Bakgrunn – Kvakstad Gård

Bakgrunnen

En reise gjennom tiden

Mye praktisk erfaring….

Jeg er ikke vokst opp på gård eller med hester, men da jeg var rundt 13 år, ble jeg bitt av basillen. Siden da er det ikke mange dagene jeg ikke har vært i stallen. Først etter skolen, i helger og ferier, på Leangen og på Bjerke. Etter videregående skulle jeg ta et år i en stall mens jeg fant ut hva jeg skulle utdanne meg til, men i løpet av de fire (!) årene jeg jobbet på Bjerke, klarte jeg ikke å forestille meg en eneste ting jeg heller ville gjøre enn å jobbe med hester. Hadde jeg visst da det jeg vet nå (typisk etterpåklok), ville valget blitt veterinærutdannelse. Valgte det bort, siden jeg var for pysete. Tanken på å måtte avlive dyr (særlig de som var friske) skremte meg vekk. Etter å ha drevet med slaktegris og hatt avlsstasjon i mange år, har jeg blitt litt mer hardhudet…. og man kan jo drive med hopper og folunger som veterinær også…..

Trenerskole og løpskjøring

I løpet av de fire årene på Bjerke, rakk jeg å ta trenerskolen. Tok også proff kjørelisens, kjørte en del løp, vant noen få, bl a et Norgesmesterskap, og fikk lov til å representere Norge i flere kjørematcher utenlands. Stas. Med god hjelp fra familien, min daværende samboer og en velvillig og kanskje noe dumdristig banksjef, kjøpte jeg Kvakstad Gård og flyttet ut med mann og et antall kjørehester. Med på lasset fulgte det også en avlshoppe, et føll og en avlshingst….

Gården var egentlig litt i største laget etter det jeg hadde planlagt, men rent økonomisk et kupp siden driftsbygningene var så og si nybygde.
I tillegg til hestene var det naturlig å drive med slaktegris, siden huset nå engang var der…..

Ved siden av gården, jobbet jeg også i Trav og Galopp-nytt noen år. Etter at grisene ble kastet ut for godt og det ble stallinnredning i hver en krik og krok, også i den tidligere møkkakjelleren, ble det hest, bare hest, til tider døgnet rundt!

Og hva driver du med? «Jeg er hingsteholder, svarer jeg. Et litt pussig yrke, kanskje, i allefall uvanlig for ei jente på drøyt 20. (Det ble noen flere år etter hvert…)

Yrkesvalget kom ikke naturlig eller etter nøye overveielse, men etter en impuls – og så ledet det ene til det andre, som det så ofte gjør. Lars og jeg hadde kjøpt en folunge og fikk med mamma og onkel på kjøpet. Hoppa het Princess Bulwark og broren hennes var den gamle helten Scott Protector. Martin Sandbråten hadde ikke plass til ham og spurte meg…. Ikke lett å beskrive hvor “stor” Scott’n var i forhold til dagens kortlivede idoler, det måtte bli som Lionel, Support Justice og Papagayo E til sammen. Det var en ære å ha Scott’n på stallen, men særlig lukrativt var det ikke. Han fikk bare to hopper. Begge fikk føll året etter, det er det eneste året vi kan skryte av å ha hatt 100% levende føll…. Det har imidlertid blitt veldig mange hingster, hele 44 forskjellige (se nederst på denne siden). Mange sto her bare i en sesong, andre i 2-3, Farm King i hele 7! Vi hadde vanligvis 2-3 hingster samtidig, et år var vi oppe i så mye som 5.

Alt gikk galt i starten

Etter en del overtalelse fra alvorlig syke Arne Espeseth, overtok vi den gamle, franske verdensmesteren Pluvier III, året etter Scott’n. Hingsten hadde en rekke toppavkom i Sverige, og “Pulliver’n” ble fort fulltegnet. Norske og svenske oppdrettere sto i kø! Nedtur!!! I tidsalderen før ultralyd og inseminering gjorde sitt inntog på stutteriene, rakk vi å bedekke 37 hopper før vi fikk dommen: “Hingsten må betegnes som 100% steril”. Ikke veldig morsomt å ringe til rettmessig grinete hoppe-eiere da, nei. Det ble tre føll året etter og to av dem endte vi pussig nok opp med selv.

Pluvierens eier, svenske Gösta Valentin, hentet opp Ensemble fra Frankrike slik at hoppe-eierne skulle få en ny franskmann som erstatning. Han strøk like godt med den andre sesongen. Selv om jeg var helt knust da det hendte, sier fasiten at det ikke akkurat var noe tap for norsk travsport.

