i boksen om morgenen, noe med magen trodde han og det var helt sikkert ikke første gangen hun hadde hatt det problemet, implisitt at vi hadde lurt ham godt der. Jeg brydde meg ikke med å svare på den beskyldningen, men ble ganske lei meg fordi hun var borte…. Et år senere fortalte Terje Løvseth meg om denne fine 3-års hoppa han hadde på stallen, hun kom fra meg og het Eirin…! Jeg nektet selvsagt vantro, men han beskrev både hoppa og eieren, så jeg måtte bare gi meg… Hun har travet 1.28 og vunnet flere løp siden da, og til dags dato vet jeg ikke hvordan hun «oppsto» fra de døde….

I dag er det mandag, og jeg er nesten utslitt allerede. Denne uken har Beate ferie, siden vi skulle ha to unge damer utplassert i arbeidsuke fra Tomb. Una og Stine skulle dele på Beates jobb, og i dag ville Sven komme litt senere… Vel, Una gjorde sin del av jobben og vel så det, men Stine kom ikke og heller ikke Sven… så da ble det halve Beates og hele Svens jobb på meg i stedet, og det kjennes jamen på en kropp som er femogtredve og en del måneder (bare noen få)…. Tror jeg får innkalle kavaleriet til i morgen!

11. februar:  «Love, love me do, you know I love you, I’ll always be true, so pliiiiiiiize, love me do» ….

«Når skal mærra mi følle?» Det er ikke lenge til de daglige forespørslene per telefon eller e-post begynner å komme. Det er selvsagt håpløst å svare på, men jeg kan i alle fall friske opp minnet vedrørende bedekningsdatoen. I dag skal jeg sette opp en liste som jeg henger ved telefonen, der alle hoppene er oppført fortløpende under den aktuelle hingsten og med 11-måneders datoen. 99 % av hoppene føller etter 11 måneder, pluss/minus 1 måned. «Røffly» 75 % føller mellom 10 1/2 og 11 1/2 måned etter bedekningen, så datoen sier egentlig ikke så veldig mye…. Hvordan noen har fått for seg at hoppene går 11 måneder og 11 dager, dermed basta! er en gåte for meg, ikke for at det ikke hender innimellom. Kanskje det passer bedre for andre hesteraser? Her hos oss har gjennomsnittlig drektighetstid de siste 10 årene ligget ganske stabilt på 10 måneder og 24 dager, og vi får stadig store, fine 10-måneders føll selv om de fleste går rundt omkring 11 måneder. Siden jeg fører statistikk, og har et ganske omfattende materiale til rådighet, mener jeg å ha funnet en sammenheng. Etter en god beitesommer, der hoppene hele tiden har hatt overflod av gras, føller hoppene tidlig året etter. Etter de to tørkesomrene vi hadde, økte gjennomsnittet på drektighetstiden med over en uke..  Tilfeldigheter? Mulig det, men det virker logisk synes jeg. Feite, blanke, trivselrosete hopper med store, trinne, livlige føll og en ny liten påbegynt krabat i magen, trenger mye mat bare for vedlikeholdets skyld….

Lurer du på været? Det snør og blåser og er 1 minusgrad, deilig kontorarbeidvær. Hestene ser forresten ikke ut til å bry seg, de er glade hver gang vi får såpass med snø at de kan bade i den. Siv, Ida og Marius tar seg av måkingen, så da er alle fornøyde… I hvert fall jeg. Det er mange som rister på hodet av at vi (!) måker alle boksene hver dag, bort sett fra 1. juledag, 1. nyttårsdag,17.mai pluss kanskje 5 – 6 ganger til i løpet av året. Det er ikke bare fordi det er så mye triveligere i stallen og fordi det lukter så godt med nystrødde bokser, det er også i et slags forsvar. Du kan være helt sikker på at de gangene det er absolutt viktigst at de kommer, så er noen syke og jeg blir sittende med hele stallen og all møkka helt for meg selv. (Og så så mye møkk det blir på to dager, det er merkelig nok tre ganger så mye som vanlig…)  Det har nesten gått troll i det, så nå tar jeg ingen sjanser lengre…

