Følling

Det vil helst gå bra…. Har du hørt den? Kanskje det rent av er din egen bemerkning? Shame on you! Du har brukt mange penger på å få hoppa bedekket året før, du har fôret henne gjennom hele året, du har kanskje lagt ned mye omtanke bak hingstevalget og hatt store drømmer om framtiden til denne nye raceren, og så gambler du med at føllet alene skal overleve den farligste stunden i noe levendes liv, nemlig fødselen….

Hopper er skapt slik at de fra naturens side har generelt lette fødsler. De tingene som kan gå galt, er nesten alltid slik at du enkelt kan rette det til om du er til stede. For sikkerhets skyld: Skaff deg en oversikt over veterinærvaktordningen for ditt distrikt i den aktuelle tiden, og ta en prat med de forskjellige veterinærene på forhånd og/eller eventuelt andre du kan tilkalle ved behov. På den måten har du skaffet deg litt «goodwill» om du skulle behøve det. Og ta med deg mobiltelefonen ut i stallen. Apropos veterinærer, ikke mange av dem har overvært en normal hestefødsel, de blir vanligvis tilkalt når det er altfor sent. «Kuveterinærer» er ofte de beste å ha i bakhånd skulle fødselen vise seg å bli problematisk.  Med fare for å bli overfalt av hele profesjonen; Tilkaller du en veterinær, føler han/hun seg ofte forpliktet til å gjøre noe for å berolige hoppeeieren, selv om alt egentlig forløper normalt. Ikke la deg friste til å be om å få satt i gang fødselen, selv om hoppa har gått uker over tiden, eller hun har virket urolig og småsyk i dagesvis.

Når skal hoppa følle? Det er vanligvis lett å konstatere at det ikke er mer enn få dager/timer igjen, men det krever at du er oppmerksom og at du lærer hoppa å kjenne på forhånd. Gjør det til en regel å observere henne i noen minutter nå og da, inne og ute, uten at hun er klar over det. Hun vil ofte forandre adferd den siste dagen (noen ganger den siste uken) og bli mer urolig. Følg med på utviklingen av juret, og sjekk det om morgenen før du slipper henne ut. Siden enkelte hopper godt kan følle allerede etter 10 måneder (eller gå så lenge som 12 måneder eller til og med mer), bør du ikke vente for lenge med å begynne. Du vil også registrere at hun blir mer «sigen» , og at hun blir stadig slappere i bekkenbåndene på hver side av haleroten.  Et annet tegn er melken. Juret fylles opp i ukene før fødselen av en klar, etterhvert kanskje litt seig væske som forandrer seg til hvit melk noen timer før hoppa føller. Eller ikke. Er faktisk ganske mange hopper som også føller uten noe særlig jur eller hvit melk. Så igjen: Kjenn din hoppe!

Noen av hoppene får også såkalte vokspropper i juret, men ikke vent på dem. De aller fleste føller i løpet av de neste 24 timene etter at melken har blitt hvit. Klem ut en dråpe i hånden din (obs! Rene hender!) morgen og kveld når juret begynner å bli stort. Er dråpen hvit,  er det bare å holde seg i stallen, hvis du ikke har skaffet deg andre hjelpemidler for overvåkning. Lag deg en utsiktspost der du kan observere uten å forstyrre, og alier deg med andre familiemedlemmer eller venner for avløsning. Det er helt verdiløst å traske ut en gang i timen, for eksempel. Du virker bare forstyrrende og en hestefødsel er vanligvis over på mindre enn et kvarter, så mye rekker å gå galt før du kommer ut neste gang.

Også her er det unntak fra regelen. Noen hopper får ikke ordentlig jur før de føller og noen hopper kan ha hvit melk silende fra juret i dager, kanskje så lenge som i en uke. Det er ikke nødvendigvis noe galt. Spør noen som har erfaring, hvis du er usikker. Hvis du ønsker, svarer jeg gjerne på spørsmål så langt jeg kan. Send meg en e-post, eller ring hvis det er bråttom. Jeg legger meg imidlertid tidlig…. Ta notater om oppførselen og symptomene til hoppa det ene året, så har du noe å sammenligne med senere år. Man glemmer så fort…

Selve fødselen er vanligvis fort unnagjort. Den ytre fostersekken brister, vannet går, i løpet av minutter kommer den indre fostersekken med frambeina og etter hvert hodet til syne og etter ytterligere noen minutter begynner selve utdrivningen av fosteret. Din viktigste jobb er å se til at hoppa ikke har lagt seg klint opp i veggen, slik at fosteret blir hindret i å komme ut. Personlig har jeg en rutine som jeg følger ved hver fødsel, jeg liker ikke å ta sjanser.  Med kortklipte negler og grundig nyvaskede hender (det skal for øvrig mye til å påføre hoppa en infeksjon under fødselen) leter jeg etter det jeg venter å finne; to frambein hvorav det ene gjerne ligger et stykke foran det andre, og føllets hode ved knærne omtrent. Jeg åpner den indre sekken, det har ingenting å si for føllet og gjør det lettere å finne fram. Finner jeg bare et bein eller ikke noe hode (dette hender en sjelden gang) ringer jeg inn i huset for å få hjelp, i tilfelle det skulle bli problemer. Det er alltid bedre å være to, ikke minst for ens egen skyld.