Vendepunktet

Det ble Noble Action som virkelig fikk fart i sakene. Han bedekte 100 hopper naturlig det første året han sto her og vi var derfor slitne og glade for å kunne gå over til KS året etter. Apropos “Pulliver” og hingstenavn, det er mange som er usikre på hvordan alle disse utenlandske navnene skal uttales. Svært unge Stian hadde ingen mulighet til å uttale “Noble Action” – det ble til “Bolle Lasken” – og hingsten het selvsagt ikke annet på stallen etter det…

Favoritthingsten

KGB Hingstdepå AB gjør vi fortsatt “bizniz” med, men det forholdet hadde en litt trang fødsel. Travsportsjournalisten, gourmeten og ordekvilibristen(!) Sverre Stang satte meg i kontakt med Kurt Gusten Bertmark, med det for øyet å kapre den trefoldige svenske Championhingsten The Prophet til Norge. Saken trakk ut, vi var egentlig enige, men…. Da trådte Bosse Fransson, alias Red Mile, sjefsredaktør i den svenske TravRonden, inn på banen. – Dette fikser jeg, sa han. Like etter kunne man lese i Ronden: “The Prophet til Norge og Tone Wirkola”. Jeg fikk en telefon fra en mildt sagt irritert KG, men etter å ha bedyret min uskyld, var alt klart for hingstens “siste reise”. (Han ligger faktisk gravlagt her på gården).

The Prophet er nok min favoritt blant de hingstene vi har hatt. Han hadde et ikke uplettet rykte, og vi fikk stadig høre: Bare vent…. Hva som fort ble klart, var at Profeten var en ualminnelig intelligent hest. Jeg var ikke like rask i oppfattelsen. Han behøvde tre uker på å få meg til å forstå hvordan han ville ha sin dag, hva han likte, hva han ikke fant seg i, osv. Om morgenen ville han ha kraftfôret sitt før et par timers luftetur for seg selv, deretter skulle det spises stråfôr, og da kunne jeg få lov til å slippe ut de andre hestene. Grime og dekken (hvis det var riktig kaldt) var ok så lenge han var ute – inne forlangte han å være helt naken. Grimen kom raskt seilende ut over bokskanten, dekkenet ble skrelt av og stappet i krybba. Han var snill og medgjørlig så lenge det var Lars eller jeg som håndterte ham, men han ble riktig irritabel hvis noen “lavere på rangstigen” våget seg borti… Og ganske riktig, etter en spørrerunde viste det seg at alle skrekkhistoriene om hingsten hadde oppstått når fremmede hadde forsøkt en tilnærming.

Han hadde mange egenheter, han nektet for eksempel å la meg pusse hodet og luggen hans hvis ikke han fikk sutte på fingrene mine samtidig. Under den årlige inspeksjonsrunden fra Hingstdepå’n tittet Tomas på hva jeg gjorde, og stakk fram en finger….SMACK! Der satt han fast. Med fingeren godt forankret mellom Profetens knusende tenner, mens synderen selv (hesten) skulte stygt. “Vad gör jag nu då?” pep Tomas fortvilet. Han ble hjulpet løs og hadde ikke en skramme, selv om fingeren måtte holdes under rennende, kaldt vann en god stund etterpå… Moralen her er lett forståelig:

Ikke putt fingrene dine (eller noe annet du er redd for) i munnen på en fremmed hest.

Vi har hatt en del kaldblodshingster også, skjønt på langt nær så mange som de varme. Svenske Granar, Lasso, Auvin og Lappello samt de norskfødte Norm Best, Lund Jerker, Kilde Stjernen, Per U, Korbest og Polar Troll. Sistnevnte sto i og for seg ikke oppstallet her, han kom bare opp og ble tappet.

Gamle topptravere

Videre kom Gallant Pro fra Finland – bedekte 70 hopper her og forsvant senere til Russland. Den svenske Derby-vinneren Mustard hadde bedekket i Sverige på dispensasjon – han hadde nemlig en kronisk infeksjon i bitestiklene. I Norge ble det ingen bedekningstillatelse, så etter 4 hopper måtte han reise hjem igjen. OGP-vinneren Zorrino var her en sesong, i likhet med den utrolig trivelige topphesten Keystone Patriot. Sandman Lobell kom fra Nederland og returnerte etter et halvår, og så var det kjempestore Netted sin tur. Selv om han etter norske forhold var ganske dyr, ble det likevel mer enn 100 hopper. Alle trodde imidlertid at han var så liten. De hadde sett hans småvokste sønn Tom Pedro, og dro uten videre den konklusjonen at faren passet best på store hopper. Det kom en endeløs strøm av digre dundrer på besøk til “lille” Netted som var 1.67 uten sko….og som veide nærmere 700 kilo.

