Det har blitt mange gode minner og morsomme historier fra årene som har gått
Da jeg lette på loftet for å finne bilder av de gamle hingstene mine, fant jeg også mye annet…. og det brakte fram massevis av minner. Tenkte jeg skulle lage en ny spalte i anledning den nye hjemmesiden, skrive med noen nesten glemte historier fra et langt liv blant hestebein og bak hesterumper?
Moro for meg i alle fall, samt kanskje også for en del av mine venner….
Bildet til høyre her er av meg på ryggen av mektige Årnsethblesen og med Sølvi ved hodet. Han sto i stasjon på Leangen før han skulle slippes i fjellet med hoppefølge. Sølvi sviktet travet for galoppen, vet ikke helt hvor hun ble av etter tiden hos Arnfinn Lund?
“Overlagt Drapsforsøk?” eller “Sinnsyk i Gjerningsøyeblikket?”
Vintilla, som er en av tidenes beste kaldblodshester, var her på gården for bedekning ved et par tilfeller. Vi hadde gått bort fra naturlig bedekning og startet med å tappe hingstene noen sesonger tidligere, men vi hadde ennå ikke fått skaffet oss et fantom. Vi lot hingstene springe på ei brunstig hoppe i stedet. Den dagen sto Vintilla klar, topp brunstig, med sprangsele på og to av jentene i hodet, en på hver side. Lene sto klar med Colorado-vaginaen mens Lars hentet hingsten, svenske Granar, som til da aldri hadde vist noen tegn på å være annet enn en tvers gjennom trivelig gutt. Litt treg til tider, men absolutt snill. Da han fikk øye på Vintilla, klikket det for ham. Han stormet bort med mord i blikket, og gikk til angrep! Lars ble tatt helt på senga, men fikk forstyrret hingsten såpass at han slapp taket i hoppa, vendte blikket mot Lars et øyeblikk og hogg tak i hånda hans i stedet. Jeg skrek, Lars skrek, jentene skrek, hingsten skrek og hoppa skrek. Jeg fikk røsket tak i tommen, løpt inn i seminhallen og smelt igjen døra foran nesen på hingsten! Jentene fikk hoppa i sikkerhet, Lars sto med hånda under kaldtvannspringen med blodet silende fra en flenge mellom tommel og pekefinger (flaks), og jeg sto altså der i seminhallen, med en fortsatt rasende hingst i tau på utsiden…. hadde ikke mye lyst til å åpne den døra igjen…. Akkurat da angret jeg bittert på at jeg ikke hadde begynt med kaninoppdrett i stedet for hest!
Jeg gløttet på døra og så på det svære, øreløse dyret med røde glimt av galskap ulmende i blikket…. men hvor lenge kunne jeg egentlig bli stående der? Etter hvert kom Lene med den store feiekosten som hun holdt opp ved siden av hodet til hingsten, mens jeg leide ham ned til kjellerstallen. Gud bedre, jeg var ikke mye høy i hatten! Med så flate ører at de nesten var klemt gjennom pelsen og ned til huden, og med hodet lavt og svingende fra side til side, var det ikke et syn jeg ønsker å se igjen. Noen gang! Vi kom uskadet ned i stallen, og det var det. Så aldri slike tegn til galskap hos hingsten igjen, men vi holdt for sikkerhets skyld Vintilla ute av syne. Vet ikke hvorfor han ble så rasende på nettopp henne? Mulig de hadde møtt hverandre i løp en gang, og hun hadde løpt fra ham? Enkelte mannfolk liker bare ikke å tape for jenter….
Da Harald startet for seg selv…..
Harald Lunde har hatt en lang og suksessrik karriere, både på Østlandet og “Over There” i USA. Stortalentet og Kriterievinneren Cherie’s Boy var en av de han satte mest pris på, og i USA var f eks Banker Hall og Rotation to av de aller beste han trente. Men da trønderen Harald Lunde startet opp som egen trener, var det på Leangen. Han kom fra Bjerke og Karsten Buers stall, og hadde med seg en hest derfra, som han og kompisen hans hadde leid. Ny stall, en eneste hest, og så var det en til å stelle denne da…. På den tiden hadde jeg en passhest som het Lesley Ann. Både treneren Arne Nilsen og eieren Arne Jacobsen var alle tiders, men så var det den talentløse hoppa da….. Da Harald kom med fiskestanga, var jeg nok et lett bytte. Kan ikke huske at det var snakk om noen særlig med lønn akkurat, nei, det var hesten som trakk. Vakker rød hingst, og TRAVER attpåtil! Peter Scott het han, var etter Tampiko og Grete. Søstra Anneth ble for øvrig mor til Kåre Dybdahls stjerne Rodnikij.
