28.juli: Er det ikke det ene, så er det det andre….

Tenkte i grunnen at det skulle bli litt fredelig noen dager, etter at vi ble ferdige med bedekningene for i år. Har slitt med Emma hele sesongen, hun er i fin form, men har stort sett bare hatt dårlige brunster. Etter tidligere føll å dømme, er det mulig at hun ikke har så veldig lett for å ta seg, er bare bedekket med hingstene på stutteriet der hun har stått. Nå er vel det det vanligste når man har så stort utvalg som Menhammar har, så hun har kanskje bare aldri blitt forsøkt. Tenkte jeg skulle ha bestilt fersk på den forrige brunsten, men da var det svensk midtsommer, så det gikk jo ikke. Fikk det omsider til, et siste forsøk. Har også lagt inn en gang på Helle, de to er spørsmålstegnene så langt. Dusty ble bedekket tidlig. Handy, Elgin og Royal C er alle konstatert drektige på mer enn 30 dager, Misty og Machie var drektige på den første sjekken. Yena ble jo bedekket for to måneder siden, skal inn fra beitet i løpet av helgen for sjekk, det samme skal den nyeste hoppa. Skriver ikke navnet hennes ennå, skulle hun ha resorbert blir det nemlig ikke noe av handelen. Er hun drektig fortsatt, blir hun levert her etter undersøkelsen. Så vi har antagelig 8 drektige, og mulighet for 2 til. Det spørs om jeg i så tilfelle kommer til å angre….

Forrige dagen gikk jeg ut på beitet til hopper og føll litt før klokka 6, for morgensjekk av drikkekaret og de firbeinte. De fleste av folungene lå rett ut og sov, rett ut lå også Handy. Hun løftet så vidt på hodet da jeg passerte, så jeg stusset og fikk henne til å reise seg. Hun snudde bare på seg før hun la seg igjen, men beveget seg nok til at jeg fikk sett at hun verken var forfangen, hadde jurbetennelse eller var skadet noe sted. Hun lå rett ut, hadde ingen tydelige kolikksymptomer, så jeg lot henne være en stund, mens jeg tok for meg stallen. Tittet over mot beitet med mellomrom, hoppa lå like rolig. Halvannen time senere hadde jeg allerede forberedt meg på hvordan jeg skulle takle en morløs folunge, hvem han skulle få gå sammen med, hvordan jeg skulle ordne boksene, og at jeg måtte kjøpe noe hoppemelkerstatning senere på dagen. Fullt forberedt på det verste. Tok jeg med meg termometeret ut på beitet og sjekket; 36,2. Eneste regn til smerte var det at hun lå og blottet tennene.  Hun reiste seg brått, folungen fikk sugd seg mett mens hun sto helt urørlig, før hun la seg igjen. Rett ut. Pustet tungt. Ringte etter hjelp og fikk henne flyttet over i en skyggefull luftegård. Sjekket tarmlyder (var lyder på begge sider, ikke spesielt unormalt), pulsen var muligens litt høy, slimhinnene litt blekere enn jeg likte. Konfererte med veterinær før jeg ga henne en dose metakam for å se om hun forandret adferd. Ikke vet jeg, men før det rakk å virke, tuslet hun litt rundt og holdt seg på beina. Fylte et kar med rent vann og la inn litt fôr til guttungen, noe også hoppa nappet litt i. I løpet av dagen virket hun fortsatt litt tufs, men ruslet rundt og spiste stadig mer. Mot kvelden var hun sitt gamle høylydte og pratsomme jeg, hun kastet seg over kraftfôret da jeg tok henne inn på stallen og så helt fin ut. Temp på 37,8. Har fulgt med henne siden, og ikke sett noen tegn til hvadetnåvar.

Det har regnet kraftig de siste dagene, så har passet på å ta inn hoppene om kveldene. Fikk pusset litt på høvene til de små, og sørget for at de fikk sove tørt i noen timer. Minstemann var pjusk i morges, så til Machies høylydte misnøye, fikk de to være inne i dag. Litt magetrøbbel bare. Utpå dagen hadde han tømt morens jur igjen og nå i kveld var han ivrig både i høyet og krybba. En av de største folungene hadde et tykt bein, oppdaget jeg plutselig. Viste seg at han hadde et lite sår under kneet som hadde blitt litt betent. Fikk vasket det (sto som et lys) og gitt litt Norodine, før han og moren ble sluppet ut. Skal ta ham inn i kveld også, og stelle såret, det er ganske overfladisk. Får vurdere om jeg skal bandasjere det eller la det være.

15.juli: Hva er godt og hva er dårlig vær?

Noen koser seg når sola skinner og gradestokken viser tett opp mot 30 grader…ikke jeg. Ikke hestene heller.

Åringshingstene tilbringer mesteparten av dagene inne i liggehallen og går ut på beitet utpå kvelden. Åringshoppene har faktisk litt skygge ute, men vurderer om jeg skal la dem være inne om dagen og ute på nettene. De fire hoppene med de eldste føllene får skygge på beitet sitt ganske tidlig på ettermiddagen, så det fungerer….og jeg følger med på de andre. Ser de ut som om de plages av insekter og klegg, får jeg heller ta dem inn. Akkurat nå står de og vifter hverandre, og det er også en liten bris som hjelper på. I går var det skrekkelig lummert, med tordenvær og kraftig regn et par timer midt på dagen. Det kom 24 mm, noe som er flott for beitene. Tenker stadig på hvor heldig vi er som har det klimaet vi har. Ekstrem tørke enkelte steder med temperaturer 20 grader eller mer høyere enn det jeg føler skikkelig ubehagelig, der vegetasjonen tar fyr på et øyeblikk og ikke lar seg slukkes…eller styrtregn med oversvømmelser som i mellom-Europa i går. Skal derfor ikke sutre over det «dårlige været» vi har nå…..

I morges fôret jeg klokka 6, de to avlshoppene som var inne, de tre åringshoppene samt åringshingstene. De sistnevnte holder utkikk og kommer inn fra beitet straks de ser meg krysse gårdsplassen. Kattene får også påfyll i skålene sine, det er veldig varierende hvem som gidder dukke opp til frokost nå om sommeren. Jeg ser de fleste i løpet av dagen, men etter at graset ble slått, var jeg bekymret for om noen av dem skulle ha blitt en del av fôrballene. To dager etter at ballene var inne på plass, hadde jeg fortsatt ikke sett snurten av Elvis. På en uke! Men, jeg kjenner mine pappenheimere, eller katter… første regnskuren vi fikk, hvem var på plass? Selvsamme Elvis. Han liker seg definitivt ikke ute når det regner.

Klokka 8.50 var hestene sluppet ut, stallen måkt, alle drikkekarene sjekket og etterfylt der det trengtes, jeg hadde plukket de bringebærene som var modne, luket litt i et av grønnsakbedene, dusjet, satt en brøddeig og laget en mugge med iste. Og nå holder jeg meg inne til det blir kveld. Med mindre jeg føler jeg må ta inn noen av hoppene….

I går fikk vi verket hoppene og åringene. Stort sett. Var tydelig at gutta ikke hadde fått løftet på beina på en stund, flere av dem vred og vendte på seg, men det det gikk jo stort sett bra. Var en av dem som plutselig hadde fått store problemer med å balansere på bare frambein og et bakbein, så han får vi jobbe litt ekstra med. En av hoppene er merkelig dum med bakbeina. Hun er jo ikke redd for å bli tatt på eller noe, og foran går det greit med å låse beina også, men bak er hun ikke grei. Tror vi får dope henne neste gang, og trene mye i mellomtiden.

Har for øvrig også slitt med å få hoppene drektig i år, dårlige brunster eller ikke brunster i det hele tatt. Ser ut til at det hjelper på nå. I går var det i alle fall tre fosterblærer å se. To eller tre andre er drektige fra før (den ene er ikke sjekket, men har lovende nok ikke vist brunst, noe hun vanligvis er veldig tydelig med), to skal sjekkes over helgen, en er fortsatt tom og en er ikke bedekket. Har brukt en blanding av unge, lovende og etablerte hingster som jeg vet avler, synes det er gøy med de nye!

12.juli: Fôr, mer drama og svaler overalt!

Vi var heldige med været også i år, og fikk berget førsteslåtten akkurat som vi hadde tenkt. Rakk også å få kjørt alt i trygghet bak høye gjerder i det vi kaller hjortegården, før det begynte å regne. Navnet er kanskje litt misvisende, eller kanskje ikke? Vi har ulvegjerdet for å holde ulvene ute fra utegangen, vi har hjortegård for å holde hjorten ute. Rådyr og elg gjør liten skade, men de fordømte (ja!) hjortene ødelegger ballene bare på faenskap! Og det blir stadig flere av dem. Rådyrene holder for det meste til på jordene mot nord, hjorten i sør. Ser ikke så mye elg om dagen, tror de unngår hjorten så godt de kan.