«it’s a dirty story of a dirty man, and his clinging wife does’nt understand…»

9. februar: Merkelig vær vi har. Fra 21 minus til 4 pluss, 20 cm snø til regn og is til snø og 15 minus igjen, alt på mindre enn to døgn. En ting vi har nok av, er i alle fall vær! I dag må jeg ut og feie luftegårdene(!) for å finne de glatte partiene så vi kan få strødd. Du kan tro jeg gleder meg…. Det ligger et innbydende noen cm tykt snølag over det hele, men enkelte steder gjemmer det seg lumske partier med is under. Så da går jeg rundt og subber i beina, og hver gang jeg finner et glatt område, feier jeg den ren for snø. Etterpå sender jeg ut Sven med traktoren og sandskuffa, og SÅ kan vi slippe ut hoppene igjen. Heldigvis fikk de tatt riktige snøbad forrige dagen, før alt ble borte igjen. Nysnøbadede hester er så blanke og trivelige… Hos åringene er det heldigvis ok. Vel, jeg går ikke over mer enn 2-3 av de mindre, siden vi har ca 21 luftegårder til sammen og noen av dem er kjempesvære. Det tar vel ikke mange dagene eller timene før alt må gjøres om igjen likevel. Det er akkurat som med husarbeidet. Ikke før er man ferdig med julerengjøringen det ene året, så er det snart en ny jul og så må man til med rengjøring igjen, enten det er nødvendig eller ikke…..

7. februar: Klokken er snart fem om morgenen, og jeg har vært oppe i timer allerede. En av hoppene var svært urolig i går, og selv om det sikkert ikke er noe galt, fant jeg ut at jeg ville holde et øye med henne. Det er ikke så lenge igjen til hun skal følle, så det er antagelig bare folungen som snur seg…. Slipper heldigvis å gå ut i kulden (bare 10 minus nå), har satt på overvåkningskameraet i boksen hennes, og kan følge med på monitoren inne i varmen. Fine greier. Det er slutt på nettene døsende på flatseng i stallgangen, med ørten katter som sloss om den beste liggeplassen ombord. Egentlig er det ganske trivelig, det å tilbringe nettene i stallen. Utrolig mange lyder, helt fra tygging og stille humring til sukking, stønning, høylydt snorking og promping… Og så har du alle de med sine helt spesielle vaner. Harmony står og klaprer med leppene. En hoppe vi hadde tidligere sov alltid så tungt og drømte så lydelig, at jeg stadig måtte sjekke om hun var i orden… hun jamret og bar seg og løp med beina i luften som en sovende hund. Catfish hadde en skrekkelig uvane, som nesten gjorde meg sprø. Hun sto og lekte med tungen i vannkaret hver gang hun skulle ta en slurk vann; Skrangle, skrangle, skrangle, skrangle, skrangle, skrangle, skrangle…. skrangle, trykk og slurrrpp. Skrangle…. ommatt og ommatt og ommatt igjen. Hun kunne holde på i timevis, i alle fall virket det sånn. Og en gang i mellom kommer Min Chloe og Street Play opp i en høylydt krangel. De står på hver sin side av midtgangen, men det hindrer dem ikke. De stamper med frambeina som trassige femåringer mens de gir til beste en heller skrikende og tydelig uvennlig dialog som heldigvis som oftest begrenses til tiden de går sammen i luftegåren. Med kameraovervåkningen kan jeg få gjort litt samtidig; kontorarbeid, litt lesing, eller til og med husarbeid. Regner med at mesteparten av den tiden som vil bli brukt på denne hjemmesiden i sesongen, er nettopp om nettene, i venting på nye føll…..

