Hva ønsker vi oss? Selv vil jeg ha en veloppdragen unghest med livsmot, som utvikles til en konkurransedyktig fremadstormende løpshest som vinner horder av løp og tjener ufattelig mye penger…. Enig? HEST er stikkordet! Jeg vil ha en hest, som er preget som en hest, og den beste til å lære en liten hest hvordan den skal bli som stor hest, er mammahesten. (Pappahesten får dessverre ikke være med på oppdragelsen). Hadde vi derimot ønsket oss en øldrikkende slamp som bommer røyk og spenner bein på intetanende turgåere eller gjør hærverk på travbanene, hadde det vært noe annet……

Spøk tilside; jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om «føllpregingen» eller «imprint training» av føll. De siste sesongene har vi fått innom flere føll som har gjennomgått en slik behandling, og jeg kan ikke påstå at de skiller seg positivt ut blant alle de som ikke er handtert i det hele tatt, eller som er behandlet på den vanlige, litt tilfeldige måten. En av dem var faktisk et nervevrak, hva nå det skyldtes…… Selvsagt må ting gjøres riktig, og det er ikke sikkert det er tilfellet her?

Gjennom årene har vi prøvd ut flere ting, og har høstet en god del erfaring på området. Jeg er av den fullstendige overbevisning at du ikke kan gjøre noe med det grunnleggende lynnet til folungen. Noen er helt trygge og sikre både på seg selv og omverdenen fra første dag, andre er nervøse og alltid forberedt på det aller verste til enhver tid, mens noen kommer ut av livmoren med ørene flate….. Selvfølgelig kan du gjøre en trygg hest usikker. Du kan nok roe ned en nervebunt og få satt på plass en surpomp, men dette gjør du ikke i en håndvending, og de medfødte egenskapene ligger og lurer under overflaten……….

Har du en folunge som du har «preget» de første timene den levde etter alle kunstens regler, og det er en veldig trygg og letthåndterlig krabat, så vil du naturlig nok gi pregingen æren. Du kan ikke vite hvordan folungen ville vært uten den behandlingen, ville den oppført seg helt likt, vært sky, eller en mellomting?

Vi får alltid kommentarer over våre trygge småtasser. De utvikler seg forskjellig og er kanskje ikke alltid like greie senere i livet, men i barne-og ungdomstiden mens vi har dem, er de små engler……… (det er noe som heter svartengler også, er det ikke?)

Vår første prioritet er avlshoppa, og vi bestreber oss på å etablere et godt forhold til henne. Fødselen er viktig, ikke bare for å minimalisere risikoen for at noe går galt, men også for forholdet mellom hoppa og oss tobeinte. Er du med på fødselen, er du en del av familien, og hoppa vil akseptere innblandingen din på en helt annen måte enn om du trenger deg på etter at hun har ordnet opp i alt selv…… Hvis hoppa har et naturlig og avslappet forhold til deg og til ditt nærvær, vil også folungen akseptere deg som ufarlig og vennligsinnet og ønske deg velkommen. Mamma sier det er ok! Hvis hoppa blir urolig, irritert eller engstelig når du kommer, smitter det over på den lille.

Uten å påstå at det er fasitsvaret, kan jeg skissere opp hvordan vi handterer våre små.

Ha respekt for den hesten folungen snart skal bli!
Først og fremst er en av oss med på fødselen, og vi sørger for at babyen får sitt første måltid. Det første døgnet er jeg stadig innom boksen på korte besøk for å sjekke juret på hoppa, suger folungen ordentlig og jevnt på begge sider? Hver gang tar jeg kontakt med barnet, men jeg lar dem være for seg selv det meste av tiden. Jeg drar ikke inn fremmede for å titte, for eksempel……