Etter at vannet har gått, tar det vanligvis noe tid før det skjer noe mer. Nå er det lettest å rette på eventuelle feilstillinger. Det kan være nok at hoppa reiser seg og går litt rundt, da siger føllet tilbake ned i buken på hoppa igjen. Neste gang hun legger seg ned, er føllet ofte i riktig stilling. (Ikke nøl med å tilkalle veterinæren hvis du mener noe er rav ruskende galt.) Når hoppa begynner å presse, hjelper jeg til med å dra, jevnt. Noen mener at man ikke skal blande seg inn, dem om det. Noen hopper presser dårligere enn andre, og har derfor lettere for å få dødfødte føll når de er overlatt til seg selv. Det kritiske øyeblikket er når føllet er så langt ute at navlestrengen er i klem mot bekkenkanten. Da passer det dårlig med lengre pauser i pressingen. Når hoftene passerer åpningen, slutter jeg å dra, og lar føllet bli liggende med bakbeina fortsatt inne i fødselveiene.

Jeg forblir sittende helt rolig bak hoppa, mens jeg snakker beroligende med henne og den klissvåte, fortumlede lille kroppen mellom hendene mine. Jeg forholder meg rolig i minst 10 minutter for ikke å provosere hoppa til å reise seg for tidlig. Hvis hoppa ligger ok plassert, og ser ut til å ville bli liggende en stund, går jeg ut av boksen, men forblir like ved. Navlestrengen brister på det «riktige» stedet når folungen enten har kavet seg løs, eller når hoppa reiser seg. Hvis hoppa reiser seg med en gang, er det ingen krise, men sjekk at navlestrengen ikke fortsetter å blø etter den første blodspruten. (Ring veterinæren.)

Nå, når du tror at faren er over, kan det skje som tar livet av mange føll hvert eneste år. Hoppa får voldsomme etterveer, og blir bokstavelig talt nesten gal av smerte. Hun stormer rundt i boksen så folunger og hjelpere skvetter veggimellom, kaster seg ned, ruller seg voldsomt, reiser seg opp og hiver seg rundt. Det er nesten så du tror at det har klikket fullstendig, i fjor vår trodde jeg at hoppa det gjaldt var på vei til å stryke med. Dette skjer forholdsvis ofte i varierende grad, la oss si etter kanskje ca 5 prosent av fødslene, og kan fort få fatale følger for den nyfødte, som ikke har noen sjanse til å karre seg i sikkerhet uten hjelp. Det er på dette stadiet hoppa virkelig har behov for en stor boks. Forrige sesong satt jeg tre ganger med en liten folunge på en hastig sammenrasket halmseng utenfor boksen, mens mor etterhvert roet seg ned så vi kunne komme inn igjen. Er alt rolig og fredelig det første kvarteret og hoppa har hatt føll før, lar jeg mor og barn være i fred en times tid. (Vi har kameraovervåkning i boksene, så jeg følger med innefra.)

Neste viktige skritt  er råmelken. Folungene er født rene for parasitter og  antistoffer og har ikke noe eget forsvar mot sin nye verden. De får tilført de livsviktige antistoffene via moren. Hoppas melk er «rå» i flere dager, men føllet mister raskt evnen til å oppta de store molekylene i råmelken, derfor hjelper jeg alltid til. Etter en halv time, hvis ikke folungen allerede har forsynt seg selv (det er ytterst sjelden), melker jeg hoppa for mellom 1 – 2 dl i en tåteflaske, og lar folungen suge så mye den vil av dette. Etter en halv time til gjentar jeg prosedyren, selv om folungen vimer rundt i boksen og fomler rundt på alt og alle allerede. Det er fordi jeg vil være sikker på at den har fått i seg nok mat, og fordi jeg som oftest ikke har tid til å vente og se. Vanligvis fikser folungen resten selv, så jeg kan eventuelt gå og legge meg. Behøver folungen hjelp til å reise seg, gir jeg dette. Kan den ikke stå, gir jeg flaske så lenge det behøves, og så trener vi på det med ståing og gåing innimellom. Noen føll er så myke (eventuelt stramme) i senene at det kan ta litt tid før de får dreisen på ekstremitetene sine.

Alt er bare idyll. Folungen er sprek, suger selv, etterbyrden har gått og faren er over. Tror du. Du bør likevel følge nøye med det første døgnet, til du er sikker på at tarmfunksjonene er i orden. Du har kanskje sett at det har kommet noe tarmbek, og tror alt er i ok, men det behøver det ikke være. Hvis du imidlertid ser at møkka har blitt lysebrun og klumpfri er faren over. Med mindre du sitter pal ved boksen, er det fort gjort å gå glipp av passeringen av tarmbeket. Men hvis folungen etter å ha vært fin de første 12 – 18 timene i sitt liv, begynner å bli apatisk, er det fare på ferde. Den går kanskje bort til juret og dytter litt på det, tar kanskje en slurk melk eller lar være, legger seg ned, ofte på ryggen med beina opptrukket. KRISE! Folungen gir bare stille og rolig opp, og dør. Ikke vent og se om den blir bedre, kontakt veterinær, eventuelt kjør inn mor og barn til en dyreklinikk der de kan ta hånd om forstoppelsen. Bjerke Dyrehospital ligger gunstig til for oss, og selv om vi vanligvis fikser dette problemet greit hjemme selv, har det hendt en gang eller to at vi har kjørt slike små inn til Bjerke. Og ved hemmehjelp eller veterinærbehandling, det har endt godt hver eneste gang.