4. februar: Brrrrrrrrrr. Enogtyve kalde og vind attpåtil…. Åringene tygger så fort de kan for å holde varmen, det er ikke småtterier de har subbet unna siden i går. De stikker nesa såvidt utenfor en gang i mellom, men bortsett fra en og annen liten joggetur holder de seg innomhus. Og hvem kan bebreide dem det? Det er bare noen få av dem som har noe særlig med pels, utegjengerne våre spiser seg vanligvis varme. Dess kaldere det blir, jo mer spiser de. Vi strør vanligvis mest med kutterflis, det suger godt og gir det beste underlaget. Vi hiver inn et par halmballer som de har moro med å riste opp selv, og etter hvert spiser de den. Disse kalde dagene har vi imidlertid strødd realt med halm, slik at ungdommene riktig kan kose seg. Og de virker som de har det toppers. Ingen sure miner eller rennende neser… De voksne hestene foretrekker også å være inne . Og bortsett fra en liten luftetur midt på dagen, får de lov til det, siden den leie vinden gjør de kalde gradene ennå kaldere og surere. Ser ingen grunn til å plage noen til å være ute når de så helt tydelig fryser og vil inn…  Etter at vi begynte å fôre med ensilert gras for mange år siden, sluttet hestene våre å sette ordentlig vinterpels. Pelsen er selvfølgelig tykkere og tettere enn på sommeren, men aldri lang. Vi bruker heller ikke dekken på dem, hverken inne eller ute. Stallen er varm nok, og ute får de røre på seg. Hingstene som kommer er vanligvis vant til å gå med dekken inne, men etter en stund uten, er de heller misfornøyde om vi skulle finne på å legge det på igjen. Tony ødela sitt dekken resolutt, og sa klart i fra at det fikk da være måte på. Ute hvis det er kaldt, ok, men ikke inne i stallen da gitt….  Gi meg heller mer mat, du…….

31. januar: I går tryna jeg skikkelig. Bokstavelig talt. Tåpelig og ubetinget selvforskylt. Jeg løp rundt etter en hest, på et delvis isete og ujevnt underlag, med nesa gjemt bak kameraet, Nikke. Jeg snublet i en stein som helt umotivert hadde plassert seg midt i veien, og foretok et ugrasiøst og brutalt mageplask. Jeg klarte å redde Nikke, men det gikk dermed hardt utover knokler og bein. Mens jeg satt der jamrende, midt i luftegården, med hendene knuget rundt det vondeste kneet, ringte selvsagt den lille sorte terroristen i baklomma. Veloppdratt som jeg tross alt er, fisket jeg den fram mens jeg bet tennene sammen og prøvde la være å hyle høyt. «Kvakstad Gård», sa jeg med normal stemme. Trodde jeg. Vedkommende i den andre enden likte imidlertid ikke «tonen», så jeg måtte prøve flere ganger, før han var fornøyd. Hadde ikke spesielt lyst til å innrømme hva jeg holdt på med akkurat da, og hvorfor jeg hørtes litt halvkvalt og ikke udelt entusiastisk ut… Det  hele ble ikke enklere ved at Valley Sentry  nysgjerrig kom ruslende for å se om det var noe han kunne hjelpe til med der jeg satt. Pussig det der, med hvordan hester reagerer på ting de ikke er vant til. Her om dagen prøvde jeg å få fotografert katten Mao på hans nivå, for å få med alle valker og dobbelthaker og det plirende, lure blikket. Jeg la meg på magen ned på golvet, frivillig denne gangen. Katten forsvant prompte rundt et hjørne, mens hoppene ble skrekkelig urolige. De likte tydeligvis ikke å se meg flatet ut i stallgangen, og prustet, humret bekymret eller virret rundt i boksene. Det var bare å oppgi «fotosessionen». Hadde de bare fått opp boksdørene, mistenker jeg at jeg hadde blitt tråkket ned av velmenende, overivrige hjelpere….