Vi tar vanligvis folungen med ut dagen etter, eller noen ganger allerede samme dag. På med en liten grime, selv om jeg ikke gjør det minste forsøk på å leie føllet. Jeg er bare med i enden av en lang tom. De første ukene etter følling tar vi alltid inn hopper med nyfødte føll om nettene, selv om de er født midt på sommeren. Hver eneste dag er det på med grime og tom, etter et par uker leietemmer vi på ordentlig. Løfter gjerne på alle beina hver dag og setter noen ganger på en lett kroppsgrime som illuderer seletøy….Det er veldig praktisk at de er leietamme, det er skrekkelig anstrengende med folunger som flyr sine egne veier, totalt uinteresserte i å følge etter sine mødre. Etter at mor og barn er sluppet på beitet, holder jeg mer avstand. Sjekker selvsagt hele unghesten hver dag, men passer på at den ikke får anledning til å bite eller til å hoppe opp på meg for å leke. Husk på at et gjennomsnittlig stort varmblods hingsteføll på seks måneder veier 250 kilo, det er ingen skjødehund man uten videre kan føyse vekk.

Etter at vi skiller mor og barn om høsten, begynner alvoret. Liker ikke å la hoppa stå inne på boks med en folunge som er over fire måneder gammel, så jeg tar vanligvis fra ved beiteslutt, uansett om folungen er fire eller sju måneder gammel. Unntak kan være folunger som er pjuskete av en eller annen grunn. Noen ganger kan jeg også skille dem tidligere, hvis jeg ser at hoppa har problemer med omsorgen.

Folungene forventes nå å oppføre seg ordentlig, tull aksepteres ikke. Første forsøk på biting, sparking eller steiling blir ubønnhørlig slått ned på, det er svært sjelden det blir noe forsøk nummer to……

Etter noen dager vennes folungene til å stå bundet, vi pusser dem, tar dem ut av flokken og venner dem til det de behøver å kunne før de skal kjøres inn.

Av flere grunner kjøretemmer vi ikke våre åringer før etter 1.september, mangelen på tid grunnet avlssesongen er en av dem. Vi resonnerer også som så at det som er tilstrekkelig for de amerikanske unghestene (som tross alt forventes trave fortere som 2-åringer enn våre norskfødte gjør hele livet) holder også for oss….. Hvis du imidlertid temmer unghesten din tidligere, husk at den er som unger flest. Den blir fort lei av ting som ikke er en lek. Har du først gjort en unghest sta og lei, har du et svært stort problem.

Mitt råd er: Vær med på fødselen. Vær deretter konsekvent, bestem deg på forhånd hva slags forhold du vil ha til den voksne hesten, og legg grunnlaget allerede mens den er liten. Unoter plukkes opp lynraskt, men er vanskelige å bli kvitt.
Vi handterer altså folungene mye i den første tiden. Når det gjelder den omtalte «imprint-training» eller Miller-metoden, så har jeg bare forsøkt den på et føll, for øvrig til punkt og prikke. Morens (som selv var et riktig dustehue) førstefødte var en veldig sky og nervøs hest, så jeg tenkte jeg skulle gjøre en skikkelig innsats med nummer to. De første par, tre dagene var folungen helt fin, rolig og grei og letthanderlig som de fleste andre, så ble den gradvis mer sky og etter en uke var den på en prikk lik søsteren fra året før….. da ga jeg opp. Altfor lett, kanskje? Saken er vel først og fremst at jeg er så fornøyd med babyene mine slik de er, de viser absolutt at de er trygge og glade i mennesker, noe de som besøker oss stadig påpeker. Det finnes for øvrig noen få unntak, som fra fødselen av viser klare tegn på å ville være enmannshester og er skeptiske til fremmede. Siden alle etter hvert skal forlate oss, bestreber vi oss på at disse ikke skal knytte seg til noen spesiell, men venne seg til å handteres av forskjellige… Det hører også med til historien at etter å ha fått tre like fjollete føll etter tre forskjellige hingster, ble det ovenfor omtalte dustehuet mor til også et fjerde føll etter ytterligere en ny hingst. Denne var plutselig helt annerledes enn sine tre søsken, en ordentlig solstråle som var trygg og kjærlig til de grader helt av seg selv……..