Krevende helbrødre

Sherwood ble etterhvert far til mangemillionæren Huxtable Hornline, men han var ingen enkel herremann å ha på stallen, og det var heller ikke helbroren Thackeray. Det er nesten fælt å si det, men da Sherwood forlot oss og dro til Sverige, var det en av jentene som hadde med kake for å feire…. De var snille nok å håndtere egentlig, men begge to hadde en lei uvane med selvskading, så det var et slit å holde dem noenlunde hele.

Vi hadde en helbror av Florida Pro, Florida Sun, vi oppstallet Florida Pro-sønnen Everglade Hanover et år, og vi hadde verdensrekordsetteren Cornstalk. Det var en fin hest med skikkelig spenst i steget – han er en av de hingstene jeg har likt best. Og så var det Farm King, da. Han var her i hele 7 år før den kneskaden han pådro seg som 3-åring hadde forverret seg så mye at han måtte avlives av dyrevernmessige grunner. Han var vakker som en vårdag, leken som en valp og ikke så rent lite bortskjemt (det siste var mest Lisbeths fortjeneste..).

Mange Jahre-hingster

Jørgen Jahre jr. eide Thackeray, Santana Lobell og Myles Hanover, som også var her en årrekke. Jørgen eide også halvparten i herlige Freezing Cold sammen med oppdretteren hans, Tomas Bertmark. Sesongen 2000 begynte svært dårlig. Freezing Cold døde av bukhinnebetennelse på våren og Armbro Plush fikk ødelagt den første halvdelen av sesongen etter et uhell som involverte utstyret hans…. Freezing Colds trekvart bror, Tony Oaks, kom oss til unnsetning så vi fikk reddet stumpene. Ikke for det, vi bedekte mer enn 120 hopper i 2000 med importert sæd også, men det er en annen historie.
Tony ble hos oss i to år, og selv om det ikke var noe vondt i ham, var han den eneste hingsten som nektet å gå med på at jeg skulle bestemme. Bare det å leie ham inn fra luftegården, utartet seg til en kamp hver eneste dag. Jeg ville gå rett inn, han hadde andre planer. Lå det tilfeldigvis en rundballe på gårdsplassen, kan du vedde på at han skulle oppå den også….

Valley Victory måtte vi ha

… etter dette hadde vi halvfranske, trivelige Brief Encounter i to sesonger – jeg likte ham faktisk så godt at jeg kjøpte helsøsteren hans senere. Jeg syntes også det var på tide med en Valley Victory-sønn, så jeg studerte svenske startlister etter en som kunne passe, og fant Valley Sentry. God morsstamme og sånn passe prestasjoner. Tok kontakt med eieren, og avtale ble det. Oppsto et litt spesielt øyeblikk rundt kjøkkenbordet her hjemme der vi satt, to av eierne, den svenske travkusken Lennart Forsgren og jeg. Jeg synes det er greit å være rett fram og si det som det er, uten å pakke inn ting. Men da jeg spurte eierne om alt var klart og det ikke ble noen problemer, siden jeg hadde hørt at de hadde et noe frynset rykte, datt nesten “Kusken” Forsgren av stolen i bare forfjamselsen…

Valley Sentry var pinne stiv da han kom, spesielt på den ene siden. Etter noen måneder var han myk som en kattunge, en fryd å se i bevegelse. Tror faktisk han kunne hatt mer å hente på travbanen, etter at vi hadde fått orden på den skaden han hadde slitt med i lang tid.

Nær-døden-opplevelse

Flotte Deliberate Speed var nestemann til å stå her i to sesonger. Selv om han var verdens snilleste, forårsaket han ufrivillig et uhell som kunne ha gått riktig, riktig galt for min del. Jeg gikk inn i luftegården for å hente ham, han kom løpende forbi meg og bort til porten. Var litt for ivrig, kom borti strømtråden, kastet seg rundt og dundret av gårde. Der sto jeg tilfeldigvis midt i veien, heldigvis tett innpå, så jeg ble ikke trampet ned av den 650 kg tunge hingsten. Nei, jeg ble “bare” kastet over gjerdet og ut av luftegården! Jeg husker at jeg var sikker på at beinet mitt var brukket, og at jeg måtte forte meg inn før det begynte å gjøre ordentlig vondt…. Brudd var det heldigvis ikke, men jeg har fortsatt et overbein på leggen som minne om den dagen.

Karismatiske Home Alone var her i to omganger. Han kunne leies i en hyssing fram til bukken på tappedagene, han var alltid klar før han nådde fram, og ferdig med jobben på et øyeblikk! Chipmate og Stand Strong var de to siste hingstene som fysisk var oppstallet på Kvakstad Gård. Samtidig sluttet vi å ta i mot hopper utenfra, men jeg er fortsatt hingsteagent – jeg importerer, oppbevarer og distribuerer deretter sperma til andre stasjoner. Endelig kan jeg både lage mat og spise hele måltider uten å bli forstyrret! Og det så og si hver dag!