28. januar: Jeg er sjelden på travkjøring. For å være riktig ærlig, nesten aldri. Bortsett fra rikstotoløpene (som jeg ser hvis jeg finner ut av sendetidene) blir det faktisk lite travløp selv på TV. Hvis jeg klarer å holde meg våken til onsdagstravet begynner, kan du være sikker på at jeg i alle fall sover søtt før første løp er i mål… Og skal jeg først ta opp løpene på video, kan jeg ikke motstå de hemningsløse og utskjelte ablegøyene på TV-4. Så lite seriøs er jeg. Jeg elsker de uttrykksfulle og praktfulle klippene av detaljer som prustende nesebor, kraften i de sandsprutende høvene, gleden, sinnet eller beklagelsen i ansiktene på tilskuerne og de aktive… Jeg fryder meg over de fjollete uttalelsene fra «voksne som burde visst bedre enn å synke ned til et slikt nivå», selve løpene blir mindre viktige. Ikke misforstå, jeg følger nøye med og leser travresultatene både fra Norge, Sverige og noen ganger andre steder, grundig hver eneste uke. Men jeg har liten glede av selve løpene hvis jeg ikke kan forbinde hestene med noe – en venn som eier, vårt eget oppdrett selvsagt, men også hester som har vært innom stutteriet, mødrene eller oftest fedrene til de startende. Gambling har aldri vært noe for meg, selv om jeg pliktoppfyllende leverer en rikstotobong hver lørdag, i likhet med alle andre som driver i bransjen… ? Måten jeg spiller på er en sak for seg, og er nok en garanti for at jeg aldri blir millionær. Skjønt hvis en av mine bonger mirakuløst nok skulle gå inn, blir jeg vel nettopp det. Vanligvis går jeg ut fra en fast rekke (i går fikk jeg faktisk inn en av dypvannsfiskene på den måten). Hvis jeg har eget oppdrett som har den minste sjanse til å vinne (les; kommer til start!), har jeg klare bankere. I går galopperte to av dem (Gemma og Imperatrix) og den tredje ble bakket sist fra start og klarte ikke innhente teten på Drammens korte oppløp, selv etter et tappert forsøk (Justagame). Videre slenger jeg på med hester som har vokst opp her ( i går var det Archie, brg), avkom etter spesielle hingster (Hovind toer og Høgda Vinn firer) og hvis det står i mellom flere velger jeg alltid en hest som jeg har noe «med» (Agreement, siden moren hans ble bedekket her i fjor. Bingo!). Lyntotoen fikser resten. I går ble det hele to rette, som jeg vet om da. Selv om jeg alltid lar kommisjonæren sjekke bongen før jeg kaster den, bryr jeg meg sjelden om å sjekke bongen selv. Likevel er jeg livredd for at Norsk Rikstoto skal offentliggjøre  navnet mitt når jeg vinner den helt store gevinsten, så jeg leverer alltid uregistrerte bonger. Jeg har også en detaljert plan over hvordan jeg skal beskytte vinnerbongen fra eventuelle naturkatastrofer over helgen…. Er det håp, eller? I dag blir det imidlertid en hel time trav fra Frankrike og Prix d’Amerique, og nåde den som er så uheldig å stikke innom da!

26. januar: Det spørs om jeg har laget ris til egen bak. Da jeg først fikk litt dreis på denne hjemmesiden, brukte jeg forskrekkelig mye tid hver eneste dag på å lage nye sider eller på å forbedre de gamle. Målet var å lage en side som fristet til flere besøk, ofte, ja gjerne hver dag. Og det er faktisk en del som allerede har lagt seg til den vanen. Jeg har en teller som registrerer antallet «forskjellige» datamaskiner som er innom web-området daglig, der kan jeg også se hvor de helst ferdes etter en topp-tjue liste. Ikke overraskende er det alle bildesidene, avlshingstene (mest de som står på stallen) og unghestene som er mest populære. I går var det ny rekord – med 73 besøk. Problemet ettersom sesongen nærmer seg, vil bli tiden. Når jeg ikke gjør praktiske ting og tang (mye kontorarbeide, vanlig stallarbeide eller til og med husarbeide en sjelden gang) snakker jeg i telefonen med allerede etablerte eller forhåpentligvis framtidige kunder. Og etter klokka ni om kvelden er jeg halvt bevisstløs og fullstendig ubrukelig til noe som helst…. Og DA kan det nok hende jeg får flere e-poster som forrige dagen, med kjeft fordi det har gått flere dager uten nyheter!!!! Har det ikke hendt noe her, så har det ikke hendt noe… Ikke mange som er interesserte i om jeg har vært i butikken etter «fire melk og dagbla’ for i går», vel…?