Når det gjelder Helle, alt gikk bra dagene etter at vi hadde fått dyttet innmaten hennes tilbake på plass. En snau uke etter hadde vi noe som har vist seg å være mindre alvorlig enn først antatt. Helle er ganske høyt gira, så når noen plutselig og uten forvarsel skramlet med noe rett utenfor det åpne boksvinduet hennes, skvatt hun til og trampet dermed uheldigvis på kneet til sin lille datter. Det blåste opp ganske mye, og hun var ikke helt fornøyd med å gå på beinet med en gang. I løpet av noen dager ble det stadig bedre, og nå kan man nesten ikke se noen hevelse. Hun spratt like mye opp og ned, så hun fikk være ute på beitet på dagtid hele tiden, bare sammen med sin mor. Da kunne hun bestemme selv hvor mye hun ville bevege seg, og det var mye! Den siste uka har Helle og Machie og de to minste gått sammen, mens Misty og guttungen har blitt sluppet inn til de tre med de store gutta. Sjokk for guttungen da han ble utfordret av de tre, som har blitt en riktig pøbelgjeng…. Da var mamma god å ha. Sjokk for meg da jeg kom ut i går kveld og fant at han hadde et frambein som var helt rødt av blod fra like over kneet og ned, for ikke å snakke om at det andre beinet og hodet var innklint i det samme blodet…. Etter å ha tatt ham inn og vasket av ham, så det likevel slett ikke ille ut. Bare et lite og overfladisk kutt som hadde sluttet å blø, men som virkelig hadde gjort mye ut av seg. Regner med at han hadde vært litt for uoppmerksom på en av de andre hoppene, og så har han bestemt blitt satt på plass. Ingen av de som går på det beitet er slemme mot folunger, så regner med at det var et uhell. I dag kan det knapt ses, ingen hevelse heller, og absolutt ingen halthet.

Når det gjelder Helle, så måtte vi ha hjelp da gitterporten bak skulle fjernes. Måtte nemlig ha både litt dop og smertestillende. Ole Jørgen både flirte og ristet på hodet da han så praktverket…typisk kudoktor, tror jeg han sa. – En smule overdrevet med 8 stenger, etter hans mening, hadde holdt med halvparten! Nå, han var ikke der da vi slet med å få stappet inn alt sammen og ikke minst få det til å bli der…. Helle sto rolig mens han fjernet stengene og mens han vasket henne etterpå. Mistenker at hun hadde holdt pusten, for straks etter rullet øynene rundt i hodet på henne, og hun gikk ned for telling! Jeg sto bak og så at hun begynte å vakle, så fikk slengt opp sidestaget på tvangsboksen før hun var nede. Lars, som sto foran, hektet i samme øyeblikk av panikkroken (fine greier) i grima hennes. Deretter tok vi vekk hele sidestaget, og Lars og OJ dro henne rundt så hun lå med hodet ut på gummimatta ved siden av. Fullstendig borte, rett og slett svimt av. Vi lot henne bare ligge i fred, det tok vel 5-10 minutter før hun våknet igjen? Reiste seg opp, og vi fortsatte. Inn i spiltet igjen for undersøkelse. OJ var overrasket og veldig fornøyd med tilstanden i livmora. Ingen væskedannelse, godt sammentrukket, og da han skylte, var det ingen tegn til misfarging eller infeksjon. Den livmora ble jo spylt skikkelig mens den hang ute, så det var kanskje ikke så rart? Han mente også at det ikke skulle være noe problem å bedekke henne igjen i år, så mulig vi forsøker. En gang.

Det har vært et svare styr med svaleunger som har forsøkt lære seg å fly. Den første dagen telte vi 12 unger nede på gulvet samtidig, på det tidspunktet ga jeg opp å forsøke løfte dem litt høyere opp. Det tok noen dager før kattene oppdaget at flyvingen hadde startet, så tror flesteparten av første pulje klarte seg. Nå etterpå er jeg ikke like sikker på hvor mange som endte opp i katteklørne. Har fortsatt med å sette opp gutta for en liten porsjon kraftfôr en gang daglig, og har vært veldig overrasket over hvordan de ignorerer fugleungene som flakser mellom beina på dem. Gutta har ellers lagt mye på seg og utviklet seg veldig fint den siste måneden. Ved siste opptelling i går fant jeg også 10 pene (men fortsatt ganske små) testikler fordelt på de fem…..

Hva ellers er nytt? Har jeg nevnt at jeg har kjøpt en ny hoppe?

25.juni: Fra dobbel glede til skrekk og gru!

Omsider skiftet jurknoppene til Helle farge, fra blankt til hvitaktig. Melka hadde fortsatt ikke blitt helt hvit og hun virket ganske uanfektet, men jeg fikk fornyet håp om nær forestående følling. Var litt halevifting utover kvelden, men ikke noe mer. Like før klokka 1 våknet jeg av føllalarmen, regner med at jeg hadde sovet bortimot en halvtime. Løp ut og folungen kom som skutt. Vet ikke helt hva det er i år, virker som om folungene har det ekstra travelt i det siste stadiet.  Akkurat som flere av de andre, kastet Helle seg på beina straks folungen var sånn noenlunde ute, så fort at mesteparten av fosterhinnene fortsatt ble liggende igjen på gulvet. Hater når det skjer, det betyr at det bare er en kort stump og ingen vekt til å hjelpe til med etterbyrden. Da var det å ty til det gamle badehåndkletrikset igjen, og det virket fint. Etterbyrden gikk ganske raskt, folungen var fort oppe og hadde peilingen rett på juret. Helle er sparsomt utrustet på det feltet, men det virker som om folungene får det de skal ha, selv om de må jobbe for det. Folungen var fin og velskapt, men ødela opplegget jeg hadde begynt å se for meg, med bare hingster i utegangen. Dette var nemlig en hoppe. Klager ikke, for all del, men det hadde altså vært veldig praktisk med bare hingster….

Fikk snaut to timers søvn på morgenkvisten. Helle var i fin form, og kastet seg over maten, straks hun hadde forsikret seg om at alt var bra med føllet. Hadde tenkt å ta med mor og barn ut en tur på kvelden, men før vi kom så langt bestemte Machie seg at nok fikk være nok. Jeg rakk å fôre kraftfôr, før vannet gikk og det femte hingsteføllet (!) kom skliende ut gjennom det som syntes som oseaner av vann. Machie opp nesten like fort som Helle, hoppene mine har tydeligvis ikke hørt at de skal bli liggende en stund til navlestrengen slutter pulsere og folungen har fått det ekstra blodet fra morkaka. Ikke for at det ser ut til at noen av dem savner det… Der Helle er beskjedent utstyrt, er Machie det motsatte. Hun har ganske stort jur også når hun ikke går med føll, og melker mer enn rikelig. Ga folungen en flaske før vi samlet inn de hestene som skulle inn for kvelden. Ga ham deretter en flaske til, før han ble stablet opp på beina og støttet de første minuttene. Da jeg gikk inn var klokka rundt 20.30 og folungen hadde vært på beina en halv time. Klokka 22 var han fortsatt oppe,  vandrende rundt og rundt i boksen. Mor fulgte på med mulen på føllrumpa. Herlighet… Gikk ut og stoppet mor, men folungen fortsatte vandringen. Melket derfor en flaske til og gikk inn igjen. Vandringen fortsatte…. Litt før halv tolv gikk jeg ut igjen og fikk stoppet hoppa. Hun må ha vært ganske svimmel på det tidspunktet. Fikk rygget henne opp i et hjørne så ikke folungen kom rundt, og skulle du ha sett, han skjønte poenget med en gang! Etter først litt iherdig fruktesløs sutting på kneskåla hennes, fant han omsider juret og gurglet ned en god porsjon. Da han omsider slapp puppen, blunket han med øynene, gjespet og fant det endelig for godt å ta seg en blund. Mamma Machie var veldig lettet. Hun hadde forsøkt å legge seg flere ganger tidligere, men spratt opp like fort siden folungen ikke ville falle til ro. På veien inn, la jeg merke til at også Helle hadde lagt seg, sånn for usedvanlighetens skyld. Hun er den eneste av hoppene mine som tilsynelatende ellers alltid sover stående. Nå lå hun fredelig og slappet av i brystleie, med folungen sovende like foran seg.

Alt var stille og rolig, hoppene hadde spist og drukket, folungene var spreke (enkelte i trening for maraton allerede!), reiste seg lett, sugde godt og begge hadde kvittet seg med en god porsjon tarmbek.