Peter’n var en flott type, men hadde problemer med beintøyet. Det jeg husker best, var hvordan han visste å ordne seg. Boksene i stallen var forholdsvis smale, men dype, så selv om det gikk greit å få lagt møkka i et hjørne, hadde hingsten større problemer med å få tisset helt inntil ytterveggen. Bakbeina i det ene hjørnet, frambeina i det andre, gjerne med det ene frambeinet løftet så han i alle fall skulle berge den ene stallbandasjen, og så måtte han anstrenge seg ordentlig og holde halsen og hodet rett opp langs veggen. Skikkelig slitsomt, men resten av boksen var helt tørr… Deretter dro han høyet inn i midten, før han la seg ned, liksom rundt det… og der lå han og koste seg med maten.
Peter Scott og Harald Lunde. Legg merke til utstyret, alt er splitter nytt og helt strøkent!
Da Prins Janeiro vant kriteriet….
Det første kom av seg selv, da jeg leste “Dagens muntre vrinsk” i TGN nr 16 om da “Knutte måtte kle av seg”, og omhandlet dagen da Prins Janeiro vant kriteriet.
Det TGN ikke visste, var dette:
Hver gang jeg hadde mulighet, var jeg i stallene på Bjerke. Jeg “lagde” meg min egen jobb, og tok oppdrag i flere staller. Kjørte et par hester her, en der, og noen andre på en tredje, fjerde og femte stall. En av stallene jeg jobbet litt i, var hos Per “Pelle” Ulven, og jeg kjørte ofte med hestene til Schau. Kriteriedagen var han litt stresset, han hadde to passhester i hovedløpet, og både treneren og Schau trodde at Eva Protector hadde den beste sjansen for dagen. Prins Janeiro ble overlatt til meg, jeg selte på, jeg varmet ham og tok ham ut til løpet, der “vrakhesten” ble kjørt av Pelles bror, Alf Ulven.
Da Eva galopperte og Prinsen endte opp som vinner, var det en selvfølge at vi skulle bytte hest, men Alf måtte jo erte Schau litt først. Han mente at jeg, som var noenlunde pent kledd, fikk bli med på premieutdelingen, med mindre Schau ofret sin elskede (ekstremt møkkete) kjeledress?
Kjeledressen åkte av, Schau fikk seg en tur til sermoniplassen, og Eva og jeg vendte sammen ned i stallen….
Arkivfoto TGN.
Hva skulle det bli? Ku eller hest?
Siden jeg vokste opp i Hammerfest, var det slett ingen selvfølgelighet at det skulle bli hest på meg. Jeg har alltid vært glad i dyr, og vi hadde en stor, langhåret schaefer som jeg elsket. Mormor og morfar hadde gård, og jeg var svært betatt av kuene deres under sommerbesøkene…. Så gårdbruker kanskje, men hest?
I romjula var det en tradisjon at landets bedre herrelag i håndball kom oppover til en turnering med byens egen stolthet (Tror laget i Hammerfest het Stein?). Som pauseunderholdning ble en av de unge kvinnelige norske toppturnerne engasjert til å holde oppvisning, og jentene bodde hjemme hos oss under besøket.
Andre året het turneren Unni Holmen, og hva var mest naturlig for henne å snakke med en ung, dyrekjær jente om? Jo, Unni var veldig hesteinteressert, og ved siden av turningen drev hun med sprangridning. Utrolig spennende! Etter at hun kom hjem, holdt hun løftet sitt og sendte meg en brosjyre om rideleir på Ekeberg, og sommeren etter ble det virkelighet. Og da var det gjort. Hest, hest og atter hest….
Da vi flyttet til Trondheim året etter, var det dårlig med rideskoler i nærheten, men travbanen var der…. og sånn ble det altså trav!
Det som er litt morsomt er at Unni Holmen etter hvert også havnet i travmiljøet, men der var altså jeg først! Bildet viser Unni, broren min og meg….