24.januar: All den deilige snøen er tilbake! Åringene var allerede oppe og ute og basende rundt, så jeg fikk ikke sagt god morgen til dem. Ved frokosttider om to timer, er de imidlertid på plassene sine, utålmodig ventende og fullstendig uforstående til at serveringen kan ta sånn tid. Vi må sette på  grimer og binde opp alle krapylene etter rang før vi fôrer. Er det noen som sniker i køen blir det slått hardt ned på av de andre. Gjelder det mat gis det ikke ved dørene, selv om det er en særdeles harmonisk gjeng ellers. Fôringen i stallen følger også strenge rutiner og krever stor oppmerksomhet fra min side. Når lyset er slått på og hoppene og jeg har utvekslet  verbale morgenhilsener, må jeg kartlegge kattenes plasseringer. Er matskåla tom, sitter vanligvis tre misfornøyde vesener rundt med Veslepus nøye observerende fra balkongen. I dag var det bare Odd Ragnar som satt i veien. Propre og pertentlige «Oodd» har blitt morgengretten på sine gamle dager. (Han blir 16 år om noen måneder.) Går jeg for nær der han sitter og surmuler, tar han ikke fem øre for å dælje til meg på leggen. Jeg prøvde å innynde meg og fikk allernådigst klø ham litt, men da jeg reiste meg for å gå videre, så PANG! Etter å ha forsert dette første hinderet, sjekket jeg om Veslepus satt klar oppå skilleveggen til fôrboksen. Så fort jeg åpnet døra kom hun stupende ned på skulderen min som en ørn på jakt etter bytte. Da er det absolutt en fordel å være forberedt… Selv om påstigningsstedet kan variere, insisterer hun nemlig alltid på å være med på runden, hengende på min venstre skulder som en riktig heksekatt. Hodet har hun rettet bakover der hun hånlig følger med sine artsfrender på golvet, og baken er trygt plassert på min venstre.. brystlomme.  Det murrer koselig i øret mitt mens hun uanstrengt og i fullkommen balanse følger alle mine bevegelser. Tidligere pleide hun å ligge som en ekstra(?) bilring innenfor kjeledressen og bare titte ut nå og da, men etter at glidelåsen en dag gled ned og hun lynraskt kom seg i sikkerhet ved å klatre oppover mitt sårbare frontparti, ble det slutt på det, selv etter at riftene etter katteklørne hadde grodd….

21. januar: Tre uker har gått siden nyttår allerede, og det er nok en søndagsmorgen. I dag snør det lett og det er fem behagelige minusgrader ute. Pussig det der, hvordan man venner seg til kuldegradene. Etter flere dager med femten minus føles de skarve fem som rene mildværet. Åringene stortrives og er ivrige opptatt med barking av trær. Vi legger stadig inn nye ospetrær så de har noe å herje med. Barken blir nøye avgnagd og spist, det er populært med litt godterier innimellom. Hver dag blir trærne, som forøvrig er ganske store, med forente krefter slept tvers over den store luftegården. Og hver kveld drar vi dem opp igjen. Åringene venner seg til å ha greinene daskende rundt lårene, de lærer seg å løfte beina og å passe på hvor de setter dem ned igjen. Og ikke minst, de får utløp for kløen i tennene og den ubendige lysten til å bite på ting. Som alle andre unger må også de firbeinte holdes opptatte så de ikke gjør for mye ugagn…..

17. januar: Det er så vakkert ute, som et julekort. Den siste uken har det vært fullstendig blikkstille, så alle trær og gjerder er dekket av et fnugglett lag med snøblonder. Satte et bilde på forsiden, så flere kunne få se. Etter frokost, og før vi slipper dem ut, skal vi røske hoppehaler…. Og i morgen er det åringenes tur. Det er imidlertid ikke for skjønnhetens skyld, men for sikkerhetens. Føllene født år 2000 (og mødrene deres) er den første årgangen som skal DNA-testes, ikke noe mer søl med blodprøver, heldigvis. Det eneste som behøves er noen hårstrå med hårsekker, og vips… Heretter vil alle firbeinte bøllefrø som går amok i byen en lørdagskveld, kunne avsløres på håravfallet! Det blir satt inn en mikrochip med identifikasjonsnummer i nakken, mye mindre skjemmende enn for eksempel den svenske metoden med frysemerking. Ulempen er at man må ha en leser for å sjekke identiteten til hesten, og den koster selvsagt noen lapper. Det spørs om for eksempel trenerne bryr seg med å skaffe en slik?