Sove litt…. Jeg begynte å bli ganske skjevøyd etter hvert. Endelig var vi ferdige med årets følling. Alt hadde gått bra og i stallen (og på beitet) gikk eller sov det seks fine, velskapte føll, fem hingster og en hoppe. Satte varslingen på to timer, la meg ned på sofaen foran monitoren med fokus på den sist ankomne, lukket øynene og slumret inn i velsignet søvn… da det smalt i en vegg. Og en gang til. Og enda en gang. Det var lett å gjenkjenne lyden av en hest som hadde rullet seg opp mot veggen. Slo på oversikten på monitoren, og ja, det var Helle. Ikke vant med å sove liggende, hadde hun klart å rulle seg litt for nærme veggen. Tenkte jeg. Ikke mye, men fant ut at jeg like gjerne kunne gå ut og hjelpe henne opp. Da jeg kom ut, ble jeg møtt av et skrekkelig syn…. En stor del av børen hadde sklidd ut mens hun lå. Det er ganske uvanlig med børframfall hos hest, og i de fleste tilfeller skjer dette i forbindelse med fødselen, og ikke et døgn senere. Vi har hatt det bare en gang tidligere og da foregikk det på samme måte. Hoppa føllet rundt fem om morgenen, og først sent på kvelden bestemte hun seg for å legge seg. Da skled også børen ut. Jeg oppdaget det på monitoren, og fikk reagert fort. Veterinæren klarte å ordne opp ganske raskt, spesielt siden børen lot seg dytte på plass uten att hoppa presset i mot. Jeg lærte mye den gangen, og det gjorde at jeg nå visste hva som måtte gjøres.

Jeg løp inn og hentet telefonen, og på veien ut igjen begynte jeg å kalle inn hjelp. Først Lars, som kom som et skudd, fortsatt med søvndrukne øyne. Deretter Lene som nok er pensjonist, men i tillegg til å ha vært stallens veterinær i en årrekke, også er en god venn som alltid stiller opp. Hun tok med seg Tore, som også har lang erfaring fra kupraksis, og som i tidligere år har vært uvurderlig når vi har behøvd hjelp med for eksempel feilleie hos føll. Siden både Lene og Tore begge er pensjonister, visste jeg at vi også behøvde en som er i praksis og som har kofferten full av eventuelt nødvendige medikamenter og utstyr, og fikk vekket vakthavende Camilla som heldigvis ikke bor så langt unna.

Mens jeg ventet på hjelp, var det tydelig hva som var det mest prekære. Hoppa rullet seg voldsomt fra side til side, og folungen spratt vettskremt veggimellom. Det var bare et tidsspørsmål før den ville bli alvorlig skadet. Jeg ventet til hoppa tok en liten pause, spurtet fram til hodet hennes, fikk tredd på grima med leietommen og la meg over henne, sånn at hun måtte ligge stille. Straks Lars dukket opp, fikk han overta jobben med holde hoppa, mens jeg fisket folungen ut av boksen og inn i boksen ved siden av. Puh. Der var den trygg i alle fall. Deretter hentet jeg to bøtter lunkent vann, bandasjerte halen til hoppa, dro et plastflak under børen, og skylte av den så godt jeg kunne. (Jeg pleier å spare en del av den plasten som ligger oppå pallene med kraftfôr, alltid noe man kan bruke dem til) Etter at forsterkningene dukket opp, forsøkte vi forgjeves å få hoppa på beina igjen. Skrik og klaps, vi forsøkte til og med å stable hodet hennes opp så vi skulle få henne i brystleie, men nei. Ikke snakk om. Lå som død. På det tidspunktet begynte jeg å frykte at hun hadde gått inn i sjokk. Vi forsøkte deretter å få dyttet inn børen der hun lå, men det var ingen sjanse på å få det til. Mens Lars satt i hodet på hoppa og de tre veterinærene jobbet bak, fysisk og muntlig, melket jeg Machie og fikk gitt Helles baby en flaske. Hun sovnet søtt etterpå. Når det gjaldt Helle, var det helt klart at den eneste muligheten vi hadde, var å få henne opp. Løsningen? Noe jeg aldri har vært med på før, men det virket. Grisejager. Vi fikk henne omsider vaklende opp på beina, men tre av oss måtte kjempe for å støtte henne opp for å forhindre henne i å sige overende igjen. Herlighet. Allerede da var det tydelig at hun hadde mistet en god del blod. Lars gikk en runde med henne i stallen for å se om hun ville våkne litt. Det hjalp bare sånn passelig, og resultatet ble at hele stallgangen ble stenket i blod… Etter en kort diskusjon, bestemte vi oss for å ta henne bort i seminhallen og forsøke å få henne inn i tvangsboksen. Det gikk bare sånn halvveis. Jeg holdt henne i hodet og forsøkte å holde henne våken, Lars hadde til å begynne ansvaret for sidestaget, som han etter hvert fikk surret fast. Etter en stund var hun helt inne. Hvis hun hadde lagt seg ned der, ville vi hatt virkelig store problemer, men hun holdt seg heldigvis oppe, støttet av veggen på den ene siden, under halsen og med sidestaget på den andre siden.

Så begynte den virkelig kampen. For en som ikke har vært med på det, er det vanskelig å forstå hvor kraftige pressveene kan være. Og jo mer børen ble dyttet inn, jo kraftigere presset hoppa i mot. Hun fikk epidural, uten at det tilsynelatende hadde noen virkning. Lars og Camilla dyttet og Tore veiledet dem. Jeg vet ikke hvor lenge vi holdt på, men det ble etter hvert klart at dette ikke gikk særlig bra og at avlivning var neste skritt. Jeg overlot hodeholdingen til Lene, og sa til de blodige kjempende at de fikk gjøre så godt de kunne. Og om de måtte gi opp, bare gjøre det som måtte gjøres. Selv gikk jeg inn i stallen og begynte å planlegge framtiden til folungen. Machie har mer enn nok melk til to, så jeg tok lite gjennomtenkt med meg folungen inn til henne. (Får skylde på at jeg var sabla trøtt og at ikke hodet fungerte helt som det skulle) Det ble ikke mottatt med jubel, kan man si…. Men jeg fikk holdt hoppa med hennes egen folunge foran henne, sånn at Helleungen fikk sugd seg mett. Så kom neste problem. Hvordan i hel…. Skulle jeg få med meg folungen levende ut av boksen igjen? Ingen sjanse. Tok derfor med meg Machie, slapp henne i boksen rett over gangen, før jeg geleidet det lille hoppeføllet over i hennes mors blodige boks. Slapp deretter en mildt sagt hysterisk Machie over til hennes egen, noe fortumlede folunge, der begge fort og heldigvis slo seg til ro igjen.

Flyttet deretter den framtidige morløse babyen (hadde avfunnet meg med det) over i naboboksen igjen, mens jeg fjernet all den blodige flisa og ryddet opp i alt det blodige utstyret som lå strødd rundt i stallgangen. Stallen så ut som et åsted for en motorsagmassakre…..

Lars ropte på meg. Jeg ble veldig overrasket da jeg så at hoppa var ute og gikk. De hadde klart å få festet stengselet bak i skjedeåpningen. Det består av to plastskinner, en på hver side, holdt på plass av 8 stålstenger som ble skrudd fast. Nå var utfordringen å få hoppa til å bevege seg sånn at hun sluttet å presse. Ganske uvillig, ble hun slept runde etter runde på gårdsplassen, først av Lars, deretter av meg, og av Lars igjen.  Tore hjalp til med å spyle vekk blodet på golvet i seminhallen, vet ikke hvor mye det var, men vi anslo rundt 10-15 liter til sammen. Og det gjør mye av seg. De to som hadde gjort den tyngste jobben, Camilla og Lars, var blodige fra topp til tå, og så ut som noe fra en skrekkfilm. Etter rundt en halv time med trasking, tok vi Helle med inn til folungen, sånn at hun skulle få drukket. Da hoppa begynte å presse igjen,  var det ut for å gå i ytterligere ti minutter. Klokka hadde da blitt halv fem, Camilla, Lene og Tore hadde reist hjem, og vi som var igjen var mer eller mindre utslitte. Vi satte Helle inn på boksen, hun tok lovende nok et par munnfuller med høy, og det virket som om krampene hadde gitt seg. Tok ingen sjanser på å sette inn folungen sammen med moren foreløpig. Siden babyen sov dypt i naboboksen og siden Helle ikke virket å ha overskudd til å tenke på barnepass akkurat da, var det den beste løsningen. Vi visste jo ikke hva som ville skje etterpå, det kunne fortsatt gå riktig galt og da var det best at ikke folungen havnet i skuddlinjen av flygende høver nok en gang.

Lars gikk inn for å sove den timen vi tenkte å vente, mens jeg luket ugress i blomsterbedene mine… (ja jeg vet, men var for trøtt til å få sove uansett). Etter tre kvarter så jeg på monitoren at Helle tydeligvis svarte på babyens gråt, så vi gikk ut igjen for å gjenforene dem. Før vi rakk ut i stallen, hadde Helle lagt seg ned på siden, og svimt av. Eller sovnet. Bestemte meg for å gi henne 20 minutter, ga hopper og katter et noe tidligere frokostmåltid enn de er vant til, før vi forsøkte å vekke Helle igjen. Det gikk bare sånn passe. Hun kom seg opp i brystleie, men ikke lenger. Hentet folungen, og da kjempet hun seg opp, som en god mor skal, og da lot vi mor og barn være sammen. Dette er nå snart tre døgn siden, og det virker å gå fint. Helle spiser med sin sedvanlige gode appetitt, har vært ute to ganger daglig morgen og kveld, og beveger seg fint, ja jogger av gårde, ruller seg og virker helt normal. Hvis man altså ikke ser på konstruksjonen hun har stiftet fast bak, og som skal sitte der en stund til. Vi var redde for at det skulle være noen ytterligere blødninger, men det ser ikke sånn ut. Hun må selvsagt stå på antibiotika en stund, og vi skal foreta livmorskyllinger et par ganger framover. Bedekning tenker vi ikke på i år. Er bare kjempeglad for at det ser ut til at vi får beholde henne, og så får vi heller forsøke igjen neste år.

Den andre hoppa som var gjennom en light versjon av dette, bedekte vi igjen samme år, på den tredje brunsten. Hun ble drektig og fikk føll året etter, det var forresten Down and Dirty….

Og hva lærte jeg av dette? At jeg antagelig heretter kommer til å gi oxytosin rutinemessig etter hver fødsel, i alle fall til de der jeg ikke tydelig ser at har etterveer. Og Helle, hvis hun skulle få flere føll, er det bombesikkert at kommer til å få det hver eneste gang!

Jeg har for øvrig aldri klart å slå meg til ro det første døgnet etter at en folunge har kommet til verden, sjekker og sjekker og sjekker. Det var vel det som reddet Helle denne gangen. Hadde jeg lagt meg til å sove og ikke vært så lettvekket ville vi vært en hoppe (og antagelig også et føll) fattigere i dag…. og hadde ikke Lars, Lene, Tore og ikke minst Camilla kommet til unnsetning, ville det aldri gått bra!

21.juni: Skjønner ikke hvorfor alle skal ha så god tid i år.

I går og i dag hadde/har Machie og Helle termin. Hadde et aldri så lite håp om at de skulle komme litt før, men neida, Machie går nok enda noen dager, Helle virker å ha vært på nippet i snart en uke. Melkevæsken har blitt klebrig, så hun har knopper, men den har fortsatt ikke skiftet farge. Hun gjorde det samme i fjor, først da knoppene ble hvite, kom føllet. Så det er bare å vente… Er litt spent på hvordan hun kommer til å oppføre seg denne gangen. Hun var ikke helt trygg etter føllingen i fjor, men vi har blitt mye bedre kjent siden da. Kommer likevel til å ha grime og tom på henne helt fram til folungen har fått mat og er oppe på beina. Sånn for sikkerhets skyld. Hun er ikke slem, men er redd for hodet sitt. Det tok noen måneder før hun var fortrolig med å bli tatt i spesielt ute, men nå går det fint selv om grima er av. Med mindre man er brå. Eller hun tror det er en tannlege i nærheten. Eller det står parkert en bil utenfor boksvinduene hennes. Eller hun ikke skjønner hvorfor jeg skal ha tak i henne enda en gang når hun allerede har vært ute. Eller… Hun er litt spesiell, med andre ord.

Machie er så trill rund, at jeg mistenker at også årets føll er i modell stor. Veldig stor. Machie er den minste av hoppene her, rundt 155, tror jeg? Men både 2-åringen (blir kalt Aeroflot, stor som et fly påstås det, håper hun flyr som et også…) og åringshingsten Junior, er svært store. Junior og Junipher , junibarna, er de to yngste åringene mine. De er også de desidert største av gutta, hoppa Junow er muligens like stor…..

Vi skal flytte åringene over på et nytt beite om et par dager, så da skal jeg forsøke å få tatt noen bilder av dem. Akkurat nå går de enten og gresser, eller de sover, eller de slåss. Har foreløpig ikke hatt kamera med zoomlinse i nærheten når det har vært noe action. Hvis jeg forsøker å gå nærmere og de oppdager meg, kommer de bare løpende bort til meg i stedet for å gjøre det de holdt på med. Regner med at et nytt beite vil være litt mer inspirerende. I løpet av noen uker, skal vi også forsøke å få tatt ordentlige bilder og filmer av hver enkelt.

I går kjøpte jeg for øvrig nesten en ny avlshoppe på travera-auksjonen. Hadde budet fram til det var 2 min igjen. Hadde lagt inn maksbud og sjekket først etter auksjonen var over, for ikke å la meg friste til å legge ytterligere et bud. Hoppa gikk til Italia i stedet. Føler meg litt snytt, men kanskje ikke så dumt likevel? Har i grunnen nok hopper.

12.juni: Da ble jeg lurt likevel…..

Misty tok en ny vri i år. Gikk nesten 14 dager over tiden (kan du skjønne vitsen med det?), satte skikkelig jur og fikk hvit melk. Kunne ha spart meg nesten tre uker med føllvakt, hvis jeg hadde visst at hun hadde tenkt å være så tydelig. For første gang. Selve fødselen gikk lynraskt. Jeg så innenfra sofaen at vannet gikk, og da jeg hadde satt en melkeflaske til tining, kledt på meg og gått over gårdsplassen, var utdrivningen i full gang. Hjalp til litt, passet også på å dra høyet under landingsplassen til folungen. Straks han var ute, la Misty seg opp i brystleie, tittet bakover og kom seg på beina. Jeg kastet meg over navlestumpen der blodspruten sto, klemte og dro til det stoppet å blø. Makan. Misty er så glad i folunger, at hun ikke kunne vente med å møte ham, mule mot mule. Humret og slikket, hun har drevet og tittet på magen sin og humret til den også de siste ukene. Jeg skrev ham, for dette ble også en hingst, den fjerde av fire mulige så langt. Større enn den i fjor, rettstilt og fin. Råmelka til Misty har hatt en tendens til å ikke gi beskyttelse nok, så de siste årene har jeg rutinemessig gitt folungene hennes et par måltider med råmelk fra en av hoppene som aldri har hatt det problemet. Slet litt med etterbyrden også i år. Gikk inn etter en drøy time for å vente, men siden det ikke hadde hendt noe etter to timer, ga jeg henne litt oxytosin og bandt et vått badehåndkle fast i den fra før oppknytte etterbyrden. Tanken er jo at den ekstra vekten skal øve et jevnt press på den sånn at den løsner lettere. Det pleier å gå bra, men da hjelper det om hoppa holder seg på beina så tyngdekraften får gjort sitt. Etter at folungen hadde vært oppe og sugd på egen hånd, og Mistys morsfølelse var blitt litt mettet for en stund, la hun seg nemlig ned for å sove selv. Hun styrte litt med hvordan hun skulle få lagt seg og fortsatt ha kontakt med folungen, men fikk det til etter hvert. Da folungen våknet igjen og ville ha mat, kom hun seg på beina igjen, og da lå etterbyrden og håndkleet igjen på gulvet. En grundig vask senere, lot jeg mor og barn være i fred resten av natten. Fulgte bare med dem på monitoren inne.

Tok mor og barn med ut for en liten første tur samme kveld. Misty lar jo ikke folungen få sjansen til å følge etter, hun sirklet rundt ham som om han var en einebærbusk…så går vi rundt osv… Morgenen etter ble det bare en gåtur, så jeg begynte å lure litt på om det var noe galt med folungen. Litt slakk? Tempen? Før jeg kom så langt, begynte han imidlertid å herje rundt i boksen. Hoppet og spratt, løp runder rundt mor som tar det helt rolig så lenge de er inne. Ute er hun hysterisk redd for at han skal komme borti strømtråden, så hun tar fart og vender ham bort hvis han nærmer seg. I dag var første gang vi faktisk hadde på strømmen i luftegården. Folungen gjorde gjentatte forgjeves forsøk på å komme bort og få sjekket tråden, men nei. Mor lar ham ikke få lov. «Babyer skal ikke leke med fyrstikker heller»…. Fram til han omsider får testet den tråden, må vi imidlertid holde et øye med ham. Vil være ille om han skulle klare å få tredd hodet mellom to tråder og ikke forstå at han må rygge bakover.

7.juni: Og jeg venter og venter og venter….

Var helt sikker på at Misty skulle ha føllet nå, men ikke! Bortsett fra i fjor og forrige året (en uke over og en uke før) har hun alltid føllet på nesten nøyaktig 11 måneder. Hun er imidlertid den av hoppene mine som er veldig vanskelig å lese. Ikke får hun noe særlig med jur. Ikke skifter melka farge eller konsistens før mer eller mindre under selve føllingen. I motsetning til de andre som stort sett holder seg på beina de siste nettene før følling, ligger gjerne Misty og snorker bare timer før….. Hun har heller ingen skrupler med å følle på dagen, ute på beitet, så jeg har henne fortsatt gående for seg selv. Hun har imidlertid kontakt med de andre på beitet ved siden av, for hun er jo selvsagt veldig selskapssyk også. Det er grunnen til at jeg fortsatt tar inn de tre som har føll, så Misty skal ha selskap i stallen om nettene. Skjønt nå tror jeg at de tre får være ute, og så begynner jeg å ta inn Helle og Machie i stedet, de har termin om 14 dager. Selv om begge de to pleier å gå 11 måneder, kan det jo hende de har det litt travlere i år. Kan i alle fall håpe på det.

Jeg har lånt bort Yena Boko de siste årene. Utrolig trivelig hoppe, men har hatt skrekkelig mye utur med avkommene. Den første i Sverige gikk det vel bra med. Den andre klarte å ødelegge seg så ille i luftegården som 2-åring, at den måtte avlives. Av de fire jeg har hatt har vi vært gjennom alvorlige sårskader, et langvarig tilfelle av rodococcus, brudd i nakken, spidding på en stålstolpe med døden til følge (grøss, ikke her men etter at hun hadde reist herfra) og albuebrudd. Var det noe rart jeg var skeptisk? 4-årige Garrido er imidlertid en så herlig hest og imponerte meg så mye ved seieren i årsdebuten forleden, at da Yena (som går på beite like borti her) tilfeldigvis var tydelig brunstig en dag, tok jeg henne inn og fikk henne inseminert før hun ble sluppet ut igjen. Tenkte at hvis hun tok seg, så blir hun hjemme i vinter, hvis ikke, så har hun det veldig fint der hun er. Merket at det var litt vanskelig å levere henne fra seg igjen, hun er som sagt ordentlig trivelig….

Åringene har omsider funnet ut at de skulle slippe vinterpelsen, og ser riktig fine ut. De to største hingstene, er også de to yngste. Junibarna mine, Junipher og Junior. De er svært store, men heldigvis lette, og vil nok ha godt av å utvikle mer muskler i løpet av sommeren. For du og du som de trener. Beitet er i en skråning, og de krangler og slåss, og flyr opp og ned i rasende fart. De er også flinke til å gå inn. Hvis det er for varmt eller kaldt, hvis det regner, i det hele tatt. De er nesten uten unntak inne klokka 7 om morgenen og ligger sovende strødd i åpningspartiet. Ellers holder de seg nær stallen om formiddagene, i alle fall helt til jeg har vært inne og gitt dem frokost. De får nemlig en porsjon kraftfôr hver dag, synes det er en veldig grei måte å få sjekket bein og formen på dem ellers. For noen skrammer blir det jo…

Har begynt å tenke på å få tatt bilder av dem også. Skal også lage egne sider til hver og en. Har vært litt skeptisk til å melde dem på auksjonen i år, var ikke veldig fornøyd med fjorårets variant. Mulig jeg melder, men kommer ikke til å ha skrupler med å selge dem på forhånd, hvis det skulle passe sånn. Vanligvis har jeg sagt at når de er meldt, da skal de ut på auksjonen. Har solgt en. Skal forsøke å finne en måte å få plassert ut Joy på. Mulig jeg gir bort løpsbiten og tar henne igjen som avlshoppe. Eller jeg kan selge henne som et avlshoppeprosjekt til noen som vil forsøke å kjøre på forhånd. Sabla fin hoppe, men det ene bakbeinet hennes ser jo litt rart ut etter alt styret i fjor. Hun traver imidlertid som en drøm og er en tøff og frampå dame! Junow har jeg også lyst til å forsøke å «bestemme» ny eier til. Hun er fantastisk vakker, og søsknene hennes går virkelig bra (Garth Vader og 3-årige Hearts) , men hun er ganske spesiell og noe av enmanns (eller kvinnes..) hest, og vil antagelig ikke passe så godt på en stor stall der hestene får begrenset med oppmerksomhet og tid. Vi får se.

13.mai: I dag startet vi beitesesongen så smått!

Gutta var først ute. Vi åpnet bare opp fra utegangsstallen ot ut til et jorde som ikke har vært beitet på et par år. De kan gå ut og inn som de selv vil, selv om det kanskje tar litt tid før de kommer inn den første gangen. Blir de bare tørste nok, kommer de vel. Har vannkar inne, og en stor dunk med vann i inngangspartiet til beitet, men den var visst veldig skummel. Den var BLÅ!!! Regner med de overkommer skrekken ganske fort. Er fint med det beitet de går på nå, siden vi har utelys på den siden og de kan se inngangspartiet til stallen tydelig, selv på natten.

De hoppene som ikke har føll ennå, har også vært på beite i dag, men bare 5-6 timer, siden vi før det første ikke har fått koblet til vannet ennå, og for det andre vil ta det pent med graset til og begynne med. Lot Misty gå på et beite for seg selv ved siden av de andre, vil ikke ha noe krangling nå på slutten. De tre som har føllet skal også ut på beite med det første. Bare på dagtid i første omgang, og jeg lar vel Elgin få beitet for seg selv i morgen. Lørdag slipper jeg ut Royal Clout en stund alene først, så folungen får sjekket ut det nye området, før Elgin slippes ut. Og Handy og Kandyman (han er registrert på det navnet), slippes sammen med de andre på søndag. Grunnen til at jeg er litt forsiktig i starten er at det beitet er i en skråning, og de to første folungene med mødre, er i overkant aktive med flyingen. Vil helst ikke at noen braser gjennom gjerdet i bunnen av bakken. Greit de får sjekket ut områdene først. Beitet til åringshoppene skal gjøres klar i morgen, så da kommer også de ut på grønt, kommer til å ta også dem inn om nettene de første dagene.

6.mai: Som tiden flyr…

Er nesten en hel måned siden jeg sist skrev, men det har vel ikke hendt så veldig mye siden sist. Litt er det jo. Royal Clout og Handy Face har begge fått hingsteføll, spikrette og aktive som fy! Det med aktive er jo egentlig flott, det er bare det at været har ikke helt vært på deres side ennå. Bare unntaksvis de har kunnet være ute lenge om gangen, det har vært noen omganger med kraftig vind igjen. I går morges snødde det til og med. Ikke at det kom så mye, men når man får neglesprett bare ved å slippe ut hestene, sier det seg selv at det er surt.

Alle var ute, folungene ikke mer enn en time om gangen. De tok det igjen inne, noe mødrene kunne styre sin begeistring over. Det samme gjelder meg, var ikke veldig glad for å måke boksene deres i dag. At noen så små kan skape så mye rot! Og så mye møkk og piss! Hjelper jo ikke at de føler at de er nødt til å vanne høyet selv. Nå skal det jo sies at hoppene plutselig har 3-4-doblet matinntaket siden de føllet, og jo mer som går inn foran, desto mer kommer ut bak.

Vi fikk kjørt ut nesten hele møkkahaugen her om dagen også, siden det regnet hele tiden så vi ikke fikk gjort det i høst. Eller dagen, blir jo feil å si. Han begynte riktignok midt på dagen, men ga seg ikke før klokken 2 på natten. Naboen måtte ta opp jordet han hadde sådd høsthvete på, så han fikk spredt alle de gazillion lassene utover, før han harvet og sådde til på nytt.

Vi hadde planlagt å ta hoppene ut av utegangen på mandag, den dagen vi skulle røntge og sjekke tennene på hele flokken. Turte imidlertid ikke å vente, på lørdag var gutta mistenkelig interesserte i Joy. I stedet for å kjeppjage dem, som vanlig, så det ut til at hun satte stor pris på oppmerksomheten, uten at hun virket direkte brunstig…så vi tok inn de tre jentene med en gang. Og noen dager etterpå var hun definitivt brunstig, så det var absolutt på tide.

Mandag kom altså et team fra Empet Romerike Hesteklinikk hit for den årlige sjekken av åringene. Og det gikk ikke så aller verst. En av gutta hadde en hasebit som overrasket meg, siden jeg ikke hadde sett noen tegn til fylling. Vi får fjerne den, men vil vente til ut på ettersommeren, så han får med seg den viktigste delen av beitesesongen. En av hoppene hadde dessverre biter i flere ledd, noe jeg derimot absolutt var forberedt på. Resten var «in the clear». Alle hadde greie tenner, om enn skarpe, og alle hadde to ulvetenner, som nå er fjernet.

Beite ja. Vi holder på å sjekke gjerdene, bytte ut tråder og gjøre klar for slipp. Kommer til å slippe ut hoppene på dagtid til og begynne med. For det første er det fortsatt kaldt, spesielt om nettene. For det andre er det så tidlig på året, at det korte graset er veldig kraftig. Vil ikke at de skal forspise seg, så de får en solid frokost i magen med mye grovfôr før de blir sluppet ut. Gutta får åpnet opp til et beite, men kan komme og gå inn til liggehallen som de vil, og der de også vil bli fôret ekstra.

Holder på å planlegge årets bedekninger, og må innrømme at jeg vingler mye til og fra. Dusty er tom i år, og der hadde jeg egentlig hingstevalget klart. Ble imidlertid så lei oppførselen hennes, hun er utrolig ubehagelig å ha på stallen når hun er brunstig, så vi smelte på og bedekte helt i slutten av mars. Hadde fortsatt ikke fått den spermaen jeg hadde tenkt å bruke, ikke verken første eller andrevalget, så måtte ta sperma jeg allerede hadde på dunken. Og jammen ble hun drektig tvert! Hadde det vært en annen hoppe, måtte vi belaget oss på føll i slutten av februar, men siden Dusty er som hun er og går rundt 12 måneder, blir det likevel ikke før månedsskiftet mars/april. Og det er jo greit nok. Tror ikke hingstevalget var så dumt heller, har sans for Mister JP, selv om prisen har doblet seg siden i fjor. Var så fornøyd med Creatine-ungen til Handy for 2 år siden, så regner med at jeg gir ham sjansen i år også. Og for å snakke om gjenbruk, Elgins Cristal Money-unge (som hun fortsatt behandler forbausende pent) får meg til å ville bruke samme hingst en gang til. Er litt mer i tvil når det gjelder Royal Clout….. for ikke å snakke om Emma. Der har jeg bestemt og ombestemt meg utallige ganger allerede.

Misty er den neste som skal følle, og jeg må si at jeg er litt engstelig for henne. Hun ser strålende ut og mye yngre enn sine 18 år, spiser godt og er like sprek og glad som hun pleier. Hun har imidlertid hatt tre dager det tydeligvis har vært noe galt. Etter eliminasjonsmetoden og mangel på andre symptomer, har jeg funnet ut at det må ha vært noe med folungen. Enten noe galt (håper inderlig ikke det), eller at den er i overkant aktiv. Første gang i desember, noe som egentlig er for tidlig for at det skal ha vært folungen. Da regnet jeg med at hun skulle kaste, men ingenting skjedde. Deretter for fem uker siden, og nå sist for en uke siden. Hun kommer inn, og vil ikke ha mat. Forrige gang sto hun bare og hang, før hun begynte å spise 3-4 timer senere. Denne gangen var det litt verre, så det var garantert folungen. Hun lå mye, stilte seg opp som hun skulle tisse (typisk når det nærmer seg følling), og var litt mer urolig enn de andre gangene da hun var mer passiv. Begynte å spise igjen utpå kvelden, men hadde bare fått i seg rundt en tredjedel av det vanlige da morgenen kom. Da var hun imidlertid i full vigør igjen, og fikk med seg en stor porsjon mat ut i en luftegård for seg selv, noe som forsvant med stor fart. Hender jo hoppene kan blir dårlige når folungene deres snur seg, men det får da være grenser. Nå er hun i alle fall sitt vante, strålende jeg igjen…. Gruer meg….

8.april: Det er da vår nå?

Det grønnes så smått på jordene, og vårblomster titter opp av jorden. Det er likevel fortsatt nattefrost og i følge yr.no, skal vi få et sabla vær med vind, snø, sludd og regn i natt. Er så glad for at denne gjengen med åringer ikke lar seg skremme ut av litt dårlig vær. De er fornuftige nok til å gå inn hvis det er ubehagelig ute, selv om det trommer skummelt på takplatene.

Årets første føll har også kommet. Ikke i mars, som jeg så friskt regnet med, men bare noen få dager inn i april, og fortsatt noen dager før hoppa hadde gått elleve måneder. Elgin Special er alltid lett å lese, så alt var under kontroll da hun la seg ned forrige kvelden. Det ble en stor og fin hingstefole etter den franske ungheststjernen Cristal Money. Sprek, og usedvanlig grådig. Han fikk først flaske et par ganger, den andre gangen mens han var på beina. Satt inne og fulgte med når han skulle reise seg på egen hånd, men gikk ut to ganger for å hjelpe til med å stable beina hans. Ikke fordi han ikke ville klart det selv, men fordi han kavet seg ned gjennom det tykke flislaget og ned til gummimattene, og da var det vanskeligere å få ordentlig feste for å komme seg opp. Da han først var stødig nok, tok det ikke mange minutter før han var innunder ved juret, og der ble han. Sugde og sugde. Stabbet noen runder og sugde igjen. Elgin har et perfekt formet jur med store spener og er lettmelket. Hun er også kjent for ikke å være særlig tålmodig med ungene sine, og spesielt de to første fikk seg mer enn en fik. Tredjemann, som ble født i fjor, var litt heldigere, men hoppa måtte fortsatt bindes hver gang hun fikk kraftfôr, og mens hun spiste, var melkebaren definitivt stengt! I år virker hun som en helt ny hoppe! Så omsorgsfull og tålmodig, at jeg nesten ikke tror mine egne øyne. I dag morges tillot hun til og med ungen til å sjekke ut krybba og ta en prøvende munnfull (han er bare snaue 3 dager) uten at han ble feid unna. Og han får lov til å henge i puppen mens hun spiser. Det er jo nesten uhørt! Regner imidlertid ikke med at det varer…

Handy hadde termin forrige fredag, men ser ut til å gå sine vanlige fjorten dager over (minst). Royal C har termin i morgen, og ser vel også ut til å ta noen dager på overtid.

Den første åringen er nå omsider definitivt solgt. Junipher har vært tinget bort siden i fjor sommer, men grunnet mange forskjellige hendelser har det tatt tid å få sydd sammen andelslaget. Han er imidlertid nå registrert på ny eier, Bollinger Stable, de regner tydeligvis med at det blir mye champagnefeiring utover…. Håper det stemmer, og at det ikke blir å drukne sorgene i stedet!

25.mars: Allerede i sommertid-modus!

Det blir stadig lysere, og kroppen min har allerede en god stund nå ment at vi burde være over på sommertid. Er dødstrøtt om kvelden, men selv om jeg drøyer senga til sent  (23.45 hver tirsdag etter Greys Anatomy og The Good Doctor. De er omtrent de eneste programmene jeg ser på, utenom Masterchef Australia altså…), våkner jeg grytidlig. Rundt 5 eller enda tidligere er jeg helt våken! Jeg har i grunnen aldri vært av den typen som ligger og dormer i halvsøvne, våkner jeg, er jeg VÅKEN! Og da står jeg opp.

Våren sniker seg fram. Har tatt fram frøposene og planlegger plantesesongen i hagen. Hoppene blir rundere og tjukkere, de første har begynt å sette jur nå. De er i full gang med å bytte til sommerpels, og jeg må ta på meg munnbind for en kvikk pusseøkt når jeg tar dem inn. Gulvet ved inngangen blir full av sand og hår, så munnbindet må være på også når jeg feier det ut igjen etterpå. Ellers så må man jo ha på munnbind hver gang man går i butikken også…. Og jeg sliter virkelig med det. Vet at det antagelig sitter i hodet, men jeg har skikkelig problemer med å puste bak bindet, og går konstant med munnen på vidt gap som en fugleunge som venter på mat! Grøsser i meg ved tanke på de som må ha det på hele dagen. Har begynt å bare handle en gang i uka, det er for så vidt greit nok. Savner svømmingen, Østfoldbadet er stengt igjen. Rakk å kjøpe nytt årskort rett før de stengte første gangen, så var de åpne i noen uker før de stengte igjen. Jaja. Akkurat under perioden med følling, drar jeg jo ikke å svømmer likevel, men må si at jeg savner det.

Vi fikk tømt utegangen og strødd opp igjen lørdag som var. Åringene ble tatt inn i mellomtiden, og tok det veldig greit. Ikke noe stress i det hele tatt, det er ikke alltid sånn.

Unghestene vokser og utvikler seg. Har hatt flere her for å titte på dem, men det er i grunnen litt tidlig på året for det. Ikke bare at de fortsatt har vinterpelsen på, men også det at det er to måneders aldersforskjell mellom de eldste og de yngste. I den alderen de er i nå, er det mye. De eldste har kommet klart mye lengre i utvikling. I løpet av de 2-3 neste månedene kommer de yngste til å ha hentet inn det aller meste, for ikke å snakke om når de får sommeren på seg. Lagde en liten film om dem, som du kan se her. https://youtu.be/nY2sq7rm930

11.mars: ..og så var vinteren tilbake…..

Etter to uker med strålende vær og mye sol, trodde vi nesten at våren hadde kommet. Snøen var borte, luftegårdene tørket opp, og hoppene kom inn rene og pene etter å ha badet i sanden. Ungene forsøkte tidlig i denne perioden på å få fjernet plastporten mellom liggehallen og uteområdet. Etter at de hadde fått ned den første strimmelen og gikk løs på de neste med fornyet optimisme og innsatsvilje, tok jeg vekk hele porten. Det var jo så varmt…. Dagene har blitt betydelig lengre, og med åtte gjennomsiktige plater i taket over liggehallen, har det vært så lyst og så lenge at jeg ikke har behøvd å ha på ekstra elektrisk lys i tillegg. Alltid greit å kunne spare litt på strømmen.

I går kveld var det imidlertid slutt på våren for denne gangen, og i morges var det spennende å se hvor mye snø det hadde kommet. Det blåser kraftig, fordelen med det er at det ikke ligger noe snø på takene. Siden vinden hovedsakelig kommer sørfra, er det faktisk bart der jeg skal trille for å få tømt møkkabårene. Det ligger i stedet fonner her og der. Nesten trekvart meter foran trappa mi, noe jeg jo var nødt til å forsere for å komme meg ut i stallen, deretter var det tilstrekkelig med bare flekker jeg kunne gå på. Tok med meg spade og måkte meg vei inn igjen. På gårdsveien ligger det selvsagt dype fonner et par steder, da er det veldig praktisk med en stor firehjulstrekker om man må ut fra gården. Tror jeg holder meg hjemme i dag…..og jeg tror at hoppene skal få være inne også. Det blåser såpass kraftig at de ikke vil trives uansett. Kattene går ikke lengre enn til døra, før de snur og klatrer opp i kurvene sine igjen.

Ellers så er jeg stort sett i rute med det meste. Regnskapet for i fjor er ferdig, ikke spesielt lystelig lesning, men det var jeg jo klar over. Med en del ekstrautgifter som f eks ny bil, og lavere inntekter mye på grunn av pandemien, måtte man jo regne med det. Er likevel litt optimistisk med tanke på året som vi har startet på. Vi har fått fylt opp flislagrene. Løs kutterflis ved liggehallen til unghestene, nå har vi nok til også den første tiden etter at en ny årgang skal inn der til høsten. I forgårs fikk vi også et trailerlass med 33 paller flisballer for stallen. Det bør rekke til langt utpå høsten. Minst. Håper jeg. Flis har blitt skrekkelig dyrt, tenker med lengsel tilbake til den tiden da sagbrukene ringte for å høre om vi kunne komme og hente et lass. Gratis! Nå tror jeg nesten vi bruker like mye på flis som på fôr… skjønt det stemmer heldigvis ikke helt.

Vi har bestilt det vi behøver for den kommende våronna, og vi har bestilt tømming av utegangen. Det blir antageligvis i neste uke en gang. Nå er det veldig høyt under taket i liggehallen, men siden ungene har vokst så mye og underlaget de går på har steget, har fôrkrybbene og drikkekaret tilsynelatende kommet stadig lengre ned mot gulvet. Den dagen vi skal tømme, skal vi sette åringene inn i stallen på hver sin boks. Det blir første gang inne siden vi skilte dem fra mødrene, og aller første gang de står alene på hver sin boks. I grunnen lurt å få startet tilvenningen. Det pleier ikke å være særlig populært å bli stående inne en halv dag, men de roer seg vanligvis fort. Greit å ha trent før de neste gang skal inn når veterinærteamet senere kommer for den avtalte årlige røntgingen og tannsjekken.

Når det gjelder åringene, så var jeg jo ikke så veldig fornøyd med gjennomføringen av fjorårets internettauksjon. Det skal bli auksjon på nettet også i år, forhåpentligvis blir den bedre. Vanligvis foretrekker jeg å vente med åringene mine og selge dem på auksjon, men i år har jeg ikke tenkt å insistere på det. Har faktisk mottatt henvendelser på flere av ungene allerede, og håper jeg skal få plassert så mange som mulig hos nye eiere før høsten kommer.

De første hoppene nærmer seg følling nå, kameraene er på plass, batteriene er byttet i grimevarslerne og kontantkortene er påfylt. De kommer i to puljer i år også, de første har termin i første tredjedel av april (en av dem føller definitivt i løpet av denne måneden…) og de siste i slutten av mai og i juni. Hadde vært fint om de to siste junihoppene kunne speede opp ting en uke eller to.

Har startet utsending av bedekningsavtaler også. Det ble en del snauere med tilgang på sperma en jeg hadde håpet og trodd, pågangen til en del av hingstene har vært kjempestor i våre naboland, og spermaen er blitt snappet opp i høy grad.

..så akkurat ut av vinduet. Fy søren som det snør! Hoppene forblir definitivt inne i dag!

21.februar: Bambier på isen.

Og så var det slutt på kuldegradene for denne gangen. Ble brått mye mildere og regn. Igjen. Trodde faktisk det bare skulle bli slapsete, siden vi hadde såpass mye snø på bakken, men der tok jeg feil. Etter gårsdagen med regn, der det gikk fint for hestene å være ute, våknet jeg i dag til en speilblank gårdsplass. Det samme gjaldt luftegården der hoppene har gått i det siste, så det var med beven jeg gikk ut for å fôre ungene. Seks av dem dukket opp straks de hørte jeg kom inn i hallen, de to siste var tilsynelatende vel tilfredse med å være et stykke lengre ned i den skrånende luftegården…trodde jeg. Fylte opp krybbene med grovfôr, mens jeg forgjeves ventet på de to siste. Gikk ut og ropte på dem, og så at den nærmeste var i trøbbel. Han klarte ikke å komme seg av flekken, og turte ikke prøve lengre heller. I stedet ble han stående og rope fortvilet på hjelp…. Noe de andre hørte og toget ut….Huff. Oppdaget hvor glatt det egentlig var der ute, så jeg fikk lokket de seks inn igjen, stengte inngangen og tok med meg en leietom. Forsøkte å finne en noenlunde farbar vei ned til den første av de to bambiene, og så at det burde være enklest helt inne ved gjerdet på nedsiden. Jeg vekselvis gikk og skled ned til den fortvilte guttungen, og fikk overtalt ham til å følge med. Det gikk ikke så verst, og vi klarte å komme oss helskinnet til fôrringen, der grunnen var ganske bra. Den andre åringen hadde kommet seg mye lengre ned i luftegården, og mens jeg og kameraten hadde stolpret oss fram langs det nedre gjerdet, hadde han klart å klore seg fram opp til det øvre. Med hjertet i halsen så jeg ham i en skummel ferd mot oss, han halvt løp og halvt gled, beina gikk alle veier. Det viste seg at det antagelig var farten som reddet ham fra å gå på snørra. Hadde han ramlet der, vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle fått ham opp igjen. Fikk begge gutta opp til porten inn til liggehallen, fikk jaget vekk et storøyd publikum på seks, og sluppet inn de to siste. Både de og jeg kom unna det med skrekken. Etter at kavaleriet dukket opp og skrapte luftegården deres, kunne jeg slippe dem ut igjen. Fortsatt glatt, men likevel gangbart. Og siden det skal fortsette å være mildvær i overskuelig framtid, vil det snart være helt bart der….

3.februar: Skikkelig vinter!

Etter at vinteren startet for alvor, fikk vi for snaue to uker siden plutselig flere dager med regn. Snøen forsvant, og vi var skikkelig heldige som rakk å skrape luftegårdene der hopper og unghester skulle gå, før det frøs på igjen. Vi fikk også noen centimeter med snø samtidig som det frøs, så føreforholdene har vært perfekte. Kaldt har det vært, og skal fortsette slik minst i de neste ti dagene, i følge yr. 10-15 minus er ikke så vanlig her, men bare man får akklimatisert seg, går det fint. Åringene er stadig mer ute, positivt er det jo at sola skinner hver dag og at det er (nesten) vindstille. Kattene er imidlertid mest å finne oppi kurvene sine, med bare korte turer ut i snøen. Svømmehallen er stengt igjen og flere løpsdager har vært avlyst, men det er vel det som har vært negativt for oss her på bruket. Er stort sett bare i butikken en gang i uka, det er i grunnen en god vane jeg burde ta med meg også når pandemien er over.