14. januar: Nok en søndagsmorgen, i dag er det ganske kaldt. 11 minus og frostrøyken ligger langs bakken og skjuler nabogårdene.  Jeg er alene i isødet… Kulden kryper fra de allerede frosne føttene og oppover lårene, fingrene er numne og ørene, nesen og kinnene er røde og følelsesløse… Helt paralysert ser jeg isbjørnen som kommer nådeløst luskende over isen… Huffameg, nå har jeg mareritt i våken tilstand også. Jeg leste en bok for noen år siden, som omhandlet en by i Alaska der isbjørnene var en del av det daglige bybildet. Den boka var skremmende og jeg glemmer den dessverre ikke. Nå og da har jeg ekle isbjørn-drømmer, og så jeg da, som er vokst opp i en by med isbjørnen som byvåpen….Det er ikke uten grunn jeg aldri ser en skrekkfilm.

Jeg sitter her og venter på «Helge-brigaden», Siv-Helga, Ida og Marius har tatt over stallen i helgene de siste par månedene. Har aldri hatt så mye fri, jeg. Siden mesteparten av snøen forsvant i forrige uke, har vi strødd opp de nærmeste luftegårdene sånn at vi kan slippe ut hestene. Hingstene har pigger og hoofgrip, så der har det aldri vært noen problemer. De gravide damene derimot, har ikke sko og måtte finne seg i fire hele dager på stallen i det verste regnværet. Nå slipper vi dem ut i puljer på tre og fire, og selv om det bare blir 2-3 timer på hver pulje foreløpig er det en stor forbedring fra innelivet. Er livredd for «bambi-dans» på isen, med de tykke, tunge magene og de tynne beina er det ikke lett å holde balansen… Åringene greier seg fint. Det er godt strødd på de glatte partiene hos dem, problemet er bare at underlaget er for hardt og ubehagelig for den helt store farten. Løsningen gir seg selv, fartsetappene tas inne i utegangsstallen, det går  ut og inn i et morderisk tempo… da er det bare å holde seg langt unna, i verste fall klistre seg opp langs veggen og håpe på det beste.

11.januar: Noen superbilder ble det ikke, dessverre. Brukte opp den første filmen for å prøve ut hva mitt nye polaroidkamera er godt for, og ble grundig skuffet. Ute blant åringene var det ingen vits i å bruke det, så jeg måtte hente «Nikke», for å gjøre jobben ordentlig. De bildene kommer ikke før om en uke eller så. Mer eller mindre stillbilder inne i stallen gikk ikke så aller verst. Julia på balkongen ble faktisk ganske bra, og kan sees i albumet, nederst sammen med plageånden Mim (det stemmer, har både en katt og en åring med samme navn, katten er imidlertid den som kler navnet best). Julia skulle være gutt da hun kom hit som liten kattunge sammen med sin bror (søster?) og fikk navnet «Jimmer’n». Etter en fin sommer med masse lek og kattungebøll, forvant broren/søsteren en natt, sannsynligvis tatt av reven, og Jimmer’n som vi etter hvert skjønte var ei jente, hadde forandret seg til en skjelvende nervebunt over natten. Det tok et helt år før hun våget seg ut av stallen igjen, og fortsatt bare på bitte små, korte turer midt på dagen. Ettersom hennes plageånder, trinne Mim, som går i en tilsynelatende men misvisende høygravid tilstand hele tiden (hun er bare fet…) og hennes bølle av en bror, «Mao Tung», av naturlige og fysiske årsaker helst holder seg i nærheten av golvet – er Jimmer’n/Julia/Veslepus sjelden der nede. Hun har fått en balkong og utsiktsplass strategisk plassert oppunder taket, der kan hun sove usjenert og hun har oversikt over når det er trygt å besøke matfatet.

10. januar:  Nå skal det bli andre boller! Så langt har jeg bare brukt «gamle bilder» på disse sidene. Må dessuten også tilstå at jeg ikke er noen ivrig fotograf, sånn til hverdags. Tar stort sett bare bilder før vi skal ha annonsekampanjer, og det blir 1-2 ganger i året. Da går det til gjengjeld med 8-10 filmer eller så. Har en stund tenkt på å kjøpe et digitalt kamera, men fy for noen priser!! Skal man ha noe som er verdt å ha, må man minst opp i 11-12.000, har jeg funnet ut. Selv de billigste, som ikke gir bilder som er gode nok til å tilfredsstille en pirk som meg, er altfor dyre for et «stallkamera». Jeg har mitt høyt skattede, gamle Nikon MD-12 når jeg har tenkt å bruke en hel film. Derfor har jeg gått den andre veien, tilbake til steinalderen. I går kjøpte jeg et polaroidkamera til den nette sum av 345.- inklusive en film. Ulempen er selvsagt prisen på nye filmer. 175 kroner for 10 bilder, men da kan jeg til gjengjeld ta et bilde nå og et annet bilde siden. Må også la være å sløse med filmen som jeg bruker å gjøre. Når jeg skal ta annonsebilder av folungene , kan det godt gå med en hel film uten at et eneste av bildene blir bra nok…. I dag skal jeg prøve meg fram litt, hadde tenkt å presentere enkeltindividene i den ungdomsbanden som går i utegangsstallen. Etter hvert som de nye folungene kommer, skal jeg sette inn bilder fortløpende. Jeg skal ta bilder av Julia på balkongen, av den ondskapsfulle «Pusurkloningen» Mao som lurer på de andre kattene som de igjen lurer på musene, og av den hodeløse katten…. Nysgjerrig? Bare følg med, fortsettelse følger….

Vi har for øvrig fått inn en ny hest på stallen. I romjula kom det tre hester fra Sverige, to av dem var fjorårsføll som har reist tilbake igjen etter registreringen her i Norge. Den gjenværende er avlshoppen Jackie Adel, som etterhvert vil bli presentert med sin egen side. Hun har en interessant stamme, som datter av Supergill og Airhead e Speedy Scot- Sweet Tooth e Nevele Pride – Sugar Bowl e Florican – Pillow Talk, også mor til Super Bowl. De som følger ekstra nøye med, ser at hun er helsøster til Inka Adel. Hun har en stor og flott åringshingst etter Arnaqueur, men er ikke drektig nå.

7.januar: Det regner, det regner…. Jeg er bare lykkelig over at jeg klarte å komme helskinnet fram og tilbake over gårdsplassen for å fôre. Med et islag under og et veldig vått vannlag oppå, hjalp det ikke stort å bore ned tærne inni støvlene. Jeg måtte ta en lang omvei langs kantene, for ikke å ramle rett på stumpen. Apropos stumpen, det er en betegnelse som fortsatt får meg til å smile. En fin sommerdag i fjor sto en gruppe godt voksne menn opptatt med en seriøs manne-diskusjon, mens kona til den ene trippet stadig mer utålmodig rundt borte ved hestehengeren, mer enn klar til å reise hjem. Til slutt brast det, og en klar, høy stemme ropte forlangende i retning ektemannen; STUUMMMMPEEEEEEN ! Fulgt av brede glis fra de andre karene, tuslet han føyelig bort og satte seg inn i bilen. Det er vel ikke få av oss som har tilsvarende navn på våre mer-eller-mindre bedre halvdeler, men jeg tror ikke det er mange mandige menn som ville satt svært pris på denne tiltaleformen utenfor heimen og i svært privat regi. Til «Stumpen’s» fordel må det imidlertid sies at han ikke trakk på en mine, men var like blid. Jeg behøver vel nesten ikke å tilføye at han heretter internt på stutteriet bare omtales ved sitt  nye fornavn………

Hvordan det går med nyttårsforsettene? Én kilo lettere, pluss syv besøkende opp i snitt, og jeg røyker fortsatt ikke….