Åringene vokser stadig. Det merkes best på at grimene deres må spennes ut, eller byttes med et nummer større. De er inne i den litt vanskelige perioden der ponnigrimer begynner å bli trange, mens cob-grimer fortsatt er i største laget. Vi har tre åringshopper og fem hingster som fortsatt går sammen. En ting er sikkert! Gutta gleder seg skikkelig til jentene forsvinner! Og jeg kan ikke bebreide dem det. Snakk om noen purkeskinn! Junow er sjef, Joy tilhører også ledelsen og er hard i klypa, mens January følger på så godt hun kan. I høst fôret vi gjengen med kraftfôr to ganger daglig, men de får nå bare kraftfôr om morgenen. Etter holdet å dømme, tror jeg faktisk ikke de hadde hatt særlig behov for noe i det hele tatt, men det er nødvendig oppdragende å binde dem opp daglig. Justin (kalt Tjukken eller andre beskrivende benevnelser) er faktisk flat oppå, med søkk på ryggen der vann kan bli liggende! De som var skranglete har lagt på seg og lagt seg ut, så grovfôret gjør nytten. Vil ikke at de skal vokse altfor fort heller, de er både store og mer enn aktive nok til at jeg ser at de får i seg nok energi. Justin er fet (ikke noe snillere ord for det), han er også den klart minste, men er heldigvis blitt ganske mye høyere bak, så vi ser jo at han vokser. De andre er i noenlunde passende hold (Joy kunne vel også gjerne vært litt lettere), og bortsett fra nevnte Justin ser de andre ut til å vokse jevnere og rett opp.

Jesse Jay er skyggen til Junow, adjutanten hennes eller kanskje kompisen, men det hindrer ikke Junow fra å dele ut noen hogg også i den retningen, hvis hun er i dårlig humør. Alltid interessant å følge dynamikken i en slik flokk med unghester. Ledelsen består altså av tre hester; Junow, Jesse Jay og Joy. De tre er eldst og har gått sammen lengst. Deretter følger Justin og January, som både er jevngamle (en dag i mellom) og som naturlig nok tilbrakte mye tid sammen, siden mødrene deres er gamle venner som knyttet nye og tette bånd i sommer. De gikk sammen på beitet, så ungene deres bondet også. Jackman kom litt innimellom, siden Junior og Junipher (begge junibarn) ble gående alene (med mødrene også selvsagt) en god stund. De to yngste holdt sammen som erteris til å begynne med, men det har jevnet seg ut. Junipher har begynt å tøffe seg, og han tar stadig initiativ til slåsskamper. Han slåss for øvrig for det meste med Jackman, som i grunnen er den logiske sparringspartneren. Jesse er alltid sammen med Junow, og er derfor uaktuell. Justin er nok liten, men kan bli fly forbannet og jeg tror han  klyper hardere enn det som er morsomt når han blir provosert. Junior lar seg sjelden erte opp, så da er det altså bare Jackman igjen, og han går inn i leken med liv og lyst! De steiler og klyper, ligger på knærne for å forsøke få frambeinsgrep, snart jager Junipher Jackman rundt i hallen, snart er det motsatt. Når jeg skriver «i hallen» er det i grunnen bare da jeg får fulgt med på hva de driver med (På monitoren). De slåss, eller de står skulder ved skulder og spiser, så det er ingen vonde følelser dem i mellom tross all kranglingen.

12.januar: Og så kom vinteren!

Vi har hatt skikkelig vinter i en drøy uke nå, med snø og massevis av kuldegrader. Det tar litt tid før folk og hester får vent seg til de lave temperaturene. Hoppene får være ute så lenge de synes det er greit. I forgårs ble det fem timer, i går kunne de egentlig ha tenkt seg å snu i døra, virket det som. Ikke fordi det var så kaldt, men fordi det snødde såpass tett. Da jeg var klar til å ta dem inn, var det 9 mer eller mindre hvite damer jeg fant. De var veldig stresset da de skulle inn også. Alle ville tilsynelatende inn, men de ville ikke stå og vente med hodet mot stallen siden det betydde å få snøfokk rett i fjeset. Jeg måtte derfor hente dem noen meter unna døra, og det var sånn uhellet skjedde. Jeg er alltid nøye med å ta inn hoppene etter rang, men i går stemte det ikke som det skulle. Misty var den eneste som kom helt til døra, så hun fikk derfor gå inn først. Helle vaket i bakgrunnen, men hun er sjelden villig til å bli tatt i før Emma har gått inn…så jeg hentet Emma og gikk mot døra… Ikke vet jeg hva som hadde surnet forholdet, men da jeg så vidt hadde fått døra opp, kastet Helle seg rundt og fyrte av begge kanonene etter Emma, og jeg sto litt i veien. Emma kastet seg fram så hånda mi smalt inn i veggen, i feil vinkel. Klarte å få lukket døra med den andre, mens jeg sto tvekroket og bannet (ja, fy f…!!) med leietommen mellom knærne. Det tok et par minutter før jeg lettet kunne konstatere at ingenting var brukket. Utover kvelden ble hånda imidlertid verre, men nå i morges er den såpass at jeg tror jeg skal få gjort jobben min i stallen. Er et par ting som ikke fungerer, det å få dratt på seg sokker og knestøtter samt kneppet igjen buksen, tok uvanlig lang tid. Håndleddet er hovent og fingrene er stive, men kan altså bruke pekefingrene til å skrive dette, ganske greit.

Åringene ble litt forskrekket over minusgradene, og tilbrakte mesteparten av de første vinterdagene innendørs. Nå er de stadig mer ute, de hvite greiene på bakken er veldig populært. I går var de mye ute i snøføyka. Lagde for øvrig en liten film med dem i forgårs. Den kan du se her: 8 åringer i januar.

1.januar: Godt Nytt År!

Nyttårsaften er heldigvis vel overstått. Det ante meg nesten at noen kom til å kaste bort ubrukte feriepenger på raketter dette året. Blendet vinduene i stallen allerede i forgårs, og skal la dem forbli sånn noen dager til. Holder det for ganske sannsynlig at det blir flere smell både i kveld/natt og i morgen. I går startet det opp mer eller mindre for fullt allerede klokken 18, og fortsatte fram til 00.30, med vekslende intensitet. Fordelen med den vedvarende knatringen, var jo at folungene (nå åringer!!) vennet seg til lydene.

Vi har fått litt snø, og det ser ut til at vi skal få beholde den i alle fall en uke eller to til. Minst. Det er til god hjelp for humøret at snøen gjør dagene lysere og derfor lengre. Som tidligere nevnt er det heller ikke dumt at hoppene både slipper barfrost og søle. Åringene har flere muligheter, så de klarer seg fint uansett.

2020 er over, det har vært et tungt år på mange måter, skjønt vi har det bedre enn veldig mange andre. Skulle jeg finne på å sutre, burde jeg gå rett i skammekroken. Ja, det har vært krevende, men både jeg og to og firbeinte blant familie og venner, er friske og hele. Pandemien har selvsagt lagt begrensninger på tilværelsen, men siden jeg stort sett er hjemme med hestene uansett, har det ikke vært like merkbart for meg som for mange andre. Bortsett fra i noen måneder fra mars har svømmehallen vært åpen, så inntil tre ukentlige morgenøkter i bassenget har også gått fint.

De siste dagene har vi med skrekk og gru sett dramaet med jordskredet utvikle seg i Gjerdrum. Den første natten ble jeg liggende våken mens tankene var hos de som havnet i det helvetet det må ha vært og fortsatt er…mens de raste utfor inne i hus som gikk i oppløsning rundt dem….knust under vekten av raset eller saktere kvalt av leiren? Eller ligger noen iskalde i en luftlomme mens håpet om redning svinner?  Mange familier har også enten blitt husløse og har mistet alt de eide, eller har nå hus de aldri kommer til å kunne bo i igjen. Det er vondt å tenke på og er ennå ikke over.

Noen sier at 2021 må bli bedre, og setter all sin lit til vaksineringen mot Covid-19. Jeg vet nå ikke helt om vi er over det verste ennå…. Jeg har en venninne som er i risikosonen, og som er i den andre gruppen som det er planlagt å vaksinere etter sykehjemsbeboere og de aller eldste. Hun lurte litt på om hun tilhørte gruppen prøvekaniner, de det ikke er så farlig med? Må jo selv si at det forundrer meg litt hvordan Norge og flere andre land prioriterer. De gamle og mest utsatte først? Personlig synes jeg at Finlands beslutning med å vaksinere helsearbeiderne aller først, må være riktigst. Ikke bare er de fysisk mest utsatt ved det arbeidet de har, men tenk på den mentale belastningen og det presset de har levd under i snart et år. Synes også at brannvesen og ordensmakten bør komme høyt opp på listen siden vi alle er avhengige av at de fungerer.

Vi får håpe det beste og se det positive der vi kan. 2021 er et nytt år. Vi starter med blanke ark og får bruke fargestiftene våre til å gjøre tilværelsen lysere for oss alle! Godt Nytt År!