4.januar: Den nye istiden nærmer seg. All den deilige snøen er i fare. Etter nesten tre måneder med sammenhengende regn som egentlig skulle ha falt ned på vestlandet, var det bare deilig med med snø man kunne lage engler i. Selv om snøfall betyr at stutteriets  muskelmann(!), Sven, blir borte fra jobben for å drive med snørydding på Kolbotn, er det tusen ganger verdt det ekstra slitet (ikke sikkert Lars er enig i det forresten, det er han som får jobben).  Når det regner på snøen får jeg ikke sove om natten, med mindre folungene (unnskyld; åringene!) er stengt inne. Og det er ikke spesielt populært i de kretser! Tanken på å komme ut om morgenen for å finne en haug med folunger (Åringer!) liggende i bunnen av luftegården, er imidlertid ikke spesielt lystelig…. Å ha dem innestengt i lengre tid, er for øvrig heller ikke svært morsomt. Så lenge de ligger rett ut og snorker eller står langs veggene og spiser, er det rikelig med plass til overs. Men når 23 kvarttonnere ++ spretter og raser rundt på en gang, da er det trangt da…. Gleden var derfor stor, både hos dem og meg, da vi så at de trygt kunne slippes ut igjen nå i morges. Angående benevnelsen, de er liksom ikke åringer før den første nye folungen kommer, og det er ennå en god stund til. Windrose FC  venter  den første…. Folunger er det beste jeg vet.

1.januar: Nytt år, nye muligheter. I likhet med mange andre har også jeg planer om å forbedre meg i det nye året – akkurat som i alle tidligere år… Minus seks kilo før sesongen, samt øke gjennomsnittlig besøk på disse websidene til 50 per dag i løpet av året (siste 11 dager av 2000 var gjennomsnittet 20, men julaften og nyttårsaften trakk grusomt ned…). Jeg lover dessuten herved høytidelig at jeg ikke skal begynne å røyke i 2001 – det burde gå greit, siden jeg aldri fikk noen dreis på uvanen den gangen jeg virkelig prøvde. Nådestøtet for min karriere som røyker kom faktisk en nyttårsaften, det året jeg var 14 år. Henriette (Henry blant venner) og jeg var alene hjemme, og hadde store planer om en tur på by’n (Trondheim) utover kvelden. Etter en del intense magadrag gikk vi imidlertid rett i golvet, grønne i fjeset begge to, og det ble senga i stedet. Henry overvant (?) tilbakeslaget og etablerte seg etterhvert som sofistikert røyker, mens jeg, som ikke er noe særlig begeistret for fysisk ubehag, ikke strakk det lengre enn til å vifte litt med en tent sigarett i selskapelig samvær. Heldigvis, kan jeg vel si i dag. Lars (som er en innbitt eksrøyker og dermed av den verste sorten, sies det) og jeg har en mindre, og stort sett vennskapelig mobbekampanje gående mot Lene (stallens veterinær) og Beate,  som begge røyker. En stund gikk Lars bevæpnet med en vannpistol, og når Lene dristet seg til å tenne opp en røyk mens vi jobbet i seminhallen, ble sigaretten (og Lene) ubønnhørlig utsatt for en drabelig dusj….Til jul hadde de to håpefullt kjøpt  et skilt til oss med «Røgning tillatt» som Lars og jeg har lagt store planer for…..

Stallen er plutselig full av åringer! Digre beist som ikke minner mye om de nusselige små skapningene som hoppet rundt for 6-9 måneder siden. Vi veide den yngste i går, født i juli og dermed ikke fullt 6 måneder gammel. Hun er middels stor, og hun veide nøyaktig det hun skulle, selv om de fleste blir svært overrasket over hvor mye det er… Vekta stoppet på 236 kilo, snittet for et seks måneder gammelt hingsteføll er ca 250 kilo, så det passet bra. Gjennomsnittlig vektøkning deretter ligger på ca 700 g per dag, så de eldste åringene våre veier nå bortimot 350 kilo… absolutt en håndfull. I disse dager har vi begynt å bytte grimer på dem også, fra «pony» til «cob», så vi ser jo at de vokser. Ellers så er unghestene vilt begeistret for snøen som kom i romjula. De voksne er tilsynelatende bare en anelse mindre frydefulle i sin herjing i snøfonnene på jordet, men ikke mye. Alle er som unghester igjen, til tross for enkelte stive ledd og mange digre mager. De ennå ufødte folungene må lure fælt på hva som går av de vanligvis så behagelige vuggene de ligger i, maken